En fuktig fornøyelse

Helt på tampen av ferien bød sjansen seg til en ny tur i gjesdalsheia. Etter å ha gått lange omveier på grunn av innpåslitne kyr, og å ha ligget en halv time i fosterstilling under termoduken min på grunn av raust regnskyll, ble jeg belønnet for strabasene.

Tilbrakte en halvtimes tid i fosterstilling under termoduken.

Tilbrakte en halvtimes tid i fosterstilling under termoduken.

Man skal nok være spesielt dedikert og ikke minst sprø for å stikke på tur mellom tordenbyger, men følte jeg fortsatt hadde noe uoppgjort med ørreten etter det trege feriefisket. Så jeg pakket sekken i en fei og slengte oppi termoduken i tilfelle regntøyet ikke skulle være nok. På vei til det utvalgte vannet, som har gitt imponerende uttelling denne sommeren, møtte jeg en flokk på 25-30 kyr som satte i bestemt marsj rett mot meg idet jeg rundet en åskam. Jeg liker ikke disse dyrene, siden jeg ikke visste om de A) trodde de skulle bli melket, B) trodde jeg var budeia som skulle synge stev for dem eller C) ønsket å bruke meg som flytebrygge i gjørmebadet. Antok det siste, og la i vei på tidenes omvei over stokk, stein, topper, myrer og gjerder i en fart. Vel fremme ved godvannet var jeg adrenalinhøy og gjennomvåt av svette, og ble hilst velkommen av tordenskrall som stadig kom nærmere. Det begynte å regne med økende frekvens og desibelnivå. Visste hva det innebar, og fikk fisket opp termoduken fra sekken i en brennfart. Rakk akkurat å bre den over meg og sekken før himmelens sluser tømte absolutt alt det hadde å by på ned over meg mens tordenet rallet. Var riktignok litt klam, men med sekken som hodepute og stangtuba som teltstang hadde jeg det riktig så fint der inne. Jeg følte meg rimelig i ett med naturen, for å si det slik.

Etter en halvtime stoppet det å regne, og tordenbygene var på full fart nordover. For å forsikre meg om at det var trygt å fiske (fiske i lyn og torden anbefales som kjent ikke) ventet jeg 20 nye minutter mens jeg vekslet mellom å speide på himmelen og på overflaten. Det vakte med ujevne mellomrom, og med de mørke skyene på stadig lengre avstand klarnet det opp og ble riktig så pent. På fjerde kastet kjente jeg forsiktig lugging, men gjorde for tidlig tilslag. Så gikk det en times tid uten action. Hadde nå flyttet meg litt til en steingrunne, og kastet langs land. Plutselig kjente jeg veldig forsiktig motstand i andre enden av snøret – som om jeg hadde satt meg fast i bunnvegetasjon. Visste at det var så dypt der at det ikke var tilfelle, så jeg holdt pusten et sekund og gjorde tilslag. Fast fisk! Etter at den hadde stanget med hodet en rekke ganger og gjort utallige på å stikke av, sto jeg med en av de største ørretene jeg har fått i løpet av halvannet år som fluefisker. Deilig! En times tid etter begynte været å slå om igjen, og jeg var på vei hjemover. Men så var det bare de obligatoriske siste kastene som skulle tas i den siste bukta, da… Vinden hadde nå begynt å bli ufyselig, og jeg kastet som en tulling. Trakk inn et kast som ble flere meter kortere enn planlagt, og var i ferd med å løfte flua forsiktig opp av vannet. Så skjøt en mørk skygge opp fra dypet og snappet March Brown’en. Fast fisk igjen! Også denne bød på en herlig fight som varte i flere minutter. Ikke langt unna halvkiloet denne heller. Jeg smilte nesten rundt. Glemt var lumske dyr, klamme klær, torden og regnskyllet fra helvete. De gale har det godt!

Herlig fighter.

Herlig fighter. Fang-og-slipp.

Ørret nummer to kjempet godt.

Ørret nummer to kjempet godt.

Ørret nummer to slippes tilbake etter å ha ytt ypperlig motstand.

Ørret nummer to slippes tilbake etter å ha ytt ypperlig motstand.

3 tanker om “En fuktig fornøyelse

  1. Tilbaketråkk: March Brown | Ørretbloggen

Det er stengt for kommentarer.