Sjøørretjakt i Lyngdal

Jeg fikk endelig gleden av å bli med min kamerat Andre til hytta hans i Lyngdal igjen. Målet var todelt: Sjøørret og rekreasjon.

Den koselige hytta ligger rett ved sjøen, og den er omringet av fine sjøørret-områder.

Første dagen var det ingen tegn til liv rundt hytte-området så vi brukte mesteparten av tiden til brettspill og øl i hytta. Aldri feil på en fredag det.

På lørdagen dro vi inn til Lyngdal sentrum og stakk innom den koselige jakt- og fiskebutikken Lyngdal Jakt- og Fiskesenter. Her får vi alltid gode tips om hvor vi har størst sjanse for å få sjøørret. Hadde en hyggelig drøs med de ansatte, og vi fikk plukket med oss litt fortomsmaterialer og fluer.

Tipset vi fikk var å dra til Dåreid, Her hadde Andre vært før, og kunne erindre at stedet hadde gitt god fangst sist gang han var der. Dåreid viste seg å være et meget bra tips, her hadde de tilogmed satt opp en gapahauk!

Fantastisk og forbilledlig gjestfrihet fra grunneiere!

Plassen var flott med mange viker og utstikkere. Her burde alt være til rette for godt fiske. Vannet var veldig farget, og fisket startet tregt.

Vi fisket oss bortover, og tilslutt kom vi til en liten vik der jeg så fisk som vakte. Vadet meg forsiktig ut og kastet en Vaskebjørn i størrelse 8 der fisken hadde vist seg. Etter to inntrekk satt fisken. Ikke den største tassen – men jammen er det herlig å ta fisk som vaker.

Området viste seg å være bra og en i reisefølget fikk flere fisk her. Fiskene vi fikk var små så etterhvert ble vi enige om at de stakkars småtassene skulle få spise i fred.

Vi beveget oss tilbake mot stien vi kom, og Andre ville prøve seg ved noen sjøhus. Her klarte han å lure på en bekkerøye! Ny art på lista hans, og fiskeren var storfornøyd.

Det ble ikke det helt store fisket denne helga. Desto mer brettspill, fyr i peisen og øl ble det. Alt i alt en herlig helg der batteriene ble ladet godt opp før ny arbeidsuke.

Still going

Sommerferie! Endelig skulle det bli tid til å ta igjen litt tapt fisketid.

Som den oppmerksomme leser har fått med seg har det vært usedvanlig stille her på bloggen de siste månedene. Har vi mistet interessen for fiske? Har vi erstattet fiskestengene med strikkepinner? Har vi sluttet å fiske? Kommer vi til å slutte å skrive på bloggen fremover?

Neida, ingen grunn til bekymring. Det er bare det at alle seks av oss bloggere er travle karer med en rekke forpliktelser i hverdagen som legger beslag på både tid og overskudd. Ørretbloggen skal fortsette å eksistere, men vi er enige om å gire ned litt. I likhet med det å fiske ørret skal det være kos og null stress å sysle med bloggen.

Tidsklemma skjenket meg kun tre korte turer i jakten på brunørreten før ferien. De to første resulterte i blålilla fingre og påfølgende hoste, men på tredje forsøk fikk jeg da omsider lirket opp noen fine ørreter på min nyinnkjøpte Taimen CLX #3 rigget med Guideline Presentation. En «lavbudsjettsrigg» som har har vært en fenomenal opplevelse så langt (og som klarer seg overraskende bra i den evigvarende kampen mot vestlandsvinden).

Mine fiskehøydepunkter denne sommeren kan oppsummeres slik:

1. Broderen slår til på Kvitlen

Broderen viser oss hvordan det skal gjøres. Med STFs nydelige Kvitlen-hytte i bakgrunnen (og sprekinger som bader i nabokulpen).


I første halvdel av juli tok min bror Eirik og jeg med mine to unge og lovende på overnattingstur til nydelige Kvitlen i Bjerkreim kommune. Etter kveldsmat skulle vi fiske litt, men jeg mistet fort litt gnisten når jeg så den lave vannføringa i elva. Fluestanga lå igjen hjemme, og erfaringsmessig pleier det å bli dyrt å la ungene få fiske med sluk på så grunt vann. Eirik la imidlertid et lurt og pent kast på en vakende ørret som sto i strømmen bak en stein. På 30-50 centimeter dyp slo han til med en aldeles praktfull fjellørret på rundt åtte hekto tatt på spinner mens bror og onkelbarn sto og måpte. Som den pertentlige typen han er skulle han bare «vaske bort småsteiner» fra fisken før det obligatoriske poseringsbildet, og det trekket utnyttet naturligvis den sterke fisken til det fulle. Et halvpatetisk bilde rakk jeg likevel å ta før det premature fang-og-slippet.

