Ørretåret 2012

Et lite tilbakeblikk på året 2012 – sett med ørretbriller:

2012 var først og fremst preget av to ting. Storørreten nektet å hilse på i verken det søte eller salte element, uten at det på noen som helst måte ødela for årets turer. Men viktigst av alt: Jeg gikk til anskaffelse av, og begynte å bli kompis med, min aller første fluestang. Å ta mine første titalls ørreter med dette fascinerende redskapet troner på topp blant årets fiskeopplevelser.

Etter at redaksjonsmedlem The Stig klarte å overtale meg til å plassere fluestang øverst på ønskelista jula 2011 var januar 2012 et mareritt å lide seg gjennom. Ørretabstinensene rev og slet i kroppen, og ble ikke bedre av at han lånte meg sakprosa av typen «fluefiske på Hardangervidda». Noen svært få, sporardiske timer med slukstanga ga ikke resultat den måneden. Derfor gikk det ikke lang tid ut i februar før jeg bestemte meg for at tiden var inne for å komme ut av vinterdvalen – og begynne den lange ferden mot å bli en habil fluefisker. Første turen gikk til den eneste bukta på Eigerøy med litt le mot vinden den dagen (ja, vinden på vestlandet byr ofte på ubehageligheter), og med tanke på Eiriks og min egensikkerhet burde jeg naturligvis ha droppet å ha på flue i det hele tatt. Men etter noen timer begynte jo kastingen å se ut som noe som kunne minne om fluefiske, og trivelsfaktoren begynte å ta seg opp. Med hyppige kaffipauser og mat tilberedt på Eiriks multifuel ble det en helt topp dag som fristet så mye til gjentakelse at vi tidlig i mars tok turen til trolske Frafjord. Her var vinden periodevis helt fraværende – i likhet med sjøørreten. Hver time dundret regn- og haglskurer innover fjorden, og vi tok oss den luksusen å løpe under tak når de mørkeste skyene med påfølgende nedbør drev inn over oss. Følte at kastingen med flue hadde stagnert litt, og innså at det inntil videre er vinden som bestemmer over firerstangen min – og på ingen som helst måte omvendt.

Når vi kom ut i april prøvde jeg ut et par nye vann i perfiere deler av Gjesdal, og årets første brunørrettass var snart i håven. Første prikkepetter på fluestang var ikke store karen, men jeg skalv like mye i knærne som om vekta var det tidobbelte. En stor opplevelse var det, og selvtilliten fikk et veltrengt løft. Flere turer i nærområdet ble det, men på grunn av vær og vind var det sluktstanga som ble hyppigst brukt – og som derfor ga flest ørret i håven. Mai var, som alltid, en ypperlig ørretmåned. Mang en kveld ble tilbragt ved favorittvannet i utkanten av hjemkommunen, og det ble fisk i håven hver gang. Men som nevnt lot ikke de store purkene seg lokke, selv om jeg til stadighet snakket med andre fiskere som hadde lokket opp både halvannet- og tokilos ørret. De var riktignok tatt på ukurante fisketider helt utenfor rekkevidde for småslitne småbarnsfedre, og var i tillegg tatt med søkke og mark. Men på kveldene med frisk bris og overskyet vær var toppkondisjonerte tre- og firehundregrammere virkelig på bettet, og lot seg lokke av både metall og flue. Moro blir det uansett når man fisker med ultralett utstyr. Juni ble dessverre noe preget av aktiviteten husmaling, som paradoksalt måtte bli utført på de ettermiddagene og kveldene der insektene klekket som besatt. Noen turer ble det likevel, og høydepunktene som kan nevnes var å kaste flue på (og treffe) vakringer som sekunder etter resulterte i plask i vannoverflaten og bøy i stanga. Noen nærmere beskrivelse er overflødig. I juli begynte fisket å bli tregt, men jeg fikk noen fantastisk flotte kvelder i Egersunds skjærgård. De brukte jeg til å bli mer kjent med firerstanga, og i fraværet av sommervarm sjøørret ble det rikelig med hundregrams sei å øve seg på. Med rause mengder tangklaser og buskas i nærheten ble jeg naturligvis noen fluer fattigere i løpet av ferien, men måkene hadde det i alle fall riktig så morsomt fra tilskuerplass på svabergene. Når The Stig dukket opp en kveld, skal det selvfølgelig nevnes at han brukte mindre enn et kvarter på å kroke første sjøørret. Det ble forøvrig en finfin sommerkveld med sammenhengende fiskeprat og noen leskende dråper i koppen, som seg hør og bør.

