To-hånds sjøørret

I den store sammenhengen blir vi nok betraktet som sosiale avvikere når vi gang på gang drar på fisketur uten å komme hjem med fisk. Ikke at det bryr oss særlig. Derimot bryr vi oss mye om hotspots, fluevalg, stangbøy, slurende sneller – i det hele tatt om gode opplevelser ved sjø og vann.

Torsdagsfisket var planlagt en uke i forveien. Både koner og arbeidsgiver hadde akseptert at vi ville bruke avspasering til å gjøre det vi liker best, nemlig å jakte på prikkefanter. Lars gikk først fra jobb, han kjørte en god stund for å komme til vår lenge planlagte hotspot, Frafjord. Avtalen var at jeg skulle komme et par timer senere. SMS til meg to timer før jeg gikk fra jobb: «Vinden er sinnssyk. Retrett til Dirdal». Ny SMS en stund senere: «Mye vind, men tror det kan gå her. Prøver litt». Ny SMS fem minutter etter: «Galskap!».

Lars prøvde å fronte en temmelig sterk vind som på grunn av fjellene ikke oppførte seg som værdama hadde lovet. Det kom et par SMS til før jeg endelig fikk forlatt arbeidsgivers makt. Vi møttes på avtalt sted på Høle, men der var det også… galskap å forsøke seg med fluestanga.

Vi hoppet i bilene og kjørte et stykke før vi fant en flott vik, som selvsagt har vært i våre tanker siden lenge før jul. Sist gang jeg var her var det islagt og alldeles umulig å fiske, så det var med spenning vi kikket ned på leopardbunnen som den glassklare sjøen tillot oss å se i hele vika.

Kjente med en gang at denne var pen.
Kjente med en gang at denne var pen.

Vi delte oss, Lars skulle fiske rundt noen skjær med påfølgende tangklaser spredt rundt. Jeg skulle fiske fra sandbunn og ut mot tangbeltet. Det gikk ikke mange minuttene før jeg så et vak til høyre for meg. En sjøørret var oppe i overflaten. Som vanlig mistet jeg hodet litt og gjorde et dårlig kast mot området der det vaket. Fiaskokast! Nye kast i vifteform, rolige inntrekk med rosa glimmerreke. Så…Fin fisk! Den hoppet og hadde flere luftige svev. Jeg kjente at denne var sprekere og hadde mer drag enn de jeg fikk på forrige tur. Juhuuuuu! «Har du an?» roper Lars.

Den var stor nok til å trekke ut snøret på syveren, og ga en herlig fight før den til slutt endte i håven. I mellomtiden var Lars kommet bort og vi fikk se den flotteste prikkefanten vi har fått på flue i 2013. En to-hånds fisk, endelig! Ikke av det grove slaget, men likevel en utrolig glede å få holde i hånden!

Den følelsen.
Den følelsen.

Jeg fikk en fisk til som dessverre var kroket for langt inn mot gjellene, en prikkefant som var helt lys i fargen. Den var så skadet at den dessverre måtte bøte med livet. Ganske rart egentlig: Hadde dette vært i ferskvann ville jeg tenkt kultivering, men i saltvann hvor en fisk mindre ikke betyr noe som helst, da får jeg dårlig samvittighet. Vinterens jakt på sjøørret med altfor lite uttelling kan jammen gjøre noe med emosjonene når det har vært flere blanketurer!

Takk for opplevelsen. Og på gjensyn!
Takk for opplevelsen. Og på gjensyn!

Lars, som for aller første gang ikke hadde tatt med slukstanga, fikk dessverre ikke noe denne turen. Han hadde fortjent både fisk og mange napp for å oppgi fisket med dette metallstykket som han i flere år har kastet ut i all slags vær. Måtte det bli en stor to-hånds prikkefant (tatt på flue) på deg neste gang!

2 kommentarer til «To-hånds sjøørret»

    1. Takk for det 🙂
      Har jammen brukt litt tid på å lure sjøørreten i vinter! Det har vært en lang vinter som har lært oss nytten av tålmodighet og stahet. Nå bærer det endelig frukter. Måtte det komme mer i fortsettelsen!

Det er stengt for kommentarer.