Endelig min tur

Ventetiden kan gå på helsa løs, men torsdag var det endelig min tur. Jeg tok fri hele dagen og lot det stå til – selv om det var meldt nesten vindstille og sol.

Forrige uke satt jeg på jobb og hadde forsont meg med at fisketuren med Lars utgikk. Kvelden før pratet vi på telefonen, og han gikk med feberfantasier om å avlyse den planlagte fisketuren fordi det var meldt i overkant mye vind. Men han reiste likevel, fikk endelig uttelling som fluefisker i 2013 og fikk skuldrene på plass. Det samme måtte vel være mulig for meg også?

Endelig i vadebunad igjen. Hjertet pumpet hardt.

Endelig i vadebunad igjen. Hjertet pumpet hardt.

Ved ankomst på hotspoten var det ingen aktivitet å spore i overflaten, men jeg hadde knapt rukket å montere stanga før jeg så det første forsiktige vaket. Å få på vadebunaden tar litt tid, men da jeg omsider fikk plassert en godt fuktet rekeimitasjon rett ved vaket var spenningen til å ta og føle på. Det bølget rundt flua, men jeg kjente bare et helt forsiktig napp. Et utall kast og to fluebytter senere ga jeg meg, samme resultat som før. Interesse, men ikke fisk i håven.

Jeg gikk til en ny plass like ved. Her var det ingen aktivitet å spore, og vannet så nesten ut som et akvarium. Tungsinnet begynte å sige inn. Det ble tid for en kopp kaffe og fluebytte. Deretter gikk jeg et stykke videre og spenningen steg. Vak, «head and tail»..? Hva?! Jo så sannelig, her er det sjøørret!

Nå begynte mitt lille bonanza. Fisken var ikke av de største, men den var bitevillig. I løpet av 15 minutter fikk jeg fem prikkefanter i håven på rosa glimmerreke. Den siste som tok gikk rett ned, og det røde lyset inni hjernen min blinket for at nå må kilosgrensa bli passert. Lyset sloknet like raskt som adrenalinet tente det, når fisken hoppet, den var som de andre, en flott fisk, men ikke storfisk.

Endelig sprellende sjøørret igjen!

Sprellende sjøørret. Herlig!

Jeg kastet sikkert tyve kast etterpå, men ingen respons, så snek meg opp på en knaus og kikket mot stedet der alle sammen hadde tatt. Vekslende bunnforhold mellom tang og sand gjorde at jeg kunne se sjøørreten godt, det var flere på samme stedet! Det ble ikke flere på tross av iherdige forsøk på denne plassen.

Tilbake i sigøynerleiren min (rot) satt jeg med en kopp kaffe og skrev SMS til Lars da det begynte å vake foran meg. Jeg tømte ut kaffen og fikk fatt i stanga. Jeg måtte vade et stykke for å komme på kastehold. Selv om fluen var liten (glimmerreke) og nett, var det lite entusiasme å spore i andre enden.  Jeg vadet et stykke til, helt til jeg måtte stå på tærne for å kaste. Det var nå mobiltelefonen min ga fra seg et lite fres. I min oppstemthet hadde jeg lagt den i lommen på vadejakken uten noen som helst form for beskyttelse. Den lå og duppet i lommen og var død, helt død. Som plaster på såret fikk jeg en prikkefant til, og det varmet godt! Skuldrene mine sank godt denne dagen, og jeg kan si at jeg nå er i en slags balanse med meg selv.

Når jeg tenker på denne vinterens sjøørretturer minnes jeg mange minusgrader, stengte veier, snøspade i bilen sammen med vadebuksa og kalde fingre, veldig kalde fingre. Det har vært en veldig, veldig lang vinter! Jeg priser våren og håper at det blir bonanza-reprise på neste tur.