Still going

Sommerferie! Endelig skulle det bli tid til å ta igjen litt tapt fisketid.

Som den oppmerksomme leser har fått med seg har det vært usedvanlig stille her på bloggen de siste månedene. Har vi mistet interessen for fiske? Har vi erstattet fiskestengene med strikkepinner? Har vi sluttet å fiske? Kommer vi til å slutte å skrive på bloggen fremover?

Neida, ingen grunn til bekymring. Det er bare det at alle seks av oss bloggere er travle karer med en rekke forpliktelser i hverdagen som legger beslag på både tid og overskudd. Ørretbloggen skal fortsette å eksistere, men vi er enige om å gire ned litt. I likhet med det å fiske ørret skal det være kos og null stress å sysle med bloggen.

Tidsklemma skjenket meg kun tre korte turer i jakten på brunørreten før ferien. De to første resulterte i blålilla fingre og påfølgende hoste, men på tredje forsøk fikk jeg da omsider lirket opp noen fine ørreter på min nyinnkjøpte Taimen CLX #3 rigget med Guideline Presentation. En «lavbudsjettsrigg» som har har vært en fenomenal opplevelse så langt (og som klarer seg overraskende bra i den evigvarende kampen mot vestlandsvinden).

Mine fiskehøydepunkter denne sommeren kan oppsummeres slik:

1. Broderen slår til på Kvitlen

Broderen viser oss hvordan det skal gjøres. Med STFs nydelige Kvitlen-hytte i bakgrunnen (og sprekinger som bader i nabokulpen).


I første halvdel av juli tok min bror Eirik og jeg med mine to unge og lovende på overnattingstur til nydelige Kvitlen i Bjerkreim kommune. Etter kveldsmat skulle vi fiske litt, men jeg mistet fort litt gnisten når jeg så den lave vannføringa i elva. Fluestanga lå igjen hjemme, og erfaringsmessig pleier det å bli dyrt å la ungene få fiske med sluk på så grunt vann. Eirik la imidlertid et lurt og pent kast på en vakende ørret som sto i strømmen bak en stein. På 30-50 centimeter dyp slo han til med en aldeles praktfull fjellørret på rundt åtte hekto tatt på spinner mens bror og onkelbarn sto og måpte. Som den pertentlige typen han er skulle han bare «vaske bort småsteiner» fra fisken før det obligatoriske poseringsbildet, og det trekket utnyttet naturligvis den sterke fisken til det fulle. Et halvpatetisk bilde rakk jeg likevel å ta før det premature fang-og-slippet.

Smellfeit og nydelig!

2. Sjøørret ved bryggekanten
Ferieværet i Rogaland har stort sett vært vått, forblåst eller vått og forblåst. Da gjelder det bare å komme seg ut og denge etter fisk så ofte og mye man kan. Har erfaring med at sjøørreten ofte går helt inn til bryggekanten når det blåser mye, og akkurat denne dagen på Eigerøy slo hypotesen til. På første kastet tok denne seks-sju hekto store sjøørreten min Clouser Minnow med voldsom kraft. Den freste rundt og prøvde å stikke under brygga noen ganger før jeg fikk den på land. Ble et ypperlig måltid på grillen.

3. Total zen til fjells
Mitt barndoms paradis, Rasdalen i fjellheimen mellom Voss og Bergen, har aldri skjenket meg store fisker. Men når jeg kom tilbake i år og endelig fikk tid til å oppsøke gamle fiskeplasser igjen med treerstang, føltes livet like bekymringsløst og fint som når jeg var en halvmeter kortere på strømpelesten. Fikk lirket opp et tyvetalls småtasser i både stille og rennende vann på mygg og døgnfluenymfer. Fullkommen lykke.


4. Musespisende ørret 
Været i Sirdal var ganske så ukoselig under oppholdet vårt der. Hele bilen var pakket med stæsj til teltovernattinger, men regn, tåke og iskald vind ga langefingeren til det prosjektet. Poden og jeg kjørte likevel opp til et vann på 1000 meters høyde og tilbrakte noen morsomme timer der en av dagene. På ultralett haspelutstyr fikk vi begge god kjenning med friske fjellørreter som ga fin motstand. 10 grams kobber og rød Spesial med ettermontert flash på treblekroken gjorde susen. Det ble vel 10-12 stykker på land mellom 100 og 300 gram, og en av de «største» hadde mus i magen. Muligens litt sterke bilder for noen, men poden og jeg lot oss grundig fascinere.


5. Elektrisk Streaking Caddis-fiske
På tampen av ferien fikk jeg tatt meg en kveldstur i et av mine lokale favorittvann. Snittstørrelsen her er dessverre på vei nedover, derfor prøver jeg å kakke så mye fisk som mulig her for å gjøre det litt mer levelig for de største eksemplarene. Denne kvelden ble helt magisk. Det gikk ikke mange kastene mellom hvert napp, og etter to og en halv time lå 14 stykker på land. Nummer femten var så fin at den fikk svømme videre. Å fiske Streaking Caddis med små og raske inntrekk representerer det absolutt aller ypperste innen ørretfiske for mitt vedkommende. Deilig!