I august begynte fisket å ta seg noe opp igjen både i kjente og ukjente vann. Et av årets desidert største høydepunkter var fotturen til et utilgjengelig vann i hjemkommunen. Dette hadde The Stig besøkt tidligere på sommeren med stort hell. Eirik og jeg pakket med oss fiskeutstyr og telt, og begynte på en vandring som på grunn av litt for lite forberedelse ble unødvendig hasardiøs. Når værgudene i tillegg serverte oss rikelige doser H2O fra oven var det nydelig å komme frem og et par kvadrameter teltduk over hodet. Etter en smak på medbrakt Bache Gabrielsen var moralen upåklagelig igjen – og riggingen av stenger i full gang. Etter en times tid satt den første, og etter noen napp stoppet det helt opp. På morrakvisten lot ytterligere tre ørret seg lokke. Med store, klare prikker og en utrolig k-faktor var fisken i dette vannet de kanskje flotteste jeg har sett noen gang. Ikke var de særlig redd for å ta flue 20-30 centimeter fra myrkanten heller. De store klarte vi ikke å lure opp denne gang, men et par voksne ørretrygger ble observert. Vi kommer garantert tilbake hit!

I september deltok en kamerat og jeg på den årlige fiskekonkurransen i RV504-vannene, som etter folkesnakket skal ha riktig så fin fisk å by på. Denne dagen lå tåka tykt over Hedlevatnet når vi kom frem, og det tok tid før vi fikk kontakt med første ørret. Kondisjonen var god, men størrelsen på de fire fiskene vi klarte å hale opp var ikke mye over tre hekto. Vi så imidlertid veldig fin fisk ved et par anledninger. Vinnerfisken i årets konkurranse var på 7-8 hekto, og ble tatt i et av vannene ved riksveien. Disse vannene skal definitivt besøkes i april og mai 2013. Senere denne måneden fikk toåringen min prøve seg på fiske med haspelstang og dupp med flue for aller første gang, og det fremkalte naturligvis både grøtete stemme og fuktige øyekroker hos pappa (les også om The Stigs lille, håpefulle ørretfisker). På grunn av duskregn og kald vind lot jeg et kvarter være nok denne gang – med håp om at podens fiskesult kan holdes oppe denne vinteren. Nok en grunn til å glede seg til våren.

I oktober hadde jeg noen riktig fine, men korte kvelder i favorittvannet. En av de siste turene hit slukte ørreten metall på både første og andre kastet, og jeg rakk å observere en fet ørretrygg bryte overflaten fem-seks meter fra meg et kvarter etter. Den aller siste brunørreten jeg tok i år var et resultat av fluekast på vak på 30 centimeters dyp. 300 gram veide tassen, men ga meg en så suveren opplevelse at smilet var klistret på helt til jeg sto opp dagen etterpå. I november hadde jeg en herlig, men vindfull solotur til Eigerøy som du kan lese mer om her. Vi er nå kommet over i desember, og stengene har kun samlet støv hittil denne måneden. Det har vært så kaldt (og travelt) at det heller ikke har fristet noe særlig å prøve. Men hvis de vestlandske værgudene ikke setter seg helt på bakbeina blir det julefiske på i alle fall et par av oss i Ørretbloggen-redaksjonen. Dersom det blir en realitet blir dette naturligvis utførlig omtalt i egen bloggpost.

2012 var altså et år med mange fornøyelige småturer som bød på store fiske- og naturopplevelser. Jeg ser virkelig frem til å komme i gang med fisket i 2013. Første sjøørrettur til et helt nytt sted i nordfylket er allerede planlagt, og fiskelov er innvilget. Nedtellingen er i full gang!

Galleri
[nggallery id=1]

Hvordan var ørretåret ditt?

2 tanker om “Ørretåret 2012

  1. Heisan, mange fine fiskehistorier og minner oppsummert her 🙂 Har selv fisket mye i 504 fiskje, og det er virkelig fin ørret å få, spesielt i Storemos, Mellomstrandvatnet og Husavatnet, alle ligger ved riksveien. Når det gjelder Store-, ytre- og indre Hedlevatn trodde jeg ikke det var fiskemuligheter der via 504 fiskje, men hvis en spør grunneier skal en normalt få et ja. Har ikke selv prøvd meg her, men tar nok turen nå i slutten av mai/begynnelsen av juni. Har hørt folk har fått stor ørret i disse vannene. Når det er sagt, har det blitt tatt ørreter på et par kilo i Mellomstrand og opptil 5 kilo i Storemos (fra båt). Det er ikke uvanlig med kilofisk. Tok du turen til 504 nå i april/mai? Noen historier å komme med? 🙂

Det er stengt for kommentarer.