Smellfeit og nydelig!

2. Sjøørret ved bryggekanten
Ferieværet i Rogaland har stort sett vært vått, forblåst eller vått og forblåst. Da gjelder det bare å komme seg ut og denge etter fisk så ofte og mye man kan. Har erfaring med at sjøørreten ofte går helt inn til bryggekanten når det blåser mye, og akkurat denne dagen på Eigerøy slo hypotesen til. På første kastet tok denne seks-sju hekto store sjøørreten min Clouser Minnow med voldsom kraft. Den freste rundt og prøvde å stikke under brygga noen ganger før jeg fikk den på land. Ble et ypperlig måltid på grillen.

3. Total zen til fjells
Mitt barndoms paradis, Rasdalen i fjellheimen mellom Voss og Bergen, har aldri skjenket meg store fisker. Men når jeg kom tilbake i år og endelig fikk tid til å oppsøke gamle fiskeplasser igjen med treerstang, føltes livet like bekymringsløst og fint som når jeg var en halvmeter kortere på strømpelesten. Fikk lirket opp et tyvetalls småtasser i både stille og rennende vann på mygg og døgnfluenymfer. Fullkommen lykke.


4. Musespisende ørret 
Været i Sirdal var ganske så ukoselig under oppholdet vårt der. Hele bilen var pakket med stæsj til teltovernattinger, men regn, tåke og iskald vind ga langefingeren til det prosjektet. Poden og jeg kjørte likevel opp til et vann på 1000 meters høyde og tilbrakte noen morsomme timer der en av dagene. På ultralett haspelutstyr fikk vi begge god kjenning med friske fjellørreter som ga fin motstand. 10 grams kobber og rød Spesial med ettermontert flash på treblekroken gjorde susen. Det ble vel 10-12 stykker på land mellom 100 og 300 gram, og en av de «største» hadde mus i magen. Muligens litt sterke bilder for noen, men poden og jeg lot oss grundig fascinere.


5. Elektrisk Streaking Caddis-fiske
På tampen av ferien fikk jeg tatt meg en kveldstur i et av mine lokale favorittvann. Snittstørrelsen her er dessverre på vei nedover, derfor prøver jeg å kakke så mye fisk som mulig her for å gjøre det litt mer levelig for de største eksemplarene. Denne kvelden ble helt magisk. Det gikk ikke mange kastene mellom hvert napp, og etter to og en halv time lå 14 stykker på land. Nummer femten var så fin at den fikk svømme videre. Å fiske Streaking Caddis med små og raske inntrekk representerer det absolutt aller ypperste innen ørretfiske for mitt vedkommende. Deilig!

Nå er høstkjøret straks i gang, og det er bare å innse at det vil bli begrenset med fisketid for mitt vedkommende. Skal likevel prøve å få delt opplevelser om og når sjansene byr seg.

Skitt fiske, folkens!

Etterlengtet romjulsfiske

Fjorårets romjulstur var preget av storm. Årets tur kunne ikke vært mer annlerledes. Og den kom ikke et eneste sekund for tidlig.

En særdeles motivert gjeng møttes i lysningen dag tidlig. Både Erlend, The Stig og Eirik måtte melde avbud i år, men Richard, Thomas og jeg stilte mannsterke opp. Denne gangen hadde vi også fått selskap av min gode kollega Espen, som Richard og jeg nylig hadde lokket til å gå til anskaffelse av sin aller første fluestang. Første dosen er alltid gratis, sies det. Nå skulle han få en smak.

Det var særdeles mildt og fint. Faktisk litt for fint skulle det vise seg etterhvert. Men allerede på Richards andre kast bød han på dagens høydare.

En brun sjøørret på rundt åtte hekto angrep hans Vaskebjørn spey.

Et meget fint eksemplar i våre trakter. Fikk friheten tilbake sekunder etterpå.

De første timene så vi flere fisk, men kombinasjonen av fjære og null vind gjorde forholdene vanskelige.

Standhaftige Espen viste enorm vilje til å lære seg fluefiskets edle kunst.

Richard dro med seg ingrediensene til et lite bål. Megaboost for moralen.

Kaffi i svartkjele og pølse på pinne. O lykke.

Munter stemning ved bålet.

Espen bød på dessert pent pyntet av barnehender.
At fisket var litt i tregt i dag (etter Richards pangstart) var mindre viktig. Det var rett og slett ubeskrivelig godt å endelig komme seg ut igjen med gutta. Kjenne på lukta av bål og smaken av bålkaffi. Og nyte hvert eneste minutt av dagslyset utendørs.

