Desemberfiske med påskefaktor

Etter å ha måttet utsette den lenge planlagte julefisketuren på grunn av usedvanlig barskt rogalandsvær, måtte vi gni oss i øynene mer enn en gang da vi våknet opp til stjerneklart påskevær i romjulen. Mens en høy prosentandel av befolkningen tilbrakte dagen i butikker, fikk vi noen timer på vakre Hellvik vi aldri i verden ville byttet bort for noe som helst.

Med vanlig skyhøy kaffi- og metalfaktor i bilen suste Eirik og jeg sørover mens det ennå var mørkt. The Stig varslet han ble litt forsinket, men vi visste han ikke ville kaste bort et eneste sekund og at det ikke ville ta lang tid før vi kunne skimte det tilfredse gliset hans. Erlend hadde prøvefisket dagen før med hell (sjøørret, 37 centimeter), men hadde i iveren etter å dra opp en skikkelig purke pådratt seg høy feber som neppe ville la seg kurere med flere fisketimer i havgapet.

Trær og vimpler langs Nordsjøveien var uvanlig slappe, og det lovet godt for plan A: Strendene på Hellvik. Kloke av erfaring lot vi sekker, stenger og vadebunader ligge i bilen mens vi gikk på en lett utstyrt forpatrulje for å sjekke om forholdene var så fluevennlige vi håpet på. Den lille, sørvest-vendte bukten som burde vært bankers på en dag som denne viste seg å være forbausende vindfull. En av strendene ved siden av overrasket positivt med et «safe» strekk på 50-60 meter, og muligheter for å fiske på kantene når de verste vindråsene var fraværende. Ettersom lokasjonen både bød på nydelig soloppgang, leopardbunn, fine strømforhold og komfortable berg til basecampen, var det lett å ta beslutningen om at dette var stedet vi skulle tilbringe de neste timene ved. Etter et kvarters kaffi- og strategimøte i bilen med godt trøkk på klimaanlegget (gradestokken viste minus 1, WeatherPro varslet om 11 m/s NV) var påkledningen i gang, og vi vagget bokstavelig talt nedover mot sjøen igjen.

Få sekunder etter monteringen av stenger var påbegynt, kom The Stig i godt driv mot oss. Om det var motivasjon eller rutine som var utslagsgivende vites ikke, men The Stig var i alle fall i gang med kastingen før undertegnede hadde rukket å feste flua, en oransje cdc-reke. Nå hang sola på en nærmest skyfri himmel, og moralen var deretter. Det var lett å  storkose seg i påskesola, så det eneste som manglet nå var en tilsvar i andre enden av snørene. Verken reke- eller tobisimitasjoner lokket prikkefantene til hugg, selv om fluene ble presentert i oransje, rosa, sort, grått, svart eller sjokkrødt.

En solfylt time gikk. Vi var nå spredt utover et strekk på 150 meter, og sto av naturlige årsaker ikke lenge på et sted før vi flyttet på oss. The Stig hadde til og med begynt å kaste flue fra svabergene ved siden av – på steder som var så forblåste at de for lengst var avskrevet for mitt vedkommende. «Så lenge The Stig ikke drar opp noe, er det heller ikke ørret å få», hvisket Eirik og jeg. Dermed var tiden inne for å fyre opp kaffikjelen. Like før brygget var klart kom også Erlend ruslende, småbleik og blank i øynene – med stangtuba over skulderen. Til tross for «husarrest» og influensaens herjinger kunne han ikke leve med tanken på at vi storkoste oss ved sjøen på en dag som denne uten ham. Det er ørretfiskeren sin, det!

Med fire fluefiskere spredt på stranda bedret oddsene seg for å få hilst på havets dronning – i det minste i teorien. Når vi endelig hørte hylet fra The Stig og så bøyen i stanga tenkte vi at tiden endelig var inne. Men tre lange sekunder etterpå sto stanga i snor-rett, vertikal posisjon igjen, og den adrenalinhøye fiskeren måtte ty til et par ord og uttrykk som heldigvis ble tatt av vinden. Nå fikk imidlertid alle ny gnist, og det ble kastet hyppigere og raskere enn noen gang. The Stig ga tegn om nytt napp, og det indikerte at det var fisk her – men at vi hadde med sky, forsiktig og trolig også temmelig forfrossen ørret å gjøre. Vi kastet og kastet, byttet fluer og kastet enda mer. Undertegnende monterte også slukstanga med full diskresjon, og fikk etter noen ulme blikk tilgivelse fra gutta for at jeg prøvde 10-15 kast for å sjekke om det var mer liv lenger ut fra land (jeg må innrømme det hadde vært litt deilig å kunne rope ut at «der satt den!» etter et par kast). Det var ikke tilfelle.

En time gikk, og Erlend måtte etterhvert kaste inn årene. Nå begynte det å bli passe kaldt i fingertuppene, men resterende fiskere hadde julepurke i blikket. Undertegnede begynte å hinte om det var tid for mat, men gutta fisket som maskiner. «Bare et kast til…». Da Eirik begynte å få blåfarge i ansiktet ble imidlertid stengene parkert ved basecamp, og The Stig fyrte opp primusen. Det var først etter å ha fått noen munner med «Larserns pepperbiff a la Thai» at Eirik virkelig begynte å få rødfargen tilbake. Melkesjokoladen gikk også ned på høykant etterpå, men kaffi hadde vi ikke tid til. Her skulle det nemlig fiskes enda mer før solen forsvant helt, insisterte The Stig. Ytterligere 15 minutter i sjøen var imidlertid nok. Det var såpass forfriskende at vi ble nødt å pakke ned i hu og hast mens vi drømte om setevarme og klimaanlegg.

Ørretbloggen vs. sjøørret 0-1. Men for en ubeskrivelig nydelig dag! Hvem skulle trodd at vi skulle få litt smak av påske midtvinters? Vi gliste hele turen hjem. Neste gang…

3 tanker om “Desemberfiske med påskefaktor

  1. Tilbaketråkk: Den siste krampetrekning, 2013 | Ørretbloggen

    • Hei Bjarne! Tusen hjertelig takk for hyggelig tilbakemelding 🙂 Måtte 2013 bringe deg mange flotte turer og minneverdige ørretfangster. Godt nyttår!

Det er stengt for kommentarer.