Sjøørretjakt i majestetiske Lysefjorden

Når tur og natur skal kombineres er majestetiske Lysefjorden et overlegent alternativ. Skal lørdagens tur dit oppsummeres på en tabloid måte, kan man dog trygt si at sjøørreten ga oss langefingeren.

Når muligheten for en dagstur krysset faktumet at broderen (Eirik) var hjemme en langhelg fra jobbtilværelse i tigerstaden, var det bare å pakke sakene og komme seg ut. Vi ankom destinasjonsbukta i 10-tiden lørdag. Det var varmt og klamt i lufta, og bekymringen for at det kunne bli litt lite vind var naturligvis betydelig overdrevet. Vinden i Lysefjorden lever nemlig helt sitt eget liv – den kommer og går og vrir og vender på seg fra time til time. Etablerte en sigøynerleir ute på en odde, og var raskt i gang med kastingen i dyprenner og i strømmen langs oddene.

Eirik er i gang.

Eirik er i gang.

Tenkte å prøve oss på attraktortaktikk, så den første timen gikk det i rekeimitasjoner i oransje og rosa variant. Hadde følgefisk etter kort tid, men klarte ikke å artsbestemme om det var riktig art eller sei. Ikke store karen uansett. Så gikk det en lang periode uten action. Helt til en 4 hektos fisk angrep flua tre meter fra land. I det jeg gjorde tilslag røk knuten. Mentalt tok jeg hundre armhevinger mens ny flue ble knyttet på med en ekstra barsk løkkeknute. Høydepunktene den neste timen kan oppsummeres slik: En riktig pen fisk kjørte «head and tail» etter Eiriks rosa reke. Og i det jeg kastet mellom to odder, som på grunn av kombinasjonen av vind og flo dannet en pen strøm, hadde jeg et svært kraftig napp på en hareørenymfelignende flue.

Vakrere omgivelser kan jeg knapt tenkte meg.

Vakrere omgivelser kan jeg knapt tenkte meg.

I 12-tiden dukket The Stig opp. Det er alltid godt å ha han med på tur. For det første er han en knakandes hyggelig kar. For det andre er det svært trygt og godt: Er det sjøørret i området klarer han alltid å snuse den opp.

Når selv ikke The Stig klarer å lure sjøøret, er det ikke håp for oss andre.

Når selv ikke The Stig klarer å lure sjøøret, er det ikke håp for oss andre.

Denne dagen fant han den, men fikk den ikke til å ta. Etter å ha hatt en rekke napp på sin Zonker-flue, flyttet han på seg til den mer værharde delen av bukta. Noen kast senere hoppet en pen sjøørret i en høy bue rett foran stangtuppen hans. Up yours, fluefisker.

Småfisk i stim. Trolig jaget av noe større.

Småfisk i stim. Trolig jaget av noe større.

Her måtte det kaffi og kalorier til for å løfte spiriten. Sola var nå forsvunnet bak en litt truende skydekke, men temperaturen var trolig over 20-tallet. Både The Stig og jeg kjørte stilongs under vadebuksene selv om vi for det meste stod på land, så ordet «skamklamt» var vel en passende betegnelse på følelsen vi delte. Mens vi satt og inntok koffeinen så vi stimer av småfisk plaske i overflaten. Ble de jaget av noe større? Vi kastet og kastet i utkanten av stimene, men selv om omtrent alt i skrinet ble prøvd ut ville ikke noe ta. Eirik så skyggekonturene av en stor fisk som streifet langs land, og forvirringen blant oss økte. Som et ørlite plaster på såret ble The Stig og Eirik premiert med makrell og småsei, men det var ikke nok til å bøte på frustrasjonen vi alle følte litt på.

Hvor ble det av sjøørreten?

Hvor ble det av sjøørreten?

Da vi noe senere inntok middagen, lanserte The Stig ideen om å kjøre til et nytt sted i nærheten av rennende vann. En knapp halvtime etter satt vi i bilene på vei til stedet han hadde merket av på GPSen. Mulig at det så ut som et pent sted på flyfoto, men noen estetisk perle var det absolutt ikke (det viste seg senere at The Stig hadde plottet inn feil koordinater på GPSen).

Mange fluebytter måtte til denne dagen. Hjalp det? Niks.

Mange fluebytter måtte til denne dagen. Hjalp det? Niks.

Vi begynte likevel å kaste, og etter noen få minutter spottet The Stig sjøørret som svømte inn i en bitteliten bukt som var stor nok til å romme et knippe båter bak en molo. Han kastet, og hadde fisk etter flua flere ganger. Så forsvant den igjen, og da hadde både Eirik og jeg mistet litt lysten på å fortsette der. Det var rett og slett et stygt sted med dårlige vibber. Hoppet på nytt i bilene, og kjørte til en liten bukt som er noe av det vakreste jeg har sett på lenge. Her snakket vi steinstrand med nydelig bunnvegetasjon, og med et lite tilløp av ferskvann. Vi spredte oss utover med 15-20 meters mellomrom. Verken Eirik eller jeg kjente noen antydning til liv, men The Stig hadde napp på hvert tredje kast. På et av dem røk en av fiskene fortommen hans, og da forandret ansiktsuttrykket hans seg totalt. Det lyste i øynene. Nå var han i sitt ustoppelige jaktmodus. Problemet nå var at min tilmålte tid var over, og Eirik og jeg var nødt til å pakke sammen. Vi visste at han ikke ville få ro i sjelen før han hadde fått fullkontakt med storfisk, så vi sa hadet og lot han stå igjen og fullføre sitt oppdrag. En knapp time etterpå ringte telefonen. Det var The Stig. Hørte på stemmen at han nå hadde returnert til seg selv igjen. Joda, han hadde fått fisk. Men det var feil arter, en stor lyr og flere småsei.

Tusen takk for en nydelig tur, karer! Neste gang er det forhåpentligvis vi som lurer sjøørreten. Og ikke omvendt.