En perfekt marsdag

Varmende vårsol. Vindstille. Fuglesang. Insekter. Og årets to første ørreter tatt på egenbundne fluer. Kan man ha det stort bedre enn det?

Dagens tre timer ved GTi-ørretvannet bød i alle fall på opplevelser jeg har gått og gledet meg til lenge. Svært lenge. Allerede etter få minutter i formiddag ble de første vakringene tegnet på en blikkstille overflate. Første ørret falt for en lys hareørenymfe jeg bandt tidligere i vinter. Så to vak med få minutters mellomrom i en bukt, og begynte å kaste systematisk i dette området. Et hardt take avslørte at det var en pen ørret som ikke hadde tenkt å leke med maten. Og den hadde heller ikke tenkt å gi seg uten motstand. Når jeg sto med den i hendene noen minutter etterpå kunne jeg ikke stoppe å glise. Et sted rett under halvkiloet og med en kondisjon som slett ikke var dårlig med tanke på at kalenderen fortsatt viser mars. Fantastisk følelse!

Endelig litt ørretaction igjen!

Endelig litt ørretaction igjen!

Årets første brunørret. Vakker!

Årets første brunørret. Vakker!

Ørret nummer to tok en times tid etterpå. Så et rullende vak som indikerte nok en pen fisk innen kasterekkevidde et steinkast fra der jeg sto. Med en teknikk som lignet på en krysning av løping og sniking (så neppe særlig smart ut) var jeg raskt på plass til å kaste. To sekunder etter min egenbundne, lyse March Brown traff overflaten kjente jeg forsiktig lugging. Trakk pusten en gang og gjorde tilslag. Fast fisk igjen! Denne var litt mindre, men i upåklagelig kondisjon. Fantastisk å kjenne følsomheten i fireren igjen! Også denne ørreten fikk svømme videre.

Ørret nummer to var heller ikke tam.

Ørret nummer to var heller ikke tam.

Etter dette ble det stille igjen. Hadde et par forsiktige napp et stykke fra land før min tilmålte tid var ute. Måtte nesten klype meg i armen over at mars kunne by på en dag som dette. Reneste balsam for sjelen. Hipp hurra for våren!