Gjensyn med fjorden

Etter fjorårets storsuksess av en sjøørretekspedisjon bestemte vi i Ørretbloggen oss for å gjøre tradisjon av Den store helgeturen, og dra til Lysefjorden også i år. Etter en truende torsdagskveld viste april seg endelig fra en litt finere side på fredags morgen, der vi våknet utvilte til fuglesang og en blikkstille fjord. Det tok ikke lange stunden før vi hadde fortommer i sjøen, sporadiske napp og én eller to mistede fisker. Utpå fjorden så vi heftige jag i overflaten. «The Stig» dukket opp og tok første fisk, en finslig ørret som ga oss håp og mot. Videre økte vinden og vi så oss nødt til å trekke innover i fjorden.

The Stig har fått senket skuldrene.
The Stig har fått senket skuldrene.

På plass i en av Norges finere bukter ble vi imidlertid møtt av totalt fraværende vind, og fisken var vanskelig å lokke. Lars lurte noen blanke småpinner på tangloppe, og Stig hadde en del skeptisk følgefisk etter Pattegrisen. Jeg utfordret til og med Thomas’ tittel «Flyndrekongen».

Finfint sted å være fisker!
Helt greit sted å være fisker.

Også lørdagen var preget av samme hyperlokale skille mellom mye vind og vindstille, vanskelig fiske, kasting, kasting, kasting. Noen fisker ble det, Thomas kunne se ut til å ha litt større suksess med glassline, og han fikk på tampen av dagen og i ny bukt en penslig ørret på rundt halvkiloen. Cavafisken, sjøørreten over 2,5 kilo verdig Stigs utlovede dusør, uteble dessverre og vel så det. Noen herlige øyeblikk med preik over Real turmat, samt kaffi i gress eller på svaberg holdt lagånden intakt. Tradisjonen tro var det grandiose planer om nattfiske, som også i år ble skrinlagt etter to glass dram.

Thomas under dagens siste økt.
Thomas under dagens siste økt.

Søndagen var den vakreste og varmeste dagen. Vi forbannet at vi måtte returnere til hverdagen, men ikke før noen timer med fiske. I samme anledning rakk kobben vi så fra hyttevinduet å få ukvemsord slengt mot seg. Fjorden lå stille, bare brutt av tidvise krusninger, og fisket var tregt, men så behagelig. Årets første solbrente nese vakte glemte minner om sommer. Følgefisker holdt motet oppe, og Lars oppdaget at sang kunne lokke ørret, ikke bare kyr (som han ofte får i helene) og endte nesten opp med sigarverdig fisk. Én og annen småfisk ble lurt (mest av glasslinemannen), men det var først mot slutten at et par penere eksemplarer havnet i håven. Eirik insisterte på aristokratisk kaffe i porselen, servert på brett/sponplate. Den nøt vi i vårsolen, mens vi la planer for neste år. Storfisken lar vente på seg, men vi har ikke hastverk.

Filming av action
Ja. Det blir film av denne turen også. Men ikke før det blir kaldt, mørkt og ufyselig igjen.

Vi publiserte nylig en film fra fjorårets tur. Her er en fyldig bildespesial fra årets årets ekspedisjon: