Jeg er fjesingkongen

Det var en herlig kveld som jeg ikke greide å la gå ufisket hen. Etter en del jobb og studier i det siste, er det lenge siden jeg har fått svinge stanga, og blodet har bruset godt. Hjemme i Rogaland for sommerjobbing skulle det være mulig å oppsøke noen godplasser fra barndommen. Det viste seg imidlertid at ferskvann er det lite av for tiden. I elveleiene kan man nesten sykle. Det måtte dermed bli fiske i sjøen.

Også i sundet er det lavt vann når elvene ikke gir sitt vanlige press. Jeg kastet i vei uten å kjenne så mye som en ufisk. Ingen aktivitet var å se. Jeg trasket ut mot et trangt, strømfylt sund og landet et pent kast. Der, fisk! Men hva er dette? Den drar på en rar måte, men ser for blank ut til å være ordinær ufisk. Kan det være…? Uheldigvis er dette sundet kjent for sin fjesingpopulasjon, og fisken min skulle ganske riktig vise seg å være nettopp fjesing. Vel vel. Jeg lirket flua ut av den sinte kjeften med tang, og kastet på nytt. Fisk igjen, men ikke helt sjøørretmotstand. Fjesing nummer to viste seg. Same procedure.

Da det tredje kaste også landet en fjesing bestemte jeg meg for at det fikk være det siste. Nå danser jeg regndansen.

Se så sint!
Se så sint!