Den O store helgeturen: Dag 2

Frokost var avtalt til klokken ti, men allerede i sekstiden begynte det å knirke i dører. Thomas listet seg ut for å hoppe i havet. Selv lot jeg whiskyen fra i går marinere meg noen timer til, og traff Lars i gangen i åttetiden. Vi ble enige om å komme oss i sjøen så fort som overhode mulig.

Nede på stranda stod det allerede to fluefiskere som hadde mistet hver sin fisk. Heldigvis var det god plass. En del denging og noen napp senere var det på tide med frokost, men ikke før Lars hadde landet en vakker liten prikkepetter som gav skikkelig godfølelse da «take» og tilslag var helt etter boka. Jeg hadde noe tjafs på fortommen som måtte tas hånd om, og mens jeg stod og ordnet flokene med fortommen i hånda og flua så vidt i sjøen virket det plutselig som om flua hadde hengt seg fast i en tangklase og jeg drog til. Jommen ble det ikke sjøørret på håndsnøre! (Eller «hånd-tenkara» som jeg døpte det.) Heldigvis bevitnet Lars seansen, ellers hadde neppe noen trodd meg. Nok en liten tass, men definitivt et godt tegn!

Bredt morgenglis (bilde fra GoPro).
Lars med bredt morgenglis (bilde fra GoPro).

Under frokosten la vi en slagplan, og Stig Arild annonserte at han hadde med seg en flaske cava som gikk til den som fikk en fisk på over 3 kilo. Vi bestemte oss for noen fiskeplasser, og kjørte mot den første. Der stod det folk, så vi besluttet å dele oss i to lag: Stig og Lars skulle prøve noen kast mens Thomas og jeg kjørte videre til backupplanen, hvor en nydelig og stor vik møtte oss. Lange flate svaberg gikk ut i sjøen og møtte langrunn leopardbunn. Synet minnet om «flats» fra tropiske områder. Sandbunnen skrånet plutselig ned i dypet. Det var et lærebokseksempel på hvor sjøørreten liker seg. Ingen andre fiskere var å se. Blodet begynte å bruse, og vi hoppet i vaderne og galopperte mot sjøkanten. Det var ikke mange kastene før vi visste at det var sjøørret rundt oss. Napp etter napp, og da Lars ringte til Thomas for å lodde stemningen stod jeg og kjørte fisk. «Vi kommer» sa han.

The Stig brukte ikke lang tid på å snuse opp sjøørreten.
The Stig brukte ikke lang tid på å snuse opp sjøørreten.

De kom, og vi dengte i vei. Lørdagen skulle utvikle seg til å bli et sjøørretbonanza som ingen av oss hadde opplevd før. Vi så eller hadde kontakt med fisk på en uvanlig stor prosent av kastene, og fikk opp mange. Lars estimerte antallet til over 30 totalt, noe vi stakkars vestlendinger ikke er vant til. Jevnt over var fiskene ganske små, men et par eksemplarer måtte på snellebremsen, og lot seg posere med. Fisken var i tillegg blank og fin, i veldig bra kondisjon og helt fri for lus.

Fornøyd rapportforfatter med poserbar sjøørret.
Fornøyd rapportforfatter med poserbar sjøørret.

Vi hadde (minimum) frisk bris rett i fleisen, innimellom hvite skumtopper, og syverstenger var helt essensielt. I en nærliggende bukt på «baksiden» av svabergene var det omtrent vindstille, og der kunne man kaste i pausene fra det Lars døpte «å gå i krigen». Krigen var hard og tung, og mange kast endte i frustrasjon, men samtidig var det i de verst herjede krigssonene at fisket var på sitt villeste. Igjen var jeg glad for at jeg hadde den vulgære kastemaskinen Guideline Coastal på snella. Det virket som om sjøørreten tok nærmest hva det skulle være, men det var mest reker vi fisket med. Undertegnede sverget til den lille rødbrune tangloppa hele dagen, og den leverte.

Mer sølvtøy.
Mer sølvtøy The-Stig-style.

Gledesropene kunne høres nærmest til det kjedsommelige, og etter hvert innså vi at vi var både sultne og tørste. Det var på tide med kaffi og Real turmat. Etter tilberedning begynte vi å skjønne at vi hadde et lite problem: Vi hadde hatt noen pils og litt whisky dagen før, kaffi til frokost, og nå hadde vi stått i vadebukser og heftig påkledning i sola og svettet hele dagen. Vi var dehydrerte! Vannet vi hadde med oss hadde vi brukt til ytterligere kaffe (Lars’ alter ego er «Kaffilars»), og til turmaten. Et par slurker var igjen, og vi rasjonerte det ut. Det måtte denges videre. Tørste kunne man bekymre seg over når sjøørreten ikke var på bettet. Bonanzaet fortsatte, og vi fant etter hvert ut at vi måtte bevege oss mot basen for å ta en regruppering, drikke vann (vi krøp til korset), og slippe vinden, før vi skulle møtes på plassen der Lars og Stig begynte dagen. Thomas sa i ettertid at han omtrent ikke husket noe av kjøreturen tilbake til hytta der vi tømte nedpå litervis med vann (han var sjåføren).

På den nye fiskeplassen, et av de vakreste stedene jeg har sett (og mange lesere fra Rogaland vet nok allerede hvor det er snakk om), stod det en slukfisker med sine to guttunger. Han hadde fått en sjøørret på nokså nøyaktig 1100 gram, og barna strålte av glede og de kunne ikke fortelle oss nok om farens bragder. Alle husket vi at det var sånn alt begynte, og mang en øyekrok ble fuktig.

Thomas koser seg under fotogene forhold lørdag aften.
Thomas koser seg under fotogene forhold lørdag aften.

Vi fikk ingenting der, og bestemte oss for å runde av dagen i sjøkanten ved hytta. Vi parkerte, tok med noen kalde og ruslet ned. På stranda lå et traktordekk som vi alle satte oss på. Vi skålte i den stille, nydelige solnedgangen, og silkerusen meldte seg umiddelbart.  «Rett i flettå» sa Lars. Sannelig. Vi snakket om den utrolig innholdsrike dagen, og roen senket seg sammen med skuldrene våre. Det var et perfekt øyeblikk som gir meg frysninger når jeg minnes det. Takk, venner, for et vakkert minne!

Avslutning med stil
Avslutning med stil

Cavaen stod fremdeles i kjøleskapet, men søndagen lå foran oss.

Les del tre her.

2 kommentarer til «Den O store helgeturen: Dag 2»

Det er stengt for kommentarer.