Prikkete pinse

Jeg har sjelden vært mer klar til å gjøre et forsøk på å lure sjøørreten enn hva jeg var i helga. Sjelden har det passet dårligere å ha vondt i skulderen.

Derfor var utgangspunktet for helgeturen med familien at jeg skulle forsøke å være mest mulig tilskuer. Nå skulle barna få kaste metall, mens jeg skulle være veileder. Det viste seg å bli en prøvelse uten sidestykke. Lørdag morgen virket det som om det kokte i sjøen. Det blåste riktignok helt hinsides, men det var mildt og sola tittet ofte frem. Det nappet friskt, og en rekke fisker fulgte etter sluken helt inn til land. Til barnas store skuffelse våget ikke de prikkete å ta det avgjørende jafset, så jeg måtte naturligvis hente fluestanga for å se om det kunne gjøre utslaget. Det tålte skulderen greit. Etter en halvtime med forsiktig napping i min selvkomponerte Kattehårsnymfe ble det endelig skikkelig bøy på stanga. En frisk sjøørret kjørte luftshow og fikk meg til å svette litt mens jeg fikk lagt snøret på snella. Deretter fikk poden æren av å kjøre fisken litt før han inntok rollen som håver. En fin sjøørret godt over mitt gjennomsnitt!

Stolt femåring. Stolt pappa.
Stolt femåring. Stolt pappa.

Måtte ta pause i kastingen, og vi gikk over til sluk igjen. Poden fikk en småsei, og var svært tilfreds. Senere fikk vi også en mindre sjøørret. Men da kvelden kom og ungene var i seng kjente jeg uroen i kroppen. Det ble feil å sitte inne nå på en dag der sjøørreten var i bettet. Jeg rigget stanga med fiskeimitasjon, og forsøkte meg først på en av de mest forblåste plassene i området. På første kast steig en virkelig fin sjøørret av brun type opp fra dypet og nappet i flua før den gikk ned igjen. Tidligere på dagen hadde den gjort akkurat det samme to ganger. Ikke umulig at den var på kiloet, men kan også ha vært noe mindre. Pulsen var skyhøy, men jeg flyttet meg til en bukt med bedre vind å kaste i. Med vinden skrått fra venstre og i ryggen fikk jeg lagt et tålig fint kast. Lot flua synke et par sekunder, så begynte jeg inntrekket. Hogget var så heftig at jeg utbrøt et godt, gammelt kraftuttrykk jeg ikke har brukt siden jeg gikk på barneskolen: Hellskottan! En fantastisk fight fulgte før jeg kunne ta fisken i nærmere øyesyn. En tjukkas!

Ikke uten motstand!
Ikke uten motstand!

Sjøørret
Ikke noe å si på kondisjonen på denne.

Nå kunne jeg endelig gå tilbake til min bedre halvdel og ta et glass vin. Det trengtes etter å ha fått så god uttelling (til meg å være). Søndagen ble det nok en sjøørret tatt på fiskeimitasjon i surt vær. Denne var av langt mindre kaliber. Podinnen fikk senere en småsei på sluk, og poden en liten sjøørret. Vi ga oss mens stemningen var på topp – og flere enn bare far i huset var bitt av fiskebasillen.