Med høy puls på Høg-Jæren

Med mastergraden i boks, flytting unnagjort, og kommunal sommerjobbing påbegynt var gleden stor da brødrene Rasdal, Eirik og Lars, inviterte til fisketur. Selv hadde jeg for lenge siden delvis gitt opp brunørretfiske i mine trakter av landet, men jeg tenkte vel vel, kos blir det! Dessuten har jo bloggens ymse gjesdalsbuer lagt ut en del interessante innlegg på Ørretbloggen i det siste, og det var nettopp et gjesdalsvann Lars hadde oppi ermet.

Jeg følte meg noe reaksjonær da jeg på fredagen som innledet fellesferien kjørte motstrøms den sinnsyke sørlandsemigrerende trafikken. Hah, de får kose seg på terrassen i 12 grader og nordavind, tenkte jeg! Jeg var noe usikker på veien, men Eirik hadde sendt MMS med bilde av et skilt, og Google Maps hadde jeg studert nøye. På tross av (eller snarere på grunn av) dette greide jeg å ende opp langt oppi heia, på en traktorvei som etter alle fysikkens regler skulle ha punktert samtlige av bilens dekk. Ved guddommelig intervensjon ungikk jeg heldigvis dette, og med Eirik på høyttaler greide jeg å komme frem til at jeg hadde kjørt feil. Fem minutter senere var jeg på rett spor, og skiltet fra MMS-en åpenbaret seg. Jeg var giret, tråkket til noen kyrs store forskrekkelse inn pedalen. Oppover i høyden bar det, og snart kunne jeg skimte duoen Rasdal. På med vadere, traversere vått terreng. De to hadde fisket med tørt i en småfiskkulp for å varme opp mens de ventet på meg.

Vi tråkket videre mot vannet til Lars, og han forkynte at nå, nå skulle vi bare se! Et par fisk her, så ville vi garantert være fornøyde. Det viste seg å blåse ganske frisk bris da vi ankom nordenden, men forholdene så bedre ut på motsatt side. Som et typisk fjellvann, lite og med kortvokst vegetasjon rundt, gikk vi over til andre siden på minutter. Allerede angret jeg valget av vadere, da jeg kjente meg ganske klam i underkroppen. Filtsålene var antakelig impregnert av kumøkk.

Eirik og jeg hadde sverget til tørt, mens Lars var rask med å smelle på en Heckam Peckam Green. Det var tydelig ikke noe tørrfluevær, men men, prinsippet stod. Jeg tenkte at en bomber ville overbevise ørreten fra et enkelt kaloriregnestykke. Mens jeg rigget stanga hørte jeg plutselige brøl, og Lars stod med bøy på stanga. Fingrene mine skalv, og knuten måtte knyttes, fort! Jeg rakk aldri å løpe bort for å se på den første fisken som ble landet, men jeg hørte på de tilfredse, brumlende brødrene at dette måtte være bra. Fisken var dessuten antakelig utførlig dokumentert på to kameraer og to mobiltelefoner.

Fin start på kvelden.
Fin start på kvelden.

Noen minutter og kast senere viste det seg at Eirik hadde falt fra, og byttet fra tørrflue til den velkjente Montana. Jeg ga også etter, men tenkte at jeg skulle fortsette min reaksjonære stil, så jeg knyttet på en tangloppe fra rekeskrinet som lå i sekken. Umiddelbart ble det napp, og fisken viste generelt stor interesse for tangloppa. Uten at jeg husker handlingsforløpet nøyaktig, tror jeg Lars landet nok en fisk før også mitt tilslag gav fast fisk. Med en del vegetasjon langs land bestemte jeg meg for å bare måke ørreten opp på myrkanten, noe som så ut til å skuffe Lars som forventet timeskamp mellom mann og fisk. Som eldstebror lovet holdt fisken i vannet en utrolig k-faktor, og man kunne kjenne at den var spekket av muskler.

Nydelig ørret. Herlig K-faktor.
Nydelig ørret jeg fikk æren av å stifte bekjentskap med.

Etter en kort stilleperiode livnet det til igjen, og fluene var atter «hot». Fisken tok som regel langt ute, men heldigvis hadde vi den sterke vinden i ryggen, og ikke i ansiktet, som brudd på (den vestlandske) naturloven som sier at vinden alltid kommer mot kjøreretning, samme hva Gislefoss sier. Lange kast og svært sakte inntrekk var nøkkelen. Ganske snart fikk Lars det han mener var kveldens største, noe vi var for opptatt til å bekrefte. Heldigvis er kameraets øye alltid-tilstedeværende:

Mens vi slafset i oss rabarbrapai, dro Lars opp denne.
Mens vi slafset i oss rabarbrapai, dro Lars opp denne.

En del fisk ble landet, og også undertegnede fikk en nydelig tykksak. Eirik gjenstod. Han hadde hatt fast kontakt, men var litt prematur i sin fang-og-slipp. Snart stod også hans stang i spenn, og etter en intens kamp i vegetasjonen landet han en av kveldens vakreste eksemplarer. Til alt hell hadde jeg med selvbakt rabarbrapai som vi inntok for å dempe nervene.

Eirik med en av kveldens peneste. Fullt fortjent!
Eirik med en av kveldens peneste. Fullt fortjent!

Det ble bare mer og mer liv. Tangloppene mine, som dere har sett her på bloggen tidligere, var alle hits, og karene holdt seg til Heckam Peckam og Montanta. Etter en oppsummering kom vi frem til at vi til sammen måtte ha fått rundt 20 fisk, ingen av hvilke var det man vil kunne kalle små. Snittvekten for vannet var helt utrolig, unikt for landsdelen, og fiskene var nydelige av utseende. Flotte ringer, fullspekkede av muskler. Vi takket innlands-Neptun for den kjekke kvelden og trasket endelig kollektivt-tilfredse mot bilen. Jeg høstet to fine stekefisker, og gleder meg til middag i dag.

Neste gang blir det på tørt!

Én kommentar til «Med høy puls på Høg-Jæren»

  1. Tilbaketråkk: Montana | Ørretbloggen

Det er stengt for kommentarer.