Den O store helgeturen: Tredje og siste dag

På søndagen ble vi vekket av at naboen satte sammen trampolinen for barna. Været var strålende, og fjorden lå blikkstille. Vi hadde bestemt oss for å hoppe over morgenfisket, og gå rett på frokosten. Karene måtte hjem til barne-tv så her var det bare å kjøre på. Det var siste sjanse til å sikre seg cavaen.

Etter gårsdagens suksess var vi bestemte på å fiske på samme sted, og med litt startvansker (sekker med vann i som ble gjenglemt o.l.) tok vi fatt på samme bukt. Én annen fluefisker stod og kjørte fisk da vi gikk ut av bilen, og vi vurderte det slik at det var god plass til alle.

The Stig brukte få minutter på å lure opp sin første.
The Stig brukte få minutter på å lure opp sin første.

Det var tydelig ikke samme aktivitet som dagen før, men The Stig var som vanlig ikke sent ute med gledesropene og han «vinsjet» inn småfisk jevnt og trutt. Det var Thomas sin tur til å få en pen over-halvkilos-fisk på hvit CDC-reke. Plutselig hørte vi rop fra The Stig, og vi så noen ordentlige fraspark i overflaten. Kunne dette være øyeblikket vi hadde ventent på? «Cava-fisk!» ropte The Stig. Vi løp mot ham, men det var ikke mange skrittene før stanga hans ble slakk. En rekke ukvemsord fulgte, og det var back to business, the show must go on og så videre. Han nedjusterte størrelseanslaget til «mellom ett og to kilo».

Vakrere omgivelser kan man knapt oppleve.
Vakrere omgivelser kan man knapt oppleve.

Vinden var enda verre enn på lørdagen (til tross for at det altså var blikkstille ved hytta) og jeg hadde kastet som en gris hele dagen. Min dårlige karma ble selvforsterkende, og fisken fraværende. Lars fikk opp nette prikkepettere med jevne mellomrom i ly fra krigen. Thomas skulle etter sagnet ha fått flyndre på flue i samme vik før, og jommen gjentok han ikke bragden. Vi døpte ham naturligvis  «Flyndrekongen».

The Stig hadde nå flyttet sin aktivitet til det aller ytterste berget, der han hadde sett stor fisk. Plutselig lød ukvemsordene på nytt, men langt høyere og mer ukvemme enn tidligere! Etter anfallet greide Lars å få ut av ham hva som hadde skjedd: Han hadde stått høyt og sett en fisk av størrelsen «laangt over cava» sluke flua hans. Han satte tilslag og så flua bli nappet rett ut av det fremdeles åpne gapet. Fisken svømte nonchalant videre. The Stig ble mutt. Hendelsen «gjorde noe med ham» som han sa.

Enkelte sjøørreter er så estetiske at man får lyst til å kysse dem.
Enkelte sjøørreter er så estetiske at man får lyst til å kysse dem.

Jeg brøt endelig forbannelsen og fikk en pen halvkilosfisk. Etter dette ble kastingen bra, og det gjorde godt å kunne avslutte med verdighet. Også søndagen ble en god dag, og uten dehydrering. Før vi visste ordet av det, slik det jo ofte er med fisketur, måtte vi frese avgårde for å rekke ferja vi hadde tatt sikte på å nå.

Slipp av sølvtøy.
Slipp av sølvtøy.

Vi rakk ferja med ett minutts margin.

Og med det var (ti)årets beste helg brått over.