Nå er høstkjøret straks i gang, og det er bare å innse at det vil bli begrenset med fisketid for mitt vedkommende. Skal likevel prøve å få delt opplevelser om og når sjansene byr seg.

Skitt fiske, folkens!

Brunauresesongen er i gang

På laurdag kom sola fram og tinte den frosne marka. Eg gjekk elvelangs på leit etter auren og fann han.

Eg er han som går med vadebukser gjennom Bergen sentrum ein laurdags formiddag, for så å sitte på bussen i vadebukser. Då har eg rett nok dratt dei ned til anklane, sånn at beina får puste under den timelange bussturen. (Ja, eg har bukse under.) Slik er livet til ein kollektivtransportsfiskar.

Då eg kom fram til bekken, låg han framleis i skuggen. Frosten hang over dalen, og det knaste der eg gjekk. Her kan neppe vere liv, tenkte eg. Halvannan time med bekke- og urskogstrasking seinare, begynte sola å kike fram gjennom trea. Eg sneik meg fram til ein kulp mellom to falne grantre. Det var ikkje plass til å svinge stonga. Eg tok nymfa i handa og kasta det eg var kar for. Eg let ho synke med straumen, og fekk respons! Lite slår kjensla av å sjå snurten av brunauren etter vinteren! Men snurten var det eg såg. Han datt av, og kulpen var daud.

Eg traska vidare, og kom til ein fin nymfekulp. Er det ikkje fisk her, kan eg berre gå heim, tenkte eg.

Eg heiv på ein squirmy wormy og let han drive med straumen. Fortaumen er to stonglengder tynn fluorokarbon med ein nappindikator ca. midtvegs. Nappindikatoren er sen med sterk orange/gul farge, ein såkalla ”sighter”. Denne viser deg kor og korleis nymfa driv med straumen. Stoppar han, kan du sette tilslag.

Før eg fekk tid til å finne indikatoren med auga, kjende eg at eg hadde fisk på. Ein liten aure kom opp, og var årets første i handa. Herleg!

Eg bytta til ein tungsten surveyor i storleik 16, eit utmerka val. På kort tid følgde rundt fem brunaure til av same storleik. Eg mista den ”største”, som kanskje var 200 gram, altså over dobbelt så stor som resten. Og med det var det slutt.

Ikkje store karane, men kjekt med liv i bekken! Verre med bussturen heim.

Tungsten surveyor storleik 16 og 14

Bindebeskriving: Foam-stankelbein

Stankelbein kan trigge fisk som aldri hadde tenkt å vake. Bind deg eit på ti minutt! Du treng:

  • klekkarkrok – Her brukar vi mothaukelause Akita AK 549 frå taimen.com i størrelse 16. Denne er tynngodsa og veg nesten ingenting. (Problemet med kjøpestankelbein er ofte at kroken er for tjukk og tung.)
  • bindetråd i passande farge
  • foamsylinder – Denne er 2,2 millimeter, også frå taimen.com.
  • viss foamen din er kvit: brunlig tusj
  • cdc (eller éin eller annan dubbing)
  • fasanhale (eller gummi)

Fortsett å lese «Bindebeskriving: Foam-stankelbein»

Etterlengtet romjulsfiske

Fjorårets romjulstur var preget av storm. Årets tur kunne ikke vært mer annlerledes. Og den kom ikke et eneste sekund for tidlig.

En særdeles motivert gjeng møttes i lysningen dag tidlig. Både Erlend, The Stig og Eirik måtte melde avbud i år, men Richard, Thomas og jeg stilte mannsterke opp. Denne gangen hadde vi også fått selskap av min gode kollega Espen, som Richard og jeg nylig hadde lokket til å gå til anskaffelse av sin aller første fluestang. Første dosen er alltid gratis, sies det. Nå skulle han få en smak.

Det var særdeles mildt og fint. Faktisk litt for fint skulle det vise seg etterhvert. Men allerede på Richards andre kast bød han på dagens høydare.

En brun sjøørret på rundt åtte hekto angrep hans Vaskebjørn spey.

Et meget fint eksemplar i våre trakter. Fikk friheten tilbake sekunder etterpå.

De første timene så vi flere fisk, men kombinasjonen av fjære og null vind gjorde forholdene vanskelige.

Standhaftige Espen viste enorm vilje til å lære seg fluefiskets edle kunst.

Richard dro med seg ingrediensene til et lite bål. Megaboost for moralen.

Kaffi i svartkjele og pølse på pinne. O lykke.

Munter stemning ved bålet.

Espen bød på dessert pent pyntet av barnehender.
At fisket var litt i tregt i dag (etter Richards pangstart) var mindre viktig. Det var rett og slett ubeskrivelig godt å endelig komme seg ut igjen med gutta. Kjenne på lukta av bål og smaken av bålkaffi. Og nyte hvert eneste minutt av dagslyset utendørs.

Det har dessverre ikke vært så mye nytt å lese på bloggen de siste månedene. Det skyldes ikke manglende lyst til å verken fiske eller å dele fiskets gleder fra noen av oss, men forpliktelser knyttet til jobb og barn (snart har vi mange nok tilsammen til at vi kan stille et fotballag). La oss håpe vi kan dele mange fine øyeblikk med våre lesere også i 2017. Godt nytt fiskeår!