Forblåst søndag II

I dag tidlig våknet jeg av at regnet pisket og huset knaket. Det begynner å bli normalt her på Vestlandet, og det eneste fornuftige hadde naturligvis vært å trukket dyna over ørene og sovet videre. Men etter tre millioner fire hundre og femtifire tusen tre hundre og førtiåtte sekunder uten fiske var ikke det et alternativ. Jeg skulle ut i dag. Uansett.

Kvikksølvet viste 3,5 grader. De flaggene og vimplene langs veien som fremdeles var intakt etter de sibirske kastevindene som har terrorisert oss i hele januar sto nå i perfekt horisontal vinkel. Vindusviskerne gikk i jevne, hypnotiserende bevegelser hele veien frem til dagens destinasjon. En grundig analyse i Google Maps kvelden før viste at denne rogalandske bukta var en av de få plassene i fylket jeg hadde sånn noen lunde sjanse til å få lempet ut noen kast uten å invalidisere meg selv. Nå håpet jeg naturligvis også at Herr Sjøørret skulle være hjemme, men innerst inne visste jeg at dette kom til å bli hardt. Og friskt.

Det var helt livløst i sjøen. Jeg verken så eller kjente noe som helst. Ikke engang et tangnapp. Til og med måkene var smarte nok til å holde seg borte. Det blåste etterhvert fra alle kanter, det var temmelig mørkt og det regnet non stop. Fingrene var rødblå, og på den siste griserompa jeg måtte løse opp (den lignet vel mer på en elefantrompe) skalv jeg sånn at fortommen måtte byttes.

Disse to timene var likevel terapi for et skadeskutt vintersinn. Jeg fikk pisket litt flue. Jeg fikk brukt noen av mine egenbundne fluekreasjoner (kanskje derfor det ikke beit? Hmm.). Det var ikke kuldegrader. OG jeg hørte fuglesang oppe i lia. Det er en hyggelig påminner om at dagene gradvis blir lysere, og at vi tross alt ikke er så mange ukene fra sjøørretfest. La oss håpe det bare går en vei fra nå av.

Veldig vått og veldig kaldt. Men veldig befriende.
Veldig vått, veldig kaldt og veldig befriende å få plaske litt rundt i dette området i dag.