Det har dessverre ikke vært så mye nytt å lese på bloggen de siste månedene. Det skyldes ikke manglende lyst til å verken fiske eller å dele fiskets gleder fra noen av oss, men forpliktelser knyttet til jobb og barn (snart har vi mange nok tilsammen til at vi kan stille et fotballag). La oss håpe vi kan dele mange fine øyeblikk med våre lesere også i 2017. Godt nytt fiskeår!

Endelig fast fisk igjen

Fluefiske etter sjøørreten på høst og vinter kan til tider være svært frustrerende. Fisken trekker som regel inn i fjorder og oppsøker plasser med brakkvann. Det burde derfor være enkelt å plukke ut stedene der fisken står – men det er naturligvis ikke alltid slik.

De siste ukene har jeg testet ut flere fine plasser med mye brakkvann og sørvendte bukter uten så mye som et napp. Jeg begynte derfor å tvile på meg selv. Har flere bekjente som fisker i området, og noen av dem deler heldigvis plasser. Om de bare syntes synd på meg eller delte av gledens lyst vites ikke, men etter en ny resultatløs tur fikk jeg omsider en facebookmelding. Fikk tips om et sted der det ble meldt om bonanzafiske og flere sjøørret over kiloen. Fikk daglige oppdateringer om flere pene fisk og bestemte meg for at når helga kom SKULLE jeg dit.

Omsider kom helga og jeg var steinklar. Gikk til sengs 22.00 på lørdagskvelden for å få maks ut av oppmålt fisketid på søndag. Fikk pakka bilen i en fei når morgenen kom, og så bar det av sted. Plassen hadde jeg fisket mange ganger før uten å ha oppnådd de helt store øyeblikkene – men nå skulle jeg treffe en kjentmann i området.

Da jeg ankom plassen etter 20 minutter fikk jeg se perfekte forhold, nesten ingen vind men likevel nok til at det var litt bevegelse i sjøen. Det var dessuten høyvann. Dette lovet bra! Stang og div utstyr ble rigga i en fei, nå skulle jeg få fisk.

fine-forhold

Normalt sett på denne tiden av året fisker jeg mest med Vaskebjørn i spey-variant som jeg binder selv, men nå tenkte jeg at det var på tide å fiske med andre fluer. Fluer som Vepsen og ulike cdc-reker ble prøvd ut uten så mye som en følgefisk. Da var det bare en ting å gjøre: Få frem godflua. Vaskebjørn Spey ble knytta på, og etter to kast satt første fisk. En fin, blank og veldig sprek sjøørret på lå i håven. HERLIG! Nå var jeg i gang.

vaskebjorn-spey-flua

dagens-forste

Etterhvert kom kjentmannen luskende og fikk umiddelbart dratt opp en meget pen sjøørret på ikke mindre enn 1,3 kilo! Satte oss ned med en kopp kaffe og han pekte og forklarte hvor og når det var best å fiske på denne plassen. Vi fortsatte å plukke sjøørret rundt tre-fire hekto før vi beveget oss mot bilen. Valgte å stoppe på en siste plass for turen ble avsluttet. På ei brygge fikk jeg dagens største for min del. En skamsprek 700 grams sjøørret tok flua helt inne ved brygga. Denne hadde virkelig ikke tenkt å gi seg uten kamp, og var nesten mer i lufta enn i vannet. Etter en fin kamp lå den i håven og dagen var komplett for min del. Endelig fikk jeg betalt for alt strevet!

dagens-storste

Det blir definitivt ikke min siste tur til denne plassen!

Når det butter imot

Enkelte ganger vil det seg simpelthen ikke. Da gjelder det å være sterk i troa.

Fredag 20. mai: Nok en heseblesende uke er over, og endelig er det mulig å få en kjærkommen avveksling fra treninger, turneringer, leksehjelp, søskenmegling, dovask og sokkeparring. Møter Erlend og Richard på avtalt sted i kveldingen, og vi klyver opp til et av vårt høyest verdsatte vann. Erlend lokker fisk allerede på første kast, og fortsetter å dra opp ørreter fra myrkanten.

Erlend kjører fisk

Richard klarer også å lirke opp et knippe fine ørreter, og jeg denger på som en villmann. Nå må det vel snart være min tur? Napp. Dårlig tilslag. En periode med nada liv. Napp igjen. Dødt. Fluebytte nummer sju for kvelden. Napp. Fast fisk! Eller nei, der glapp den visst. Setter meg på en stein og grubler litt. Det føles ikke ut som om det er min dag. Kan det være karmaen det er noe galt med? Jeg prøver å glede meg over at gutta gjør suksess. Det er en fin kveld i hyggelig selskap. Men jeg mangler parfymelukt på hendene når kvelden er over.

