Laksefiskande aurefiskar fekk heilt feil fisk

I år har eg slitt med ei identitetskrise. Då midten av juni kom, hadde eg kraftig elvefiskeabstinens. Eg heiv meg over eit dagskort i Bjerkreimselva. Vassføringa var dårleg, og det var lite synleg laks i elva. Når eg etter kvart hadde vore fleire turar utan resultat, kjende eg meg fanga. For å rettferdiggjere den høge døgnprisen MÅTTE eg få ein laks. Det førte til ytterligare to blanketurar, og 800 kroner mindre.

IMG_20160622_214023

Regnet forsvann

Med jobb og lite tid, var det plutseleg juli. Eg bestemde meg for å ta ein tur til den rimelegare Sokndalselva for å krysse ut årets laks. Etter nokre dagar med regn tenkte eg at vassføringa måtte vere riktig så bra. Men før turen lot seg gjennomføre, hadde eg eit par dagar med familiære forpliktingar. Då eg kom til Sokndal var vassføringa tilbake til det vanlege: Ikkje noko å skrive heim om. Heller ikkje der betalte fiskekortet seg.

”Aurebekken” min på Jæren opna med flaum. Då går laksen opp. Eg tenkte meg opprinneleg på ein auretur som skulle gi meg ro i sjela, men eg hadde laksestonga i bilen. Det skulle ikkje mange plaska til før eg fekk sølvfeber og rigga ho i hu og hast. Laksen beit ikkje og dagen var snart over.

Synet av laks sette blodet i kok

Nokre dagar seinare besøkte eg bekken igjen på lågare vassføring. Då plar det vere mogleg å lure fin aure, og det hadde eg planar om. For no måtte eg finne roa. Elva viste seg å vere steindaud. Berre å få sjå ein flott fisk i overflata, er nok til å halde meg gåande i timevis, men utan det minste teikn, er det lett å miste gnisten. På vegen heim stoppa eg innom ein nedre sone med meir vatn. Berre for å kikke ned frå brua. Der stod det sju store laksar som såg ut som dei åt nymfer som kom drivande. Blodet kokte. No hadde eg sjansen! Skjelvande kjøpte eg fiskekort på telefonen og rigga stonga, først med trufaste Frances, so med ei lita nymfe. Laksen dreit i, og forsvann. Dei stadige sidespranga til laksen tok energi. Eg fekk aldri roa. Skulle eg vere aurefiskar som brukte tida på å ikkje få laks?

Lot grovutstyret ligge

På søndag la eg frå meg alt grovt utstyr heime. Eg pakka glasfiberstonga, mi gule Redington Butter Stick på 7,6 fot og fylte termosen. No skulle eg oppnå zen.

Bekken hadde fin aurevassføring. Vêret var stille, insekta mange, men igjen gjekk timane utan fisk. Elva eg i fjor trudde eg hadde knekt koden for, viste seg å vere ei ekte kjerring. Ein aurefant på eit par hekto var etter kvart alt eg hadde å vise til.

(Saka fortset under bildet)IMG_20160717_125640

Nymfa drog opp to åndssvake auge

I eit djupt stilleparti som før har gitt meg fin sjøaure, bestemde eg meg for å gå djupare. Eg bytta til ei tyngre kulehovudnymfe i storleik 12 som eg lot slepe langs botnen. Under eit perfekt kast og eit perfekt flyt tenkte eg at om det ikkje skjer no, då skjer det aldri. Mens eg tenkte tanken spente stonga seg opp. AAH, FORLØYSING! Smørstonga fekk full bøy, fisken måtte ha storleik. Men litt for snart gav han opp, og eg kunne røske han til overflata. Det var då skuldrane knytta seg. To store auge kikte åndssvakt på meg. Det var auga til ei flyndre.

(Saka fortset under bildet)IMG_20160717_141809

I elvestrekket kilometervis frå havet og med ein innsjø på vegen, fekk eg altså ei dum nymfespisande dassflyndre. Skrubb kan gå opp i elver, men så langt hadde eg aldri trudd.

Det var historia om korleis aurefiskaren som brukar si vesle fisketid på mislykka laksefiske, greidde å gjere identitetskrisa komplett. Det skal mykje til for å redde sesongen.IMG_20160717_141733 (1)

 

Stormfullt romjulsfiske

Årets siste tur ble preget av storm, snø og regn.

giphy

Da vi kjørte sørover søndag morgen, var Eirik og jeg overbevist om at dagen kom til å ende med bindestikke og kaffi. Trærne langs veien hadde nemlig mer horisontal enn vertikal vinkel. Men da resten av gjengen dukket opp på oppmøtested, var pågangsmotet større enn forstanden. Minutter senere var vi iført vadebunader, og kursen var satt mot den eneste bukta i mils omkrets med nok plass til oss alle – og med den voldsomme vinden fra riktig retning.

Storm til tross: Så glade blir enkelte av oss når vi endelig får lov til å fiske igjen. F.v Richard, The Stig og Thomas.
Storm til tross: Så glade blir enkelte av oss når de endelig får lov til å fiske igjen. F.v Richard, The Stig og Thomas.
Det tok ikke mange minuttene før Richard var i gang i dønningene.
Det tok ikke mange minuttene før Richard var i gang i dønningene.
Thomas nyter et sjeldent glimt av sol under morgenkaffien.
Thomas nyter et sjeldent glimt av sol under morgenkaffien.
Etter en times tid uten kjenning var det tid for å flytte på seg igjen. Stormen herjet ute i havet, og vi visste vi hadde en vindfull opplevelse foran oss.
Etter en times tid uten kjenning var det tid for å flytte på seg igjen. Stormen herjet ute i havet, og vi visste vi hadde en vindfull opplevelse foran oss. Men vi måtte prøve.
Det eneste som beit denne dagen var lyren. I fraværet av den riktige arten lot The Stig seg underholde.
Vinden herjet, og det det eneste som beit denne dagen var lyren. I fraværet av den riktige arten lot dog The Stig seg underholde.
Middagen ble inntatt under lett snødriv og i le for vinden.
Middagen ble inntatt under lett snødriv (som etterhvert ble til regn) og i le for vinden.
Gutter med humør på topp.
Gutter med humøret på topp.

En toppers dag – selv om sjøørreten glimret med sitt fravær. Godt nytt år, folkens!

Jeg er fjesingkongen

Det var en herlig kveld som jeg ikke greide å la gå ufisket hen. Etter en del jobb og studier i det siste, er det lenge siden jeg har fått svinge stanga, og blodet har bruset godt. Hjemme i Rogaland for sommerjobbing skulle det være mulig å oppsøke noen godplasser fra barndommen. Det viste seg imidlertid at ferskvann er det lite av for tiden. I elveleiene kan man nesten sykle. Det måtte dermed bli fiske i sjøen.

Også i sundet er det lavt vann når elvene ikke gir sitt vanlige press. Jeg kastet i vei uten å kjenne så mye som en ufisk. Ingen aktivitet var å se. Jeg trasket ut mot et trangt, strømfylt sund og landet et pent kast. Der, fisk! Men hva er dette? Den drar på en rar måte, men ser for blank ut til å være ordinær ufisk. Kan det være…? Uheldigvis er dette sundet kjent for sin fjesingpopulasjon, og fisken min skulle ganske riktig vise seg å være nettopp fjesing. Vel vel. Jeg lirket flua ut av den sinte kjeften med tang, og kastet på nytt. Fisk igjen, men ikke helt sjøørretmotstand. Fjesing nummer to viste seg. Same procedure.

Da det tredje kaste også landet en fjesing bestemte jeg meg for at det fikk være det siste. Nå danser jeg regndansen.

Se så sint!
Se så sint!

Den siste krampetrekning, 2013

Den opprinnelige og fra i fjor av tradisjonsrike romjulsturen blåste bort, som man kunne lese i forrige post, men Lars hadde et ess i ermet! Han hadde nemlig fått gavekort på barnepass for nyttårsaften i gave av sin gode mor, noe som betød at de lyse timene på årets siste dag måtte brukes til sjøørretfiske. For Eirik og undertegnede kunne lite lyde bedre. En siste sjanse til å gjøre 2013 til et minneverdig år. Beskjeden var klar, oppmøte 09.30, Egersund.

Årets siste morgen

Bekymring var absolutt tilstede. Vestlandet har vært hardt rammet av stormer og nedbør i stort sett hele desember, og det var ikke få ganger jeg ble vekket i 7-tiden av heftige vindkast. Yr hadde imidlertid lovet et vindu i både vind og regn som skulle sammenfalle ganske godt med de lyse timene, og har man sett, meteorologene holdt ord! Et «lette» i storm er dog en relativ affære, noe vi smertelig skulle få erfare, men man kan jo ikke få alt her i livet. Fiskeplassen måtte tilpasses forholdene, og vi valgte derfor en ganske uprøvd plass etter at den planlagte plassen ble avblåst, og nokså bokstavelig ettersom vind og dønninger på testosteron slo oss trynet så snart vi gløttet på bildørene.

Framme på den nye plassen, en strømfylt kanal mellom to sund, ble det klart at vinden også her ville være vanskelig. Det var ingen bølger, så vi var forholdsvis fornøyde. Over noen gjerder og litt sauemøkk, og vi var klare. Vi fordelte oss på tre steiner og dengte i vei. Selv måtte jeg kaste med ryggen mot sjøen i den vanskelige sidevinden (har ikke mestret Staffans teknikk for dette) noe som funket ganske bra. (Mitt klasse syv Guideline-Coastal-snøre ville jeg ikke byttet bort under forholdene.) Kastingen var imidlertid begrenset til enkelte retninger, og de andre kunne rapportere om lignende problemer. Hovedproblemet var riktignok at det ikke var liv å rapportere om. Vi bestemte oss for å bytte plass.

Kanal

Tilbake til en uprøvd bukt med mudder/sandstrand ispent noen tangklaser omringet av svaberg og steiner. Ganske så interessant i utgangspunktet, men dønninger hamret inn på stranden, så vi måtte holde oss på svabergene. Sjøen var grumsete, noe jeg liker.

(Havets vrede synes ikke på bildet)
(Havets vrede synes ikke på bildet)

En liten time senere var vi fremdeles uten resultater i form av fisk, så brødrene besluttet at det var på tide med kaffe. Kokekaffe ble produsert med stil, og i mangel på einer måtte Lars sikre fattigmannsfilteret gran. Det ble derfor kaffe med en god dose fruktkjøtt, og kraften returnerte. Tilbake til denging. Én time senere fikk jeg panikk da jeg innså at jeg bare hadde én time igjen før jeg hadde klassiske nyttårsforpliktelser, og jeg la frem forslag om å bytte plass for siste gang. Det var til en gammel klassiker av en plass som vi hadde fryktet var utsatt i den aktuelle vindretningen. Vi kastet oss likevel i bilene, vaderne på.

Det skulle vise seg å være så godt som vindstille på klassikerplassen, en romslig sandstrand og et strømfylt sund. Selv småløp jeg for å komme raskt frem til stedet hvor jeg hadde et par napp og følgefisk noen dager tidligere. Jeg kastet i vei, men den siste timen gikk fort, og jeg måtte plutselig forlate Eirik og Lars, som hadde like lite hell som undertegnede (Lars var på dette tidspunktet ganske desperat, og viste seg vanskelig å oppnå kontakt med der han kastet som en maskin). Atter tomhendt. Godt nyttår.

Klassiker

Noen timer senere tikket meldingen inn, Eirik hadde sikret to «tøysesei på totalt 50 gram» på sin selvbundne tangloppe-/rekeimitasjon og vi ble enige om at det var godt å i det minste bli forsikret om at havets skapninger hadde tolket det slik at flua, en av hans første kreasjoner som fersk fluebinder, hørte til i Guds natur som en av dem.

Måtte 2014 tvinge backing til syne.

