Siste sjanse i juni

På kort varsel bestemte vi oss for at de siste timene av juni 2014 skulle nytes på den aller beste tenkelige måten: Med fluestenger ved et vann som kokte av vakende fisk.

Det skulle naturligvis vise seg å bli noe annerledes enn hva vi hadde tenkt. Etter fjorten dagers ufrivillig fiskepause var jeg klar for å få hva som helst på flua. Femtigrammere, bunn-tjafs eller gjenglemte sokker. Det var meg knakende likegyldig så lenge jeg kunne få bøy på stanga. På et knapt døgns varsel ga både Erlend og Thomas tommel opp. Erlend kom rett fra jobb, mens Thomas hadde plikter å ta seg av før han kunne nyte kvelden. Vi raste oppover mot et av våre mest kjære pytter, som på grunn av sin spreke ørret bare går under kjælenavnet GTi-ørretvannet. Her blåste det, som det altfor ofte gjør, råsevind av den ampre sorten. Etter halvannen time der vi for det meste måtte stå å se på ørret som sipvakte, var det på tide med plan B: Et vann som lå enda høyere oppe. Etter å ha brukt hoftevadere som fottøy under transportetappen utstøtte Erlend og jeg høye, synkrone stønn av nytelse når fottøyet endelig kunne vrenges av og sokkene kunne vris.

Erlend i gang med å kartlegge vannet i Forblåst Vann #2.
Erlend i gang med å kartlegge forholdene i Forblåst Vann #2.

Det skulle vise seg at det var undertegnede som, for en særdeles sjelden (og trolig aller første) gang, hadde den beste fiskekarmaen for øyeblikket. Etter omtrent 20 minutters tid lå to ørreter på land. En grei på omtrent tre hekto, og en smellfeit kortere variant som trolig veide noe mer. Den siste var rimelig sprek, og forsøkte gjentatte ganger å kutte fortommen min under berget jeg sto på. Disse to ble sendt til de evige jaktmarker av to tungtveiende grunner: Kultivering og Erlends syltynne studentmage.

Dette skulle etter planen ha vært et premiumbilde. Men det er rart hva litt solskinn på LCD-skjermen gjør med synet til en underfisket småbarnsfar.
Dette skulle etter planen ha vært et premiumbilde med sylskarp ørret og uskarp fisker i bakgrunnen. I det minste ble deler av berget skarpt.

Nå hadde også Thomas omsider kommet opp. Vi var sikre på at han hadde gjennomført transportetappen i neoprenvadere og samboerens dametrøye, men overraskende nok var bekledningen både hensiktsmessig og hans egen. Vi begynte nå å avfiske et større område. Både Erlend og Thomas bommet på et par tilslag. Rundt oss fløy det store vårfluer, uten at vakaktiviten tok av – ennå. Jeg på min side gjorde et så hardt tilslag at den stakkars ørreten som tok nymfa mi måtte bli med på en flytur halvannen meter til værs, og måtte naturligvis tåle noen vitser etterpå om å gjøre «et skikkelig til-Lars». Du tar sikkert tegninga.

Deilig syn!
Nydelig syn.

Etterhvert løyet vinden såpass at det begynte å bli riktig så trivelig. Høye plask rundt oss vitnet om at dette vannet har potensial. Men ingenting ville ta. Begynte derfor å tenke på returen. I det vi ankommer GTi-ørretvannet blir vi møtt av et syn jeg fremdeles ikke får ut av hodet mitt. Vak. Vak. Vak. Atter vak. Et tosifret antall vak til enhver tid så langt øyet kunne se. Etter flere netter med dårlig søvn måtte jeg gjøre noe som gjorde fysisk vondt: Trekke meg tilbake for noen timer på puta, mens Thomas og Erlend handlet instinktivt og med hjertet og rigget stengene med tørt.

Sola på vei ned i Forblåst Vann #2.
Sola på vei ned i Forblåst Vann #2.

Morgenen etter våknet jeg til følgende melding fra Thomas:
«Fiskebonanza!!! Hadde dessverre ikke tid og anledning til å ta bilder. Erlend fikk med seg en haug med flotte ørreter som skal på panna. Den siste jeg fikk var drøyt sprek og bøyde stanga  sykt!!!».

Carpe diem, ørretvenner!