Storørretvannet del II: Belønningen

Det hadde seg slik at jeg fikk meg en spontan kveldstur med solid støtte «i heimen», og det må benyttes til det fulle. Det skulle bli en tur jeg ikke angret på.

Jeg har som nevnt tidligere hatt problemer med å bli kvitt tankene om napp og stor fisk etter forrige tur til Storørret-vannet, så turen ble lagt dit. Kvelden var fin med en lett bris og vakaktivitet i de omkringliggende vannene. Jeg øynet håp når jeg ankom vannet, men der var det ingen vak å skimte. En lett bris midt imot gjorde at jeg ga opp fisket på første plassen etter noen forsøk. På vei til neste plass fikk jeg se mitt første vak, det var helt forsiktig uten plask og særlig mye bølger. Etter hvert så tok det seg opp med flere vak. Ikke som i andre vann med mye fisk, men jevnt og trutt kunne en se et vak eller to.

Jeg fisket meg bortover til jeg kom til en plass med noen kampesteiner. Det hadde tatt seg opp med vak og flotte plask kunne høres. Jeg ble usannsynlig gira siden jeg inntil i dag har følt at dette vannet var i ferd med å bli et mysterium uten overflateaktivitet. Noen kast senere rullet det en fin fisk over hareørenymfa mi. Den satt, og jammen kom godlyden fra snella! Utras på utras gjorde at gleden ble ubeskrivelig. Det var som å ha en sportsbil i andre enden av snøret. Fisken gikk dypt og ville dypere, så jeg begynte å bli redd for at den skulle gå seg fast i kampesteinene. Jeg holdt godt press og tenkte på analysen av stangvinkel fra maiutgaven av Alt om Fiske. Til slutt endte den i håven, og hvilken fisk! Snakker meg om feit torpedo! Jeg tør ikke anslå så mye om vekt, men kan fastslå at bildet lyver en del, for fisken var trillrund!

En av de fem vakreste ørreter jeg har fått i løpet av mine 25 år som fluefisker.

En av de fem vakreste ørreter jeg har fått i løpet av mine 25 år som fluefisker.

Nydelig fisk rett og slett. Den skjøt fart da jeg slapp den uti igjen etter en rask fotoøkt og noen nydelige sekunder med måpende beundring. En MMS til Lars og etter relativt kort tid var vi to som fisket. Han kunne rett og slett ikke motstå fristelsen denne nydelige kvelden (selv om han hadde helt andre sysler og plikter på tapetet) nå som Storørretvannet hadde lettet litt på sløret.

Et bilde til av belønningen min.

Et bilde til av belønningen min.

Det hadde nå sluttet helt å blåse, og vi ble tilskuere til fantastiske vak utover vannet. Utenfor rekkevidde for fluefiske. Mens vi satt der som fortryllet og kikket på forestillingen, ble vi dekket av små døgnfluer, klær og utstyr ble reneste terrariet av liv. For en fantastisk kveld!

Det ble med denne ene fisken, det ble rett og slett for stillefor fiske helt inne med land, men det gjorde rett og slett ikke så mye.Takk for en fantastisk kveld og for at jeg nå har fått fred i sjelen. Jeg tviler derimot på om søvnen kommer til å ha så mye bedre kvalitet fremover, for her skal jeg tilbake!

4 tanker om “Storørretvannet del II: Belønningen

  1. Tilbaketråkk: Sol, møkkaspredere og bitevillig ørret | Ørretbloggen

    • Tusen takk for det, Kenneth! Det er slike kvelder vi gleder oss til gjennom hele året. Bra blogg du også har, forresten 🙂

  2. Gratulerer med nydelig ørret! Det der må vel kalles en purke 🙂 Du er og blir et råskinn. Neste gang tar du en av gutta vi observerte vakende midt på vannet!

Det er stengt for kommentarer.