Sjøørret på snarvisitt

Gledet meg som et barn til å få jakte på sjøørreten igjen. Endelig var den på hils igjen – men bare såvidt.

Pen soloppgang på vei sørover.

Pen soloppgang på vei sørover.

Var så motivert til å komme meg ut i går morges at jeg til og med sto over morgenkaffien for å komme meg raskest mulig til standplass. Hadde gransket værmeldinger og satelittbilder flere kvelder på rad, og hadde blinket meg ut et sted som skulle være bankers for anledningen. Kvelden og natten i forveien var det full storm, og jeg tok ingen sjanser med tanke på etterslengere av vind. Valgte meg derfor ut en lun og god bukt i egersundsområdet som har levert marsørret før. Bukta er omringet av skog og fjell, og byr på selve lærebokdefinisjonen av leopardbunn.

Deilig bukt.

Deilig bukt.

Ankom bukta i nitiden, og ble møtt av varmende solstråler og langt mindre vind enn fryktet. Dønningene var derimot av det drøye slaget, og det begrenset radiusen min kraftig de første timene. Prøvde først å fiske i bakevja som ble dannet av bølgene. Her var det kun tangklaser å hente, men fikk i det minste øvd på tilslagsrefleksene. Fikk etterhvert avfisket et større område, men måtte løpe opp på land ved et par anledninger der dønningene ble i tøffeste laget. Prøvde både reker i ulike fargevarianter, tanglopper og Wooly Bugger, men sjøørreten var ikke å finne. Etterhvert slo været om, og det begynte å regne tett. Forflyttet meg derfor til en heller der jeg kunne innta dagens første kaffi tørrskodd. Like etter ringte The Stig. Han hadde plutselig fått fiskelov, og var nysgjerrig på på hvor jeg var. Et par timer etter kom han joggende gjennom skogen. I mellomtida hadde jeg avskrevet et par andre bukter der dønningene var av den mannevonde arten. Var i utgangspunktet ikke så optimistisk til hva dagen skulle bringe av fangst, men med The Stig på plass endret oddsene seg dramatisk.

The Stig i full sving.

The Stig i full sving.

Det gikk et par timer til uten at det skjedde noe. Så hogg det til på min hvite og rosa rekeimitasjon ganske langt ute. Gjorde tilslag, men det var trolig litt for slapt. Etter to byks der en halvkilos ørret poserte pent en halvmeter over overflata ble det brått slapt i andre enden. Jeg kunne ikke tro det. Hadde mista årets første sjøørret! Rakk ikke å tenke så mye før jeg hørte hylene til The Stig. Så stangbøyen på lang avstand, og fikk følgende beskjed på sambandet: «Nå ser jeg på en toppkondisjonert, blank ørret på 40 centimeter som svømmer rundt føttene mine». Den hadde falt for hans rosa Pattegris. Mens han landet ørreten elegant, økte jeg kastefrekvensen til det tredobbelte. To minutter etter kom enda et hyl. Nå hadde han enda større fisk på. Denne var enda lengre, og hadde nok tangert tokilosgrensa dersom den hadde hatt normal k-faktor. Vi var i ekstase. De ti neste minuttene kan oppsummeres omtrent slik: Etter å ha kjent et par napp, hogg det til igjen på flua mi. Mista nok en fisk på 3-4 hekto etter at den hadde kjørt flyoppvisning på overflaten. The Stig landet to blanke ørreter til på 3-5 hekto, og hadde flere pene ørreter som snuste på flua hans et par meter fra brygga der han nå sto. Så ble det brått helt stille igjen.

En glad gutt.

En glad gutt.

En lang og tynn sak.

En lang og tynn sak. The Stig trodde ikke han kom til å fisk, så kameraet hans lå igjen i sekken. Sjøørret nummer en og tre mangler dermed fotodokumentasjon.

The Stig var i ekstase. Jeg temmelig frustert over at så mange timers fiske skulle ende med bare nesten for mitt vedkommende. Dette hadde jeg gått og drømt om gjennom hele vinteren. Høye på adrenalin som vi var, hadde vi helt glemt av at egentlig var ganske kalde. Og at det var noen timer siden vi hadde inntatt mat og drikke.

Noen minutter tenkte jeg mest på ordene til fluefisker Håvard Stubø (Jazz and Flyfishing): «Flyfishing is 90 percent suffering». Når blodsukkeret kom seg opp igjen så jeg dagen med litt andre briller: Jeg hadde tilbragt timesvis på et av de vakreste stedene jeg vet om. Jeg hadde kjent vårsolen varme i ansiktet. Jeg hadde hatt fullkontakt med sjøørreten. Og jeg fikk overraskende besøk av min gode venn The Stig, som pakket sakene i en brennfart, kjørte nesten en time i bil og løp et par kilometer gjennom skogen med full utstyrssekk for knappe tre timer effektivt fiske. Dette både trengte og fortjente han etter den lange, tunge vinteren. Tusen takk for turen!