Den siste krampetrekning, 2013

Den opprinnelige og fra i fjor av tradisjonsrike romjulsturen blåste bort, som man kunne lese i forrige post, men Lars hadde et ess i ermet! Han hadde nemlig fått gavekort på barnepass for nyttårsaften i gave av sin gode mor, noe som betød at de lyse timene på årets siste dag måtte brukes til sjøørretfiske. For Eirik og undertegnede kunne lite lyde bedre. En siste sjanse til å gjøre 2013 til et minneverdig år. Beskjeden var klar, oppmøte 09.30, Egersund.

Årets siste morgen

Bekymring var absolutt tilstede. Vestlandet har vært hardt rammet av stormer og nedbør i stort sett hele desember, og det var ikke få ganger jeg ble vekket i 7-tiden av heftige vindkast. Yr hadde imidlertid lovet et vindu i både vind og regn som skulle sammenfalle ganske godt med de lyse timene, og har man sett, meteorologene holdt ord! Et «lette» i storm er dog en relativ affære, noe vi smertelig skulle få erfare, men man kan jo ikke få alt her i livet. Fiskeplassen måtte tilpasses forholdene, og vi valgte derfor en ganske uprøvd plass etter at den planlagte plassen ble avblåst, og nokså bokstavelig ettersom vind og dønninger på testosteron slo oss trynet så snart vi gløttet på bildørene.

Framme på den nye plassen, en strømfylt kanal mellom to sund, ble det klart at vinden også her ville være vanskelig. Det var ingen bølger, så vi var forholdsvis fornøyde. Over noen gjerder og litt sauemøkk, og vi var klare. Vi fordelte oss på tre steiner og dengte i vei. Selv måtte jeg kaste med ryggen mot sjøen i den vanskelige sidevinden (har ikke mestret Staffans teknikk for dette) noe som funket ganske bra. (Mitt klasse syv Guideline-Coastal-snøre ville jeg ikke byttet bort under forholdene.) Kastingen var imidlertid begrenset til enkelte retninger, og de andre kunne rapportere om lignende problemer. Hovedproblemet var riktignok at det ikke var liv å rapportere om. Vi bestemte oss for å bytte plass.

Kanal

Tilbake til en uprøvd bukt med mudder/sandstrand ispent noen tangklaser omringet av svaberg og steiner. Ganske så interessant i utgangspunktet, men dønninger hamret inn på stranden, så vi måtte holde oss på svabergene. Sjøen var grumsete, noe jeg liker.

(Havets vrede synes ikke på bildet)
(Havets vrede synes ikke på bildet)

En liten time senere var vi fremdeles uten resultater i form av fisk, så brødrene besluttet at det var på tide med kaffe. Kokekaffe ble produsert med stil, og i mangel på einer måtte Lars sikre fattigmannsfilteret gran. Det ble derfor kaffe med en god dose fruktkjøtt, og kraften returnerte. Tilbake til denging. Én time senere fikk jeg panikk da jeg innså at jeg bare hadde én time igjen før jeg hadde klassiske nyttårsforpliktelser, og jeg la frem forslag om å bytte plass for siste gang. Det var til en gammel klassiker av en plass som vi hadde fryktet var utsatt i den aktuelle vindretningen. Vi kastet oss likevel i bilene, vaderne på.

Det skulle vise seg å være så godt som vindstille på klassikerplassen, en romslig sandstrand og et strømfylt sund. Selv småløp jeg for å komme raskt frem til stedet hvor jeg hadde et par napp og følgefisk noen dager tidligere. Jeg kastet i vei, men den siste timen gikk fort, og jeg måtte plutselig forlate Eirik og Lars, som hadde like lite hell som undertegnede (Lars var på dette tidspunktet ganske desperat, og viste seg vanskelig å oppnå kontakt med der han kastet som en maskin). Atter tomhendt. Godt nyttår.

Klassiker

Noen timer senere tikket meldingen inn, Eirik hadde sikret to «tøysesei på totalt 50 gram» på sin selvbundne tangloppe-/rekeimitasjon og vi ble enige om at det var godt å i det minste bli forsikret om at havets skapninger hadde tolket det slik at flua, en av hans første kreasjoner som fersk fluebinder, hørte til i Guds natur som en av dem.

Måtte 2014 tvinge backing til syne.

Én kommentar til «Den siste krampetrekning, 2013»

Det er stengt for kommentarer.