Strålende søndag

Endelig hadde både The Stig og jeg fiskelov samtidig igjen. Og for en gangs skyld var det verken minusgrader eller bøs kuling når vi satte kursen for en av våre favorittplasser ved sjøen.

The Stig plukket meg opp på nøyaktig estimert tidspunkt, og vi hadde begge to ørretskjelven når vi steg ut at bilen i egersundsområdet. Det var altfor lenge siden vi hadde fisket – og enda lengre siden vi hadde fisket sammen. Stormen Hilde hadde rast natten før, men våre trakter ble forskånt for fruens vrede. Nå var solen et stykke på vei opp, og bare noen voksne dønninger vitnet om herjingene bare timer før. Vi hadde både troa på og et ørlite håp om at havet dronning skulle introdusere seg med seriøs bøy på våre syverstenger i løpet av de fire timene vi hadde til rådighet. Så enkelt skulle det naturligvis ikke bli.

Fremme. Det kriblet i hver celle i våre kropper.
Fremme. Det kriblet i hver celle i våre kropper.
Hildes etterdønninger gjorde det for skummelt på disse glatte bergene.
Hildes etterdønninger gjorde det for skummelt på disse glatte bergene.

The Stig iførte seg vadere, og begynte å kaste i en grunn bukt preget av leopardbunn. Jeg valgte en annen strategi og stilte meg på fast grunn med ryggen til den den lille brisen fra vest. Her var det langt dypere. Småseien var som vanlig en mare for oss begge. Etter en halvtimes tid fikk jeg kontakt med sei på halvannet kilo, som umiddelbart dykket vertikalt med den rosa og oransje rekeimitasjonen – og satte seg fast i tareskogen. Etter fem minutters lirking var den oppe. Treåringen min hadde gitt klar beskjed om at jeg skulle ta fisk med hjem, så da våget jeg ikke annet enn å gi seien noen harde rapp over hodet. Nå forflyttet jeg meg noen hundre meter til noen svaberg der The Stig fikk pen sjøørret i sommer, men bergene var så sleipe etter Hildes herjinger at jeg gikk tilbake igjen etter et kvarter. I mellomtiden hadde The Stig avfisket et større område uten å få kjenning med den rette sorten.

The Stig i soloppgang.
The Stig i soloppgang.

Tid for peptalk, sjokolade og kaffi tilberedt på stormkjøkken. Den neste timen ble det flere småsei, og nok en sei på 800-900 gram jeg måtte jobbe med i 15 minutter for å få opp fra tareskogen. The Stig sto noen hundre meter lenger bort, og avfisket et grunt og steinete vadebasert område. Avtalen var at vi skulle ringe dersom vi kom i kontakt med rette sorten, så jeg ventet på telefon fra ham når som helst. I stedet var det jeg som skulle få dagens eneste sjøørret. En småtynn som trolig hadde vist drøyt tre hekto på vekta, men som bød på en langt morsommere fight enn begge seiene tilsammen. Tok på rosa reke med oransje stjert og hvit kropp.

Ikke store karen, men likevel: Sjøørret. Hurra!
Ikke store karen, men likevel: Sjøørret. Hurra!
Koffein og kalorier. Perfekt.
Koffein og kalorier. Perfekt.

Etter neste kaffepause ble temmelig livløst i sjøen. Vi fisket på fjære sjø, og med sola høyt på himmelen var sikten provoserende god i vannet. Til og med småseien sluttet å bite. Vi var i ferd med å avslutte, men The Stig skulle bare ha noen kast til i en grunn småbåtbukt. Etter første kast hørtes hans opphissede stemme: Han hadde hatt pen sjøørret som fulgte etter reka hans på en meters dyp! Vi kastet som tullinger de neste 20 minuttene, men bortsett fra fisk som nappet en gang i The Stigs rekeimitasjon var det helt dødt. Dermed var det på tide å gi seg. En fantastisk dag var det, selv om sjøørreten ikke viste seg med med foretrukket frekvens og størrelse. Tusen takk for en herlig tur i hyggelig selskap, The Stig! Neste gang…