Forblåst ørretjakt på Eigerøy

Når jeg endelig fikk fiskelov store deler av søndagen, hadde jeg ingen intensjoner om å la sjansen gå fra meg. Idet jeg satte kursen sørover for Eigerøys mange nydelige bukter tidlig søndag morgen var jeg helt overbevist om at storfisken skulle sitte. Det skulle vise seg at jeg tok grundig feil.

Fremme på godplassen. Måtte raskt innse at vestavinden ble for røff både for ørretfiskeren og for (den totalt fraværende) hovedrolleinnehaveren.

Dagen før sto soltimene på rekke og rad på Yr.no, og det lå an til å bli riktig så fornøyelig. Men så var det vinden da: 11 m/s fra vest/sørvest kunne bli i hardeste laget, men jeg klamret meg til bokstavene S, Ø og R. Kanskje var det et omen om at dette ville bli en røff dag, men jeg møtte på både haglbyger og strøbil på halvveien på morgenkvisten. Vel framme på Skadberg smalt dønningene innover den sørvendte stranda, og en sluddbyge ønsket meg velkommen da jeg var midt i bekledningen. Ruslet sent avgårde til destinasjonen på den andre siden av øya, som kan tilby både strøm, leopardbunn og dyprenner. Idet jeg skimtet sjøen kunne jeg konstatere at frykten for vestavinden var høyst reell. Den sto på rett fra havet og ble kanalisert gjennom sundet. Rigget haspelstanga og prøvde noen kast i de hvitfrådende bølgene før jeg innså at hvis dette var for tøft for meg,

Godplassen. I forblåst, iskald versjon.

var det trolig også for tøft for prikkepetterne. Et steinkast lenger nord var forholdene litt bedre, og jeg serverte både blått, sort og grønt metall i dyprenna uten noen som helst form for kontakt. Så eskalerte vinden igjen. Pokker heller, tenkte jeg. Skulle dette bli en av disse «mann mot natur»-dagene som flesteparten av mine forhåndsplanlagte turer har en tendens til å ende opp som?

Etter femti minutter hadde jeg fått nok, og jeg kjørte lenger nord i sundet. Her er sjøen brakkere, og det ligger flere fine bukter i ly mot vinden. Har fått fine fangster her tidligere, men akkurat denne dagen spilte verken vær- eller fiskeguder på lag. Vindråsene fløy gjennom sundet, og bare periodevis dreide vinden tilstrekkelig antall grader sør til at det ble direkte hyggelig å være ørretfisker.

Lenger innaskjærs var vinden periodevis ganske så fluevennlig for en nybegynner. Så dreide den feil retning igjen.

Solen tittet frem innimellom, men minutter etter ble det skutt miltrajøseskurer av hagl ned fra oven. Fisket meg systematisk gjennom aktuelle bukter og gjennom det meste av metallet i slukskrinet. Atomsilda, Møresilda, Rogerdraget, Herring Jig, Tobis, Favoritt. Blått, svart, grønt, grått, hvitt, oransje. Ikke tale om at ørreten ville verken vise seg eller smake på.

Fant ut at det var på tide å endre taktikk, og begynte å snike meg mellom båthusene. Kaste på skrått til venstre, kaste rett fram, kaste på skrått til høyre. Fiske sluken helhjertet helt inn til bryggekanten. Hadde nesten gitt opp når jeg kjente første napp. Det var så pinglete at jeg raskt skjønte hvilken art som var på ferde. Neste kast på samme sted bekreftet mistanken: Sei! En tøysefisk som var bare bittelitt større en sluken. Fornedrelsen var total.

Haglskur nummer ørten for dagen.

På de ti neste kastene økte jeg farten betraktelig, likevel klarte to identiske ufisk å legge sin elsk på den oransje Atomsilda rett ved land. Nå gir jeg meg, tenkte jeg. Måtte naturligvis bare ha et kast til parallelt med og tett inntil brygga like ved. Jeg kastet, ventet to sekunder og begynte å sveive. Da rykket det til! Gjorde tilslag, og var i et enslig sekund overbevist om at godfisken endelig hadde meldt sin ankomst. Men den rytmiske stangingen kombinert med manglende vilje til å stikke av tilsa noe annet. Plutselig prøvde den likevel å ta en svipptur under brygga, og jeg sveivet som en Duracell-kanin på steroider. Kjente raskt at vi ikke snakket om store karen. Og at det var heller ikke var riktig art. En torsk på halvkiloet kom til syne, og ble raskt løst av Owner-enkeltkroken for å kunne returnere til det våte element. Dette var tydeligvis ikke dagen.

Normalt sett viser vi ikke bilder av tøysefisk på Ørretbloggen. Men denne gangen gjør vi et unntak ettersom denne ga fiskeren et sårt tiltrengt moralsk løft på en ellers tøff blanketur.

Men nå hadde jeg fått adrenalin nok i kroppen til å holde på en time til, og solen tittet frem. Det var med andre ord på tide å finne ly og innta viltgryte a la Real. Kaffen hadde jeg glemt igjen hjemme, så etter et kvarter var jeg klar for dagens siste økt. Innimellom løyvet vinden nok til at jeg kanskje kunne klart noen kast med firerstanga mi, men jeg var i ferd med å bli mett. Etter femti nye minutter med mye vind og null tegn til ørreten takket jeg for meg. Idet jeg satte meg i bilen igjen begynte de vanlige spørsmålene å svirre. Var jeg på feil sted? Var sjøen for høy? Hadde jeg hatt bedre hell med flue i en av de luneste buktene? Var det vinden som jaget bort prikkepetterne? Og hvor var de egentlig denne dagen?

Og da slo det meg igjen: Man trenger kanskje en blanketur innimellom for å kunne verdsette de gangene ørreten virkelig er på bettet. For at det skal kile så uhemmet i mellomgulvet når stanga bøyer seg og fisken raser ut. For å bli så ubeskrivelig ur-lykkelig over å få en firehundregrammer på lett utstyr.

Neste gang sitter den. Helt sikkert.