Sol, møkkaspredere og bitevillig ørret

I ettermiddag foreslo min bedre halvdel at jeg burde ta meg en fisketur. Det henger nok sammen med at jeg har vært sur som en sitron tidligere i uken. Hun kjenner meg godt nok til å vite sammenhengen. Fiskeabstinens og humør henger dessverre sammen når sola skinner, fjærmyggen surrer i buskene og bøndene kjører ut møkk på jordene.

Egentlig hadde jeg en intensjonsavtale med Lars om kveldens ettermiddagstur, men han måtte dessverre prioritere den bort. Fikk meg forresten en tur tidligere i uka også. Turen gikk da til vannet som omtales som GTi-ørretvannet. Det endte opp med fire fine ørreter og en pannefisk, ro i sjelen og skuldre som falt på plass.

GTi-Ørret1

Men noe var altså galt, noe manglet, noe som ble vekket til live av Lars som foreslo en kveldstur til Storørretvannet. Det var nok når Lars avlyste at sitronhumøret begynte å vokse frem. Ville det ikke bli tur likevel? Takk og pris for  forståelsesfulle koner!

Så var jeg her da, ved Storørretvannet. Endelig! En ettermiddagstur med håp i blikket og velfylt flueboks etter mange timer med iherdig binding av Hareørenymfe. Som vanlig var det ingen vak-aktivitet, og ingen tegn til liv utenom en sverm med store fjærmygg. Jeg kastet litt og flyttet meg ofte, men uten hell. Det endte med at jeg satt meg på en stein og betraktet overflaten. Tok meg en bit Melkerull og tenkte på at gode fluefiskere bruker tid på å betrakte omgivelsene. Hissig knurring fikk min oppmerksomhet, det var en stor en hund som betraktet meg med mistenkelige øyne. Det endte med hissig bjeffing, og jeg var ikke altfor høy i hatten der jeg satt. Eieren kom etter en stund, det var kona til en av grunneierne. Hun lurte på om det ble fangst. Jeg avkreftet og fortalte at jeg vet at dette vannet byr på en real utfordring når det kommer til å fange fisk. Hun fortalte meg da at hun vet det går noen skikkelig store ørreter uti vannet. Det er satt ut garn og blitt drevet forbilledlig kultiveringsarbeid. Det har utvilsomt båret frukter, fant jeg ut i fjor.

Da jeg på ny ble alene og blikket senket seg utover vannflaten igjen så jeg en svak krusning på overflaten innunder en overhengende busk. DER! Endelig noe som skjer. Det gikk som så ofte før, stress og iver etter å få flua på vannet førte til en ball av fortom som måtte skiftes. Stress! Ble litt ordbruk a la youtubefilmen med den sinna sørlendingen. Etter noen lange minutter landet flua på vannet, ingenting skjedde. Nytt kast der jeg forsøkte å få flua til å legge seg vinkelrett på snøret inn mot busken var løsningen. En torpedo kom opp fra dypet og røsket til seg flua. Det ble en herlig kamp som varte i flere minutter. På en helt ordinær torsdagskveld!

Gromørret

Storørretvannet 1

Storørretvannet 2

Kvelden endte med en stykk riktig så deilig ørret som nok var nærmere kiloet enn halvkiloet! Ikke hverdagskost her i det forblåste Rogaland. Jeg takker kona for at skuldrene mine endelig er falt på plass. I alle fall for en stund.