Påskekrim: Hvor ble det av sjøørreten?

Høy børstisfaktor og stigende temperaturer i lufta til tross – i påsken klarte vi rett og slett ikke å finne sjøørreten.

Fredag 29. mars kl. 11.55-18.30:
Erlend, Eirik og jeg står og speider ut over en grunn, sørvendt leopardbunnpreget bukt i egersundsområdet mens fluestengene monteres. For halvannen time siden satt vi og inntok cowboy-frokost på et annet sted i nærheten, men vinden lurte oss trill rundt og ble riktig så ukoselig idet vi skulle iføre oss vadebunadene. Dermed måtte vi flytte på oss allerede før vi kom i gang, og måtte ta føttene fatt i 20 lange minutter gjennom tett og isete skog. Nå var vi klare for å kjenne liv i andre enden av fluesnørene. Etter kort fant vi første børstemark, og i løpet av de neste timene gikk det stadig kortere tid mellom hver gang denne underlige skapningen dukket opp. Eirik ble til og med vitne til kjødelig omgang mellom to børstiser (den grisen). Vinden dreide fra øst til nord-øst, til nord, til vest og ble helt fraværende. Så begynte den seansen på nytt igjen i urytmiske, kalde sykluser. Men termometeret viste endelig et par plussgrader, og solen varmet våre røde kinn. Problemet var bare at sjøørreten ikke var å se. Vi tilbrakte mye tid på bergene rundt bukta speidende etter aktivitet, og fisket av hele den 300 meter lange bukta igjen og igjen. Med børstemarkimitasjon, reker, pattegris og tanglopper – og til slutt også diverse sluker. Med god hjelp fra varm sol, lune berg, kaffi, kvikklunsj og drytech holdt vi moralen oppe ganske så lenge. «Nå kommer den snart sigende inn, og da kommer det til å ta helt av her», proklamerte Erlend. Men den gjorde ikke det. Og når vadebuksa mi i tillegg begynte å ta inn vann rett over kneet på venstre fot, kjente jeg tålmodigheten forsvinne litt og litt for hvert eneste surklende, iskalde steg. Solen forsvant bak åsen, og vi pakket vi sammen i stillhet. Følgende utrag fra dialogen idet vi kastet et siste, håpefullt blikk tilbake på overflaten i bukta oppsummerer stemningen: «Jeg føler meg snytt». «Noen må gå eller saksøkes for dette».

Lørdag 30. mars kl. 12.10-13.05 og 16.15-16.45:
Innimellom hyttekos med familien klarer jeg å få tatt meg et par lufteturer på et av mine favorittsteder på nordvestre del av Eigerøy. Denne gangen denges det sluker i ulike varianter. Issørpa har ligget tett helt til for et par timer siden, og selv om solen skinner fra skyfri himmel og gradestokken viser 4 pluss er det grisekaldt på hender og ansikt på grunn av nordøstlig bris. Klatrer opp på berg og knauser og konstaterer det jeg allerede har fått bekreftet med slukstanga. Det er HELT dødt i det iskalde, brakke sjøvannet.

Søndag 31. mars kl. 12.10-12.40:
Er ute på biltur for at rekruttene mine skal få ladet batteriene sine litt. Er så oppgitt over den trege ørreten at jeg i noen desperate sekunder leker med tanken om å legge ut rubbel og bit av stenger og utstyr på Finn.no. Da skulle kona nok blitt litt fornøyd, ja. Svinger innom moloen sør for campingplassen på Skadberg, og lister meg ut av bilen. Legger meg på alle fire på toppen av steinene, og titter over molokanten. Spotter umiddelbart en ørret som ikke er et eneste gram under kiloet. Den jakter 2,5 meter fra land – i le for vestavinden. Ser den forsvinne ned i tareskogen. Jeg fråder om munnen og skjelver i hver eneste kubikkcentimeter av kroppen.

Søndag 31. mars kl. 18.05-18.55:
Eirik og jeg står på moloen og fisker med børstemark- og rekeimitasjoner for alt vi er gode for. Det blåser litt mer enn tidligere på dagen, og sjøen er heldigvis ikke så glassklar som den har vært de siste døgnene. Vi verken kjenner eller ser tegn til fisk, men gropene i sanden forteller det vi allerede har visst en stund. Her har det vært børstiser på gang. Det har vært fest, men har det vært med eller uten sjøørreten? Diskusjonen fortsetter friskt utover kvelden. Om kulden i sjøen og i brakkvannet. Om konsekvensene for oksygeninnhold, bunnvegetasjon og byttedyr. Og ikke minst om det aller største spørsmålet: Hvor i huleste er prikkefantene?

En ting er i alle fall sikkert. Med ørretbrillene på ble påsken 2013 absolutt ikke den festen vi hadde håpet på. Trøsten er at april nå forhåpentligvis kan by på et Mekka i både salt- og ferskvann. Vi krysser fingrene for det.

2 tanker om “Påskekrim: Hvor ble det av sjøørreten?

  1. Velkommen etter 😀 Jeg har lett og lett jeg også, men de gjemmer seg godt. Det kalde vannet har nok skylda. De blir treige da. Men, snart nå så… 🙂

    • Takk for oppmuntringen 🙂 Er spent på hva april har å by på. Får håpe det løsner snart. Har vært en laaaang vinter!

Det er stengt for kommentarer.