Om oss

Noen vil kalle oss splitter pine gale. De som kjenner oss vet at vi bare er ørretfiskere. Velkommen til vår lille, gale verden!

Ørretbloggen er en redaksjonelt og økonomisk uavhengig, dugnadsbasert blogg som har som formål å inspirere og underholde andre ørretfiskere. Her er altså ingen skjulte sponsorer eller hemmelige kontoer i Sveits. Gjengen vår består av fem ørretautister fra Rogaland:

Erlend A. Lorentzen
ErlendAlder: 26
Foretrukket utstyr: Guideline LPXe rs V2 9″ #5. Redington Tempt 9″ #4.

Jeg er til min store irritasjon avhengig av fluefiske. Mens jeg gjør det samfunnet betaler meg for tenker jeg på alt fra fortomstapering til revolusjonerende fluebindingsteknikker. Fluefiske er et hinder i mitt dagligliv.

«Skal du fiske eller skal du få fisk?» sier mannen i reklamen, og holder opp en harp. For meg er svaret fiske. Det overordnede målet er selvsagt å få fisk, men sporten er langt mer. Det handler kanskje først og fremst om å følge en kode. Visse ting gjør man, og andre ting ikke, i forsøket på å overliste en fortryllende skapning i sitt rette element. Fluefiske er et spill, og spill er definert av regler. Følger man ikke reglene, spiller man ikke spillet. Det er mer en livsstil enn et middel for å oppnå et mål.

For meg er fluefiske ensbetydende med ørretfiske. Sørvestlandet, hvor jeg er oppvokst, lider dessverre av kronisk tusenbrødre-syndrom, noe som har fått meg til å flytte store deler av min aktivitet til sjøen hvor ørreten er blank utpå, rød inni, og med rik diett. Når stangtuppen bøyer seg kan det gjerne være en sei eller annen plagsom ufisk som kommer opp med den nydelige selvbundne flua langt nedi magesekken, totalt mishandlet. Dette gjør gleden av en prikket rygg desto større. Med det sagt innrømmer jeg å dø litt inni meg hver gang jeg ser intermediate-snøret bryte vannskorpa! Ingenting kan slå følelsen av renhet man oppnår ved å plassere et lite innsekt forsiktig på en sakterennende vannfilm. Det er selve essensen, den platonske ideen.

The Stig
Storørretens skrekk, The Stig himself.Alder: 39
Foretrukket utstyr: Guideline LPXe #3-4 (tidligere G Loomis fan), Guideline Higfly (Wf) #4 og Airflo Light Trout intermediate.

Travleste øyeblikk som er gjentatt utallige ganger ved ulike vann:
Du ligger ved bålet langs vannet og stirrer dypt, dypt inn i bålet. Fisket har vært labert, grillpølsa er svidd og kaffen i koppen bør snarest kurere gruffet du kjenner på. Fluestangen står lent mot nærmeste busk og luften er ladet av oppgitthet. Tungsinnet kommer sigende. Er det feil flue? Står fisken for dypt? Er jeg på feil pass? Er det for lyst? Er det for mye vind? Hva med spot’en rett under bjørka der borte? Da skjer det, en snute bryter vannskorpa. En stund etterpå kommer ryggfinnen til syne. Den er stor! Da blir det travelt. Ikke skremme fisken nå. Åle seg bort til stanga og få flua på vannet. Fort, fort, trekke ut snøre, kaste små kast. Er fisken der ennå? Bevisstheten svikter og det blir for mye for hjernen å holde styr på i en halvt liggende positur ved vannet. Pokker! Hele greia blir en eneste stor ball av snøre, fortom og flue! Det er travelt å få ordnet opp, og tålmodighet og selvkontroll testes til det ytterste. Kjenner du deg igjen?

Jeg begynte min fiskekarriere i Limavatnet utenfor Ålgård, hvor jeg fikk min første ørret som barn. Det tok ikke av før i ungdommen. En kompis hadde fått tak i en gammel, brukt split cane-fluestang som måtte testes ut. Hele konseptet var ubegripelig vanskelig. Det ble ingen fisk – og troen på fluefiske som fiskeform var underlagt den sterkeste tvil. Å gi opp ble etter hvert ikke et alternativ. Det endte med at split cane-stanga brakk, og hele ideen om fluefiske ble skrinlagt en kort periode. Murringen i kroppen var fortsatt til stede og mangelen på mestring ble etter hvert ulevelig. Jeg leste bøker og innhentet inspirasjon for å mestre denne edle formen for fiske. Onkelen min hadde heldigvis liggende en gammel Tjøstheim-fluestang i glassfiber med verdens dypeste aksjon, og et snøre som hadde så mye minne at det kom i retur i kastene. Det ble en meget trang fødsel med mye motgang, men omsider bet den første ørreten. En fluefisker var født.

