En nyoppdaget lidenskap

Jeg har, som mange andre fluefiskere, sagt at selve fiskingen får holde. Og at fluebinding er noe som tar alt for mye tid. Det var helt til jeg endelig fikk bundet min første flue.

Litt blanda drops.

Litt blanda drops.

Etter å ha grublet på dette en god stund kom jeg på at jeg og en kompis fant et fluebindesett i en container fra et utflyttet hus når vi var små. Dette burde kunne duge til å komme i gang? Jeg ringte kompisen min, og jammen klarte han å fremskaffe gjemte skatter fra foreldrenes hus. Dermed var jeg i gang. Jeg har per i dag ikke bundet så mange fluer, men må si at fluebinding er blitt en ny form for rekreasjon. De har heller ikke blitt noe særlig bra. Den første jeg prøvde meg på var gode gamle March Brown. Oppskrifter steg for steg ligger på Youtube. Den ble faktisk ikke så aller verst, kan kanskje brukes.

Fattiggrisen. Litt billigere versjon av Pattegrisen.

Fattiggrisen. Litt billigere versjon av Pattegrisen.

De andre har jeg bare bundet uten mønster for å få det litt inn i hendene. Og jeg må si at noen av fargekombinasjonene kan bli spennende å teste. Min siste kreasjon er en rekeimitasjon, Fattiggrisen. Det er en billigere versjon å lage enn Pattegrisen. Absolutt forbedringsmuligheter i teknikk for meg, men det kommer vel med tiden. Flere skal lages. Blir de vellykket ender de kanskje opp som giveaways på Ørretbloggen.

Ser frem til å binde mange spennende fluer. Og tar imot alle tips med stor takknemlighet.

2 tanker om “En nyoppdaget lidenskap

  1. Ikke dum den der! Vedder på at det blir fangst. Sjøørreten er ikke så kresen egentlig, er min erfaring. Så lenge det rører på seg og frister så tar’n. 🙂

    • Takk, Bjarne. Godt du har troa på denne flua. Selv føler jeg den ikke ser ut i dagslys. Men det gjør jo ikke noe så lenge sjøørreten vil ha den 🙂

Det er stengt for kommentarer.