Tidlig krøkes…

Det regnet mye sommeren 2012. Det var kaldt og overskyet. Temperaturen var altfor ofte bedre egnet for konservering av mat enn for uteliv. Familien måtte til fjells for å få utløp for trangen for det frie liv med bæremeis og fiskestang. Mor og minstejenta ble parkert i hytta med lovnad om varm middag til veidemennene. Så var tiden kommet for at eldstemann på 4 år skulle forsøke seg med ekte krok på Elias-stangen sin. Kastepluggen skulle pensjoneres og fjellørreten skulle få sin første sluk presentert av fjellets yngste fisker. Det gikk ikke helt slik…
Et par prøvekast med kastepluggen måtte til for å ivareta begges krav til HMS. Det gikk heller dårlig. Iveren bleknet når det tiende kastet også gikk skeis, på tross av en ivrig og motiverende far som heiet på sidelinjen. Det ble nok litt for mye ««gjør sånn, ikke sånn…» og motivasjonen måtte kjøpes tilbake med sjokolade. Mørke skyer lå plutselig over elven. «Jeg vil ikke fiske mer, jeg vil gå til hytta!!!»

Gode råd ble plutselig dyre. Skulle dette drepe alle mine drømmer om far og sønn på fisketur, telt, solnedganger, bacon i panna, fluefiske og ukestur til Hardangervidda som det store målet?
«Vil du låne min slukstang? …» (jeg følte meg som en bruktbilselger når kunden er på vei ut av butikken). Lang pause mens sjokoladen gomles. «Ja, det vil jeg, din er jo en ekte fiskestang far, min er ødelagt» (ja, jeg hadde med meg slukstang. Fluestangen var aller nådigst parkert denne dagen). Minsten fikk en forholdsvis kjapp instruksjon. Nå fikk det bære eller briste. Han kastet, og fikk jammen sluken avgårde noen meter ut i vannet på første forsøk! «Så god du er». Forsøk to ga ham enda mer selvtillit etter at sluken ble plassert midt i elven. Og der… jo, det var en følgefisk! Skulle det skje nå!!!!? Skulle den pressede situasjonen bli forløst med en ørrettass?

Det regnet og regnet, han kastet og kastet. Kastene ble lengre og lengre og traff bedre på målet. Vi merket ikke hvor våte og kalde vi var. Dette var spennende, for det var følgefisk rett som det var, men ingen napp. Jeg anså slukbytte som eneste mulighet. En god gammel Spesial 12 gram med røde prikker ble byttet ut med en lettere Spesial 8 gram med blåskjær. Nytt kast, og der!!! Fast fisk! Minstemann skjønte nok ikke helt hva som foregikk, men faren var plutselig overalt og passet på og kom med gode råd med iver og oppgløddhet. Denne fisken må ikke mistes for alt i verden. Opp av vannet kom den, et lite eksemplar av en fjellørret. Hans aller første selvfangede fisk!

En stolt far og kanskje en noe forvirret fire- åring begynte å kjenne at vi var kalde og våte. Turen opp til hytten forløp i rekordfart. «Moooor, jeeeg haaar fååått fiiisk» kunne høres lang fra hytten fra en stolt tass med bein så raske som trommestikker.
En drøm var gått i oppfyllelse for «han far», og fiske-trangen, -behovet og -besettelsen er forhåpentligvis videreført til neste generasjon.

Flere turer er det blitt, og håpet om Hardangervidda lever!

5 tanker om “Tidlig krøkes…

  1. Tilbaketråkk: Ørretåret 2012 | Ørretbloggen

    • Så kjekt å høre at det slår an med en slik historie! Jeg satser på å følge opp i bloggen når både fisk og fiskere kommer ut av vinterdvalen:-)

Det er stengt for kommentarer.