Fredag 27. mai: Jeg tar turen opp i heia igjen alene. Denne gangen forbereder jeg meg godt. Setter meg på en stein og myser utover vannet. Det blåser en varmende bris. Hurra, det vrimler av døgnfluer!

Døgnfluer

Jeg begynner å kaste. Føler skuldrene er på plass. Tar meg til og med et par fotopauser innimellom. Det må vel være bra for karmaen? Men det vil seg bare ikke. Prøver både døgnfluenymfer og klekkere. Prøver også Hareørenymfe, som pleier å være helt bankers her. Tiden går. Ingenting skjer. Jeg begynner å stresse litt. Kom igjen, da. En fisk i håven hadde vært fint nå. Den trenger ikke å være stor i det hele tatt. Der! Jeg har en plog bak flua mi, men den snur. Jeg tar meg en kastepause. Da slår det meg: Det er overflod av absolutt alt nå. Her er døgnfluer, vårfluer, mygg og til og meg et stankelbein i ny og ne. Så driver denne karen forbi, og lyden av fisk som slafser i seg likesinnede plasker rundt meg med jevne mellomrom:

Døgnflue

Ryddefiskene er i gang! De som kruser rundt og slafser i seg døgnfluer som har gjort jobben sin. Har jeg spent spinner med meg? Niks. De ligger i det tredje flueskrinet. Det som ligger hjemme. Jeg setter meg ned på steinen igjen for å liksom fordøye situasjonen. Hører på plaskene. Så kjører jeg hjem.

Lørdag 4. juni: Har badet, vært på båttur, lett etter krabber og badet enda mer med kidsa. Vi er ved sjøen, og det er god stemning. Gradestokken viser sydentemperatur. Oppfordrer poden til å kaste litt med sluk. For å holde ham varm i trøya (slik at det skal bli lettere å lokke ham i gang med den obligatoriske fluekastinga snart). Sykt mye liv i sjøen! Sjøørreten følger etter sluken gang på gang. Jeg får tommelen opp av fruen til å ta meg en egotime med fluestanga. Nå skal det endelig bli parfymelukt på hendene! Sjøørreten viser raskt interesse for flua mi. Følger etter om att og om att. Nå skjer det snart. Napp! Nytt kast. Napp igjen! Denne gangen av større fisk. Men det vil seg ikke. Jeg kjenner det stikker litt i magen. Jeg bytter til rød og hvit Clouser Minnow, og det gjør susen. Pang! En fin sekshektos tar rett ved land. Den ruller rundt 10 ganger på tre sekunder, og starter på et friskt utras. Så blir snøret slakt. Har jeg røket fisk – igjen? Denne gangen er bruddet midt på spissen. Det lukter luftknutebrudd lang vei. Jeg gir meg. Sjøørretfiske er jo ikke så kjekt uansett. Det er faktisk ganske kjedelig.

Søndag 5. juni: Det nærmer seg tid for hjemreise, og jeg føler meg like rastløs som en syvåring som ikke har fått lørdagsgodtet sitt. Er det mulig å få tatt seg en sjøørret før vi drar? spør jeg min bedre halvdel med min aller yndigste stemme. Fem minutter etterpå er jeg i gang. Denne gangen plasserer jeg meg på et svaberg med god oversikt. Binder på en grå Pattegris, og begynner å kaste. Merker at skuldrene er litt høye. Det går litt mer i øst og vest enn det pleier. Så skimter jeg liv bak flua. En nydelig, smellfeit og sølvblank skjønnhet som kruser på 20 centimeters avstand. Den snur rolig to-tre meter fra land. Nytt kast på omtrent samme sted. Jovisst, den er like interessert ennå! Prøver med litt kjappere inntrekk, men det samme skjer igjen. Får jeg en sjanse til? Jadda! Der er den etter for tredje gang. Trekker inn med markante pauser. Ta, for pokker! Fisken akselererer. Nå skal det skje! Den kysser halen på Pattegrisen to meter fra land, så bråsnur den. Jeg er nummen på leppene. Kaster et par ganger til, men vet det bare er å pakke ned. Så er det tid for å dra hjem.

Refleksjoner i etterpåklokskapens navn:
1. Det er den som fisker som får fisk.
2. Av og til er tiden ørretfiskerens verste fiende.
3. Av og til er ørretfiskeren ørretfiskerens verste fiende.
4. Av og til er ørreten ørretfiskerens verste fiende.
5. Dropp selvmedlidenheten, nyt øyeblikkene. Det kommer alltid en ny fisk.

Neste gang sitter den. Helt sikkert.