Fra California til nordavinden

SolaEtter tre måneder i San Francisco var fiskeabstinensene mer tilstede enn på veldig lenge, og idet jeg landet på Sola var det første jeg tenkte noe i retningen «hmm, gode sjøørretforhold». Skjønnhetssøvn var på sin plass etter over 15 timer med reise, men det var ingen tvil om hvilken aktivitet den påfølgende dagen måtte inneholde. Været skulle bli greit nok, men livet er uansett for kort for å bekymre seg over vær/vind når det likevel skal fiskes. En vestlending som legger turen til dager med slikt og sånn vær kommer seg aldri ut. Hva er vel livet uten litt motvind?

11-tiden kjørte jeg avgårde. Det er sjelden jeg gidder å være tidligere enn det på denne tiden av året, eget aktivitetsnivå er tilsynelatende nokså parallelt med sjøørretens likevel. Dagen begynte med frisk bris fra nord, noe som røsket godt i skjegget på kjaken som bare noen timer tidligere befant seg i California. Likevel gned jeg meg i hendene av fryd. Så lenge man har plussgrader er jo livet dessuten en dans på roser. Jeg hopte avgårde. Spotten min så ut til å ikke være så alt for herjet av vinden, hint av skjærgård gir noe le.

Synet av sjøen

I njnjastil snek jeg meg nedover, skjult av buskas og kratt. Den første bukta man kommer til er definitivt den beste, men den er nokså liten og avskjermet, og det skal ikke mange kastene til før man har fanget eller skremt det som måtte befinne seg der. Min rosa pattegris (hva skal man med fluer utover denne?) hadde jeg fuktet på forhånd. Dette er det mest esensielle man kan gjøre! De fem første kastene er etter min erfaring de viktigste, og det er jo dumt om man bruker dem på å få flua til å bryte vannfilmen. En bukts møydom må for guds skyld tas med overlegg! Denne bukten er i tillegg en strand der fisken står helt inne langs land, ninjaframferd er viktig. Første kast ble satt i gang, jeg var jommen ikke like rusten som ventet. Ganske hurtige inntrekk, en skygge, og der møtte flua sannelig en ørretkjeft! Noen plask og sprell senere ble snøret slakt. Jeg var rask med å lande et kast nummer to. Igjen ganske hurtige inntrekk, en nølende skygge. Jeg tok pause i inntrekket, og det var nok til å overliste latsabben. Etter en særdeles kort fight ble sjøørreten landet, og jeg innså at Norge nok er det beste stedet å befinne seg. Det var en pen fisk som dog tydelig kunne trenge noen flere kalorier. Den var helt fri for lus, og ble satt forsiktig tilbake. På dette tidspunktet skulle man gått hjem, men det er jo det siste man har lyst til. Jeg bevegde meg videre.

Sjøørret

I mine eldre dager har jeg sluttet å bytte flue. Jeg fisker for det meste med Pattegrisen, som har bevist sin verd under samtlige forhold, og som imiterer både fisk og reke (antakelig noe av grunnen til dens suksess). Som en vis mann sa er det viktigste at flua er i vannet, mest mulig eksponering. Noen kast senere, på dypere og mer strømfylt vann, var det igjen fast fisk, men det var tydelig at det ikke var edelfisk. En lyr hadde bestemt seg for å skape dårlig stemning ved å sluke flua, en kalkulert risiko på denne siden av nyttår. Jeg drog frem kirurgisk verktøy og igangsatte inngrepet, det gikk heldigvis bedre enn ventet, og med hyttende neve slengte jeg lyren tilbake dit den kom fra.

Videre til neste strand. En del kast, så hjem. Godt fornøyd med comebacket!

2 kommentarer til «Fra California til nordavinden»

Det er stengt for kommentarer.