Vrien ferieørret

Forhåpningene var høye da ferien startet. Ambisjonen var intet mindre enn fullkontakt med kilosfisk i både salt og «søt» variant. Det skulle naturligvis ikke gå helt slik.

Ferien startet svært bra. Ørretbloggens egen The Stig tok med seg kone, barn og fluestang til vårt lille krypinn på Eigerøy. Planen for de to neste kveldene var enkel: A) Aktivisere småtassene med fullt program på dagtid slik at de sovnet tidlig på kvelden, B) sørge for at all oppvask var tatt, deretter sette frem vin-dunken til fruene og C) suse ut med båten og gjøre strandhugg ved gjeve sjøørretperler. Første kveld viste Eigerøy seg fra sin flotteste side. Vi fikk begge fast fisk, men det var feil arter. Både fjesing, sei og lyr lot seg lokke av rekeimitasjoner og hareørenymfe. Først da vi oppsøkte litt brakkere vann klarte jeg å lure opp en sjøørret-tass som naturligvis fikk svømme videre. Andre kveld var vinden langt tøffere, og vi tilbrakte noen timer i Skadberg-området. Eieren av campingplassen (som er ivrig fisker selv) pekte gledelig ut de aller beste plassene i området for oss, og The Stig brukte ikke mange minuttene på å snuse opp en nydelig sjøørret i 7-hektosklassen som sto rett ved et skvalpeskjær. Den fant veien tilbake til sjøen på egenhånd før vi rakk å ta bilde. Dro også opp et tosifret antall sei hver i størrelsen 200-1500 gram. To kjekke kvelder i svært hyggelig selskap. Dro også ut et par kvelder alene, og måtte ta til takke med fiske på lavvann. Fikk en drøss med sei, men den prikkete glimret med sitt fravær.

The Stig i solnedgang.
The Stig i solnedgang.

Så sto Sirdal for døren, og nå var jeg klar for kontakt med sprek fjellørret. Tilbrakte noen kveldstimer i et tjørn på Ådneram, men fikk konstatert det jeg visste fra før av: Fisken er både vrien og tilsynelatende liten. Dagen etter fikk min treårige sønn en 150 grammer på flue og dupp i samme vann. Et av sommerens høydepunkter for oss begge. To sene kvelder ble også brukt i Ortevann på Fidjeland. Thomas hadde sendt meg bilde av en fin tohånds han hadde tatt her noen kvelder før, men det skulle bli vrient å komme på hils med de store, som trolig sto og sløvet på dypt vann. Gradestokken viste syden-temperaturer på både dag- og kveldstid, og vannstanden var svært lav. Som et resultat virket det umulig å få tatt noen ting som helst på noe annet enn tørt. Av respekt for de drevne tørrfluefiskerne hadde jeg bestemt meg for å ikke besudle denne fine sportfiskegrenen med min slafsete kasteteknikk. Derfor lå tørrfluene igjen hjemme. Men to fjellørreter med en samlet vekt på 200 gram ble det likevel i trøstepremie. En av de siste kveldene til fjells fikk Thomas og jeg en flott kveldstur til Sira sammen. Etter råd fra The Stig oppsøkte vi rennende vann, og det tok ikke lang tid før Thomas hadde spottet to ørret som sto og koste seg i strømmen like nedenfor steinen han sto på. Med god dirigering fikk jeg lagt noen tålig gode kast over dem. Først kom en liten ørret opp til flua og snudde. Så kom en større svømmende, og de to minste vek til side. Nytt kast. «Den kommer opp. Den kommer opp!» ropte Thomas. Jeg holdt pusten og kjente hvordan jeg begynte å svikte i knærne. «Nei! Den snudde!» ropte Thomas. Fluebytte. Først en gang. Så en gang til. Og en gang til. Ingen respons fra de tre ørretene i strømmen. Vi fikk lenger oppstrøms, og så hvordan det kokte av vak. Ikke særlig stor fisk, men har man fisket lenge nok til fjells uten resultat blir det plutselig mye sannhet i frasen jeg egentlig hater å høre: «Fisk er fisk». Kastet som helter, men klarte ikke å lure opp noen ting som helst. Herlig kveld likevel i godt selskap av denne alltid blide herremannen.

Thomas kaster med tørt i Sira. Kun myggen og knotten beit denne kvelden.
Thomas kaster med tørt i Sira. Kun myggen og knotten beit denne kvelden.

Paradoksalt nok var det i min egen hjemkommune jeg skulle få feriens peneste ørret. Tok en ettermiddagstur til et fjellvann i Gjesdal i småvrien søravind. Kvikksølvet viste rett under 20 grader. Etter et par timer med backlash, griserumper og dertil egnede gloser satt endelig den første. En pen ørret pluss minus fire hekto som sto utenfor en steinrenne, og som ikke klarte å styre sin lyst for March Brown. Førti minutter hogg en enda penere til på samme flue. En deilig kamp på firerstanga som endte i min favør. Begge ørretene fikk nyte resten av den etterhvert så ruskete kvelden. På veien hjem begynte jeg å filosofere. Kanskje det er noe i frasen «borte bra, hjemme best»? Og at det slett ikke alltid er nødvendig å gå over bekken for å fylle vann.

Deilig med røsking i stanga igjen!
Deilig med røsking i stanga igjen! Gjesdalørret.
Endelig pen ørret å få.
Gjesdalørret nummer to.