Strålende søndag

Endelig hadde både The Stig og jeg fiskelov samtidig igjen. Og for en gangs skyld var det verken minusgrader eller bøs kuling når vi satte kursen for en av våre favorittplasser ved sjøen.

The Stig plukket meg opp på nøyaktig estimert tidspunkt, og vi hadde begge to ørretskjelven når vi steg ut at bilen i egersundsområdet. Det var altfor lenge siden vi hadde fisket – og enda lengre siden vi hadde fisket sammen. Stormen Hilde hadde rast natten før, men våre trakter ble forskånt for fruens vrede. Nå var solen et stykke på vei opp, og bare noen voksne dønninger vitnet om herjingene bare timer før. Vi hadde både troa på og et ørlite håp om at havet dronning skulle introdusere seg med seriøs bøy på våre syverstenger i løpet av de fire timene vi hadde til rådighet. Så enkelt skulle det naturligvis ikke bli.

Fremme. Det kriblet i hver celle i våre kropper.
Fremme. Det kriblet i hver celle i våre kropper.
Hildes etterdønninger gjorde det for skummelt på disse glatte bergene.
Hildes etterdønninger gjorde det for skummelt på disse glatte bergene.

The Stig iførte seg vadere, og begynte å kaste i en grunn bukt preget av leopardbunn. Jeg valgte en annen strategi og stilte meg på fast grunn med ryggen til den den lille brisen fra vest. Her var det langt dypere. Småseien var som vanlig en mare for oss begge. Etter en halvtimes tid fikk jeg kontakt med sei på halvannet kilo, som umiddelbart dykket vertikalt med den rosa og oransje rekeimitasjonen – og satte seg fast i tareskogen. Etter fem minutters lirking var den oppe. Treåringen min hadde gitt klar beskjed om at jeg skulle ta fisk med hjem, så da våget jeg ikke annet enn å gi seien noen harde rapp over hodet. Nå forflyttet jeg meg noen hundre meter til noen svaberg der The Stig fikk pen sjøørret i sommer, men bergene var så sleipe etter Hildes herjinger at jeg gikk tilbake igjen etter et kvarter. I mellomtiden hadde The Stig avfisket et større område uten å få kjenning med den rette sorten.

The Stig i soloppgang.
The Stig i soloppgang.

Tid for peptalk, sjokolade og kaffi tilberedt på stormkjøkken. Den neste timen ble det flere småsei, og nok en sei på 800-900 gram jeg måtte jobbe med i 15 minutter for å få opp fra tareskogen. The Stig sto noen hundre meter lenger bort, og avfisket et grunt og steinete vadebasert område. Avtalen var at vi skulle ringe dersom vi kom i kontakt med rette sorten, så jeg ventet på telefon fra ham når som helst. I stedet var det jeg som skulle få dagens eneste sjøørret. En småtynn som trolig hadde vist drøyt tre hekto på vekta, men som bød på en langt morsommere fight enn begge seiene tilsammen. Tok på rosa reke med oransje stjert og hvit kropp.

Ikke store karen, men likevel: Sjøørret. Hurra!
Ikke store karen, men likevel: Sjøørret. Hurra!
Koffein og kalorier. Perfekt.
Koffein og kalorier. Perfekt.

Etter neste kaffepause ble temmelig livløst i sjøen. Vi fisket på fjære sjø, og med sola høyt på himmelen var sikten provoserende god i vannet. Til og med småseien sluttet å bite. Vi var i ferd med å avslutte, men The Stig skulle bare ha noen kast til i en grunn småbåtbukt. Etter første kast hørtes hans opphissede stemme: Han hadde hatt pen sjøørret som fulgte etter reka hans på en meters dyp! Vi kastet som tullinger de neste 20 minuttene, men bortsett fra fisk som nappet en gang i The Stigs rekeimitasjon var det helt dødt. Dermed var det på tide å gi seg. En fantastisk dag var det, selv om sjøørreten ikke viste seg med med foretrukket frekvens og størrelse. Tusen takk for en herlig tur i hyggelig selskap, The Stig! Neste gang…