En nesten perfekt lørdag

Jeg hadde troa på kontakt med sjøørreten i dag. Etter noen noen kalde netter tidligere i uka, var det endelig tid for nydelig høstvær. Litt for nydelig høstvær.

Etter planen skulle jeg være ute av dørene i lysingen. Men etter en travel uke ble det for tungt å slepe seg ut av senga i mørket når gradestokken bare såvidt bikket tretallet. Var derfor ved første destinasjon på den sørlige delen av Eigerøy litt over klokka åtte, men snudde før jeg hadde vært ute av bilen. Bukta var nemlig helt speilblank. Det var ikke stort bedre i Skadbergbukta, men nå tok utålmodigheten overhånd. Noen minutter etter var jeg ferdig rigget. Fisket på synkende sjø med noen ganske få sekundmeter vind, så jeg visste at dette kom til å bli tøft. Etter halvannen time røsket det tungt til i andre enden. Et lite sekund var jeg usikker, men det tok kort tid å kjenne at dette ikke var riktig sort. Sei på halvannet kilo på fluestang er ganske moro det. I de syv sekundene den gjør motstand.

Det skjedde lite annet frem til 12. Sleit med å trekke inn så fort at småseien ikke overfalt fluene på hvert kast. Så forsvant absolutt alt av bevegelse i lufta. Da var det lite annet å gjøre enn å lene seg tilbake, nyte et par kopper kaffi, lene seg tilbake og kjenne hvordan sola varmet i kinnene. Når jeg reiste meg igjen for å strekke på beina, ble blikket dratt mot småsei som vakte like ved land. Like ved så jeg en stor skygge stryke langs tangkanten. Sjøørret på kiloet som var på jakt! Idet den var ute av syne skyndte jeg meg og hentet fluestanga. Kastet ble totalt tullete med en skikkelig kollaps. Idet den olivenfargede rekeimitasjonen min nærmet seg land, så jeg hva som fulgte bak. En bred rygg. Den store sjøørreten bråsnudde da den så meg. Jeg hadde misbrukt dagens store sjanse! Nå satte jeg meg ned og drakk opp resten av kaffien. I mitt stille sinn tenkte jeg tanker som ikke skal gjengis her.

I det totale fraværet av vind var det nå på tide å flytte på seg. Ifølge Weatherpro skulle det blåse to sekundmeter fra vest, så jeg flyttet meg til vestsiden av øya. Skuffelsen var tung å svelge når jeg kom fram. Her var det om mulig enda mindre drag i lufta, og heller ikke antydninger til dønninger. Håpet nå var at det ville bli dannet litt strøm siden sjøen etterhvert skulle være på vei opp. Skremte en sjøørret på 3-4 hekto idet jeg gjorde meg klar til å kaste. Dette skulle jammen ikke være lett. Den neste timen bød på lite annet enn noen små følgefisk som muligens var småsei. Det ble mye sjokolade i sola. Livet var ganske så fint det, men fullkontakten med den prikkete manglet.

Dermed bar det tilbake til Skadbergbukta igjen. Den neste timen fikk jeg småsei på annethvert kast. På dagens siste kast tok en litt tyngre fisk i tangkanten, og raste rett ned og tok noen piruetter og looper i bunnvegetasjonen. Den sto bom fast, og jeg begynte å frykte for snøret. Etter ti minutter prøving og feiling tenkte jeg nok var nok. Et sekund etter sto jeg med en halv fortom i hånda. På tide å gi seg. En riktig så deilig dag var det. Selv om sjøørreten ikke ville være med på moroa.

Helt stille. Bare å snu.

Helt stille. Bare å snu.

Deilig morgen!

Deilig høstmorgen!

Selvportrett.

Selvportrett. tatt da dagen var på sitt mest «vindfulle» i 11-tiden.

Blikkstille her også. Skremte den eneste sjøørreten.

Blikkstille her også.

Skremte bort den eneste sjøørreten her.

Skremte like greit bort den eneste sjøørreten her.