Fluefiske ble etter hvert min store lidenskap, og jeg fisket året rundt. Is i stangringene påvirket kastet, men kulde og dårlig vær påvirket ikke fiskeiveren i negativ retning. Det ble fisket så ofte som mulig, og fluebinding seilte opp som en tilleggslidenskap. Målet ble etter hvert å lage så nøyaktige kreasjoner som overhodet mulig. Jeg skaffet meg ny fiskekompis, en læremester som fungerte som motivator og lærer – både når det gjald kasting og fluebinding. En periode kunne ikke fisket starte før vi hadde fanget og studert byttedyrene som var i vannet den aktuelle dagen. Utallige turer, inkludert sommerferier, er blitt tilbragt på Hardangervidda og i Sirdals-/Ryfylkeheiene med telt og fluestang. Mange hemmelige vann er besøkt med vekslende resultat. «Onde tunger» vil hevde at jeg ser det som min plikt å omvende enhver slukfisker som blir påtruffet, til den «rette formen for fiske» med mer eller mindre vennlig rådgivning.

Da jeg fikk dame og ville gi henne en fin presang når hun fylte året, falt valget på komplett fluefiskeutstyr. Det påfølgende året lærte jeg at det er tanken som teller. Drømmen om oss to som likeverdige fluefiskere forble en drøm.

PS! The Stig har trolig uoffisiell norgesrekord på steinbit tatt med fluestang: 7,8 kilo tatt med en #3/4.

Lars Rasdal
LarsAlder: 36
Foretrukket utstyr: Eikre Fly Fluvius 9″ #5 og Vision GT med Guideline 4Cast flyt. A.Jensen Kern Lund Signature 9,6″ #7 med Lamson Guru og Guideline Coastal. Stormkjøkken og snyltekopp.

En gang tidlig på åttitallet ble jeg utstyrt med min første fiskestang. Etter uttallige episoder med kroking av egne kroppsdeler, med flue og dupp viklet inn i toppen av bjørketrær og med tykke floker inni eller utenpå lukket haspelsnelle, dro jeg etterhvert opp min første ørret. Den prikkete, sprellende 100-grammeren var den vakreste skapningen jeg hadde sett. Ikke rent få ørreter ble de neste årene fisket, båret i bøtte og sluppet ut i en oppdemmet kulp i bekken ved hytta. Der ble de studert i timesvis før de fant det for godt å ta turen til friheten opp- eller nedstrøms. Sånn sett ble dette også mine første erfaringer med fang-og-slipp, dog på en noe ufrivillig og tårevåt måte.

Et tyvetalls år etter føler jeg fortsatt den samme kriblende, gutteaktige følelsen når jeg ser vakringer, hører velkjente plask innen kasterekkevidde, kjenner den karakteristiske luggingen i den andre enden av snøret og helst parkerer en prikkefant i håven. Det handler om spenningen ved uvissheten, om lett skjelving i hendene når du skal ta valget mellom fluer, om mestring av utstyr og vær og vind. Om følelsen av at tiden står stille og du går i ett med omgivelsene. Så jada, jeg drømmer daglig om ørret. Om fiske i et av fjellvann jeg kan ha helt for meg selv, eller om fiske i en sørvendt bukt med leopardbunn. Ørretfiske har blitt selve av-knappen i en travel hverdag. Det er verdens beste medisin.

I en alder av 33 år (etter en årrekke som hardbarket slukfisker) klarte The Stig vinteren 2012 endelig å overbevise meg om at jeg burde begynne med «ekte fiske» – altså kjøpe min første fluestang. Det burde jeg nok ikke ha gjort. Sensommeren 2013 pakket jeg bort mine uttallige haspelstenger, sneller og sluker (og kjøpte meg attpåtil bindeutstyr). Siden da har jeg gått i meg selv og vedkjent at jeg er blitt en renspikket fluefisker. En svært sulten fluefisker, sådan. Som vil ha mer. MYE mer.

Thomas Jacobsen
Ørretfisker Thomas JacobsenAlder
: 32
Foretrukket utstyr: Zpey Zero #7 og SKB Overdrive snelle med Airflo 40 Plus slow intermediate snøre. Zpey-snelle med Guideline Coastal. Guideline LPXe #5 og Guideline Reelmaster med Guideline Highwater WF5. Scierra Matuka V2 #4 og Greys GLA med Cortland flytesnøre. 

Jeg startet min fiskekarriere i ung alder. Uttallige somre fungerte hytta på Usken som mitt andre hjem. Båt og harpe var redskapene som skaffet mat på bordet. Etterhvert ble jeg bitt av piscis furor, fiskegalskap. Makrell i uante mengder, torsk, sei, lyr, steinbit og en og annen hyse var på «hitlista». Det kriblet når det rykket til i harpe og stang, og fiskeinstinktet vokste.

Etterhvert som jeg ble eldre kom interessen for ørretfisket, og den eskalerte etter en vellykket tur til Suldal. En uke på en støl langt oppe i fjellet kan gi de fleste et snev av galskap når et lite tjern som ligger 20 meter fra hytta gir over 50 flotte brune på haspel.

Favorittredskapet til ørretfisket har vært flue og dupp. March Brown, Telemarkskongen og Zulu Silver svikter meg sjelden Under avtjeningen av førstegangstjenesten ble jeg introdusert for fluefiske. Vi hadde perm, og en i laget hadde stanga med seg. Vi lånte en bil og fartet rundt for å finne optimale plasser. Etter å ha observert kasteteknikk så det jo veldig enkelt ut. Da jeg skulle forsøke selv havnet flua i samtlige trær i umiddelbar nærhet, men etter en rekke kast klarte jeg å få lina strak ut i elva. Der drog jeg stolt opp min første ørret på fluestang.

Dessverre tok flere år før jeg kjøpte min egen fluestang, men til gjengjeld ble den flittig brukt første sesong (med flere episoder med selvskading). Året etter var jeg nok en gang tilbake igjen til haspel med flue og dupp.

Sjøørretfiske ble også en besettelse. Jeg fikk min første sjøørret for seks år siden, og har siden det vært en hyppig gjest på diverse hotspots i distriktet – uansett vær. Nå har jeg også gått fullstendig av skaftet og begynt med laksefiske i tillegg. Det er en skummel og lumsk sykdom som herjer hele sesongen. Det er ikke rent få timer som går med i uken på fantasiene om storlaksen i Fotlandsvatnet eller på Tengsareid.

Nå har jeg bestemt meg for å satse for fullt på fluestanga igjen. De gamle kastekunnskapene må absolutt friskes opp. Hold avstand dersom du ser meg svinge fluestanga. Fullt verneutstyr anbefales.

Richard Haugen
Richard HaugenAlder: 31.
Foretrukket utstyr:
GLoomis EastFork #5 med Streamstix Troutfighter Clicker #3/5

Startet med fiske som mange andre ved å følge far på fisketur fra ung alder. Mange timer ble brukt langs ørretvann i Sør-Trøndelag, der fikk lidenskapen god grobunn. Fiskeinteressen har fulgt meg igjennom hele oppveksten og jeg hadde den gleden at jeg også hadde fiskeglade kammerater. Vi fisket mye i Hafrsfjorden etter torsk og makrell. Etterhvert som vi ble eldre fikk vi smaken av laksefisket, destinasjoner som Gaula, Ogna, Figgjo og Bjerkreim ble besøkt med stor iver. Herfra har jeg mange gode minner.

Jeg har alltid vært glad i naturen, og kombinasjonen fiske og natur har vært drivkraften min igjennom alle disse årene langs elvebredder, skogstjern og i fjærekanten. For min del var det gleden av å være ute i naturen som var det viktigste, det å få fisk var en bonus. Etterhvert begynte en kollega å mase om vi ikke skulle begynne med fluefiske. Dyrt utstyr måtte kjøpes, kastekurs var nødvendig og det ble attpåtil vanskeligere å få fisk! Hvorfor i allverden det, tenkte jeg. Det hele endret seg etter en lunsj prat med en annen kollega, nemlig Lars fra Ørretbloggen. Her møtte jeg en kar som så på fiske nøyaktig på samme måte som meg. Det var naturen, nærkontakt med fisk og selve opplevelsen som betydde noe.
Jeg fikk da gløden over meg. Startet trålingen på diverse nettsteder etter passende utstyr, men for en kaotisk jungel! Dette blir ikke lett, tenkte jeg. Tok mot til meg og begynte å bombardere ham med lenker og spørsmål som ble besvart fortløpende. Etter en lengre telefonsamtale var utstyr og fluer bestilt. Det endte til slutt opp med at jeg også meldte meg på et kastekurs – som var svært nyttig.

Fluefiske åpnet en helt ny verden for meg, her måtte man spille på lag med naturen på en helt annen måte enn det jeg var vandt med, og for en kontakt man fikk med fisken! Jeg var helt frelst!

Det er ingen tvil om at fluefiske har forvandlet fiske fra hobby til lidenskap for min del, og jeg innser jeg trolig aldri kommer til å gå tilbake på det valget. Det å kjenne sitringen i kroppen når man nærmer seg vannet og forholdene er perfekte. Roen som brer seg når man står der i vannet, lytter til naturen, kjenner på luktene. Deretter spenningen når man forsiktig trekker flua inn og adrenalinet som skyter i været når hogget kommer. Den store tilfredsstillelsen når fisken skyter ut av hendene dine etter en fin kamp. Gliset som kommer når man har bekjempet naturen. For meg er det ren magi.

Eirik Rasdal
Eirik.Alder: 26
Foretrukket utstyr: Guideline LPXe rs V2 #5.
Red. anm.: Eirik er en ekte livsnyter (bioen hans får du aldri). Er dermed Ørretbloggens naturlige rekreasjons- og kaffikokesjef.