Heisann, Hardangervidda!

Det har lenge vært en drøm å fiske på Hardangervidda. Etter en kveld med gode kamerater ble vi enige om at det ikke bare skulle bli med pratet. Planene for tur ble endelig spikret!

Planen var at mine to turkamerater og jeg skulle parkere bilen ved Middalsbu og gå inn til Litlos. Dette visste vi ville bli en hard tur på omtrent to mil. Alle som kjenner meg vet at det å pakke lett sekk ikke helt er min sterkeste side, og denne gang var intet unntak. Sekken var tung som bly.

Vi hadde ikke kommet veldig langt i løypa før planen ble endret. Vi etablerte camp ved Holmavatnet, som ligger halvveis til Litlos. Turen opp til Holmavatnet ble i det hardeste laget, og når vi endelig kom frem var samtlige i turfølget temmelig utslitt.

Vi hadde lest at dette vannet inneholder lav bestand av fisk, men at de kunne bli veldig store. Vi bestemte oss for å fiske her neste dag i håp om å få på storfisken. Vindforholdene var ikke optimale, men vi fikk fisket en god del uten å se eller kjenne antydning til fisk. I etterkant fikk vi vite at dette vannet nesten er tomt, og kun inneholder et fåtall ørreter som så og si er umulige å få.

Planen ble at vi dagen etter tok en dagstur inn til Litlos og tilbake og fiske i vannene i områdene rundt. Dette ville by på en langtur på over to mil, men med lett sekk ville dette gå greit.

Været var dessverre ikke på vår side denne dagen heller. Derfor gikk vi direkte inn til Litlos Turisthytte. På veien møtte vi en svært hyggelig kar, nemlig Bjarne Sætrang fra Bjarnes Turblogg. Han hadde vært på tur i området i 17 dager og hadde hatt det helt topp. Vi slo av en god prat og fikk gode tips om fiskevann med den erfarne og kunnskapsrike turbloggeren, som er et av Ørretbloggens største forbilder.

Når vi kom frem til Litlos var det veldig mye vind og regn, så fluefiske ble helt umulig. Vi tok inn på hytta for å få tak over hodet og mat. Her møtte vi enda flere hyggelig folk på tur som vi fikk pratet med.

Når klærne var tørket tok vi fatt på turen tilbake til Holmavannet. Vi bestemte oss for å fiske i et vann Bjarne tipset om på veien. Her var det litt mindre vind slik at kastingen gikk greit. Dessverre var det null tegn til liv også her. Vi la i vei på turen tilbake i svært flott natur.

Den fineste dagen vi hadde var (bombe!) da det var på tide å pakke sekken og vende snuten tilbake til Middalsbu. Sola tittet frem og hjemturen gikk mye bedre enn turen opp selv om det også da ble svært tungt mot slutten.

Dette var første gang på vidda for meg, og vi lærte mye som vi tar med oss i planleggingen av neste tur. Neste år går nok turen tilbake til samme område. Kan allerede si nå at vi kommer til å reise langt lettere – og kommer til å etablere en komfortabel basecamp på Litlos Turisthytte så raskt som mulig.

Bindebeskriving: Foam-stankelbein

Stankelbein kan trigge fisk som aldri hadde tenkt å vake. Bind deg eit på ti minutt! Du treng:

  • klekkarkrok – Her brukar vi mothaukelause Akita AK 549 frå taimen.com i størrelse 16. Denne er tynngodsa og veg nesten ingenting. (Problemet med kjøpestankelbein er ofte at kroken er for tjukk og tung.)
  • bindetråd i passande farge
  • foamsylinder – Denne er 2,2 millimeter, også frå taimen.com.
  • viss foamen din er kvit: brunlig tusj
  • cdc (eller éin eller annan dubbing)
  • fasanhale (eller gummi)

Fortsett å lese «Bindebeskriving: Foam-stankelbein»

Endelig fast fisk igjen

Fluefiske etter sjøørreten på høst og vinter kan til tider være svært frustrerende. Fisken trekker som regel inn i fjorder og oppsøker plasser med brakkvann. Det burde derfor være enkelt å plukke ut stedene der fisken står – men det er naturligvis ikke alltid slik.

De siste ukene har jeg testet ut flere fine plasser med mye brakkvann og sørvendte bukter uten så mye som et napp. Jeg begynte derfor å tvile på meg selv. Har flere bekjente som fisker i området, og noen av dem deler heldigvis plasser. Om de bare syntes synd på meg eller delte av gledens lyst vites ikke, men etter en ny resultatløs tur fikk jeg omsider en facebookmelding. Fikk tips om et sted der det ble meldt om bonanzafiske og flere sjøørret over kiloen. Fikk daglige oppdateringer om flere pene fisk og bestemte meg for at når helga kom SKULLE jeg dit.

Omsider kom helga og jeg var steinklar. Gikk til sengs 22.00 på lørdagskvelden for å få maks ut av oppmålt fisketid på søndag. Fikk pakka bilen i en fei når morgenen kom, og så bar det av sted. Plassen hadde jeg fisket mange ganger før uten å ha oppnådd de helt store øyeblikkene – men nå skulle jeg treffe en kjentmann i området.

Da jeg ankom plassen etter 20 minutter fikk jeg se perfekte forhold, nesten ingen vind men likevel nok til at det var litt bevegelse i sjøen. Det var dessuten høyvann. Dette lovet bra! Stang og div utstyr ble rigga i en fei, nå skulle jeg få fisk.

fine-forhold

Normalt sett på denne tiden av året fisker jeg mest med Vaskebjørn i spey-variant som jeg binder selv, men nå tenkte jeg at det var på tide å fiske med andre fluer. Fluer som Vepsen og ulike cdc-reker ble prøvd ut uten så mye som en følgefisk. Da var det bare en ting å gjøre: Få frem godflua. Vaskebjørn Spey ble knytta på, og etter to kast satt første fisk. En fin, blank og veldig sprek sjøørret på lå i håven. HERLIG! Nå var jeg i gang.

vaskebjorn-spey-flua

dagens-forste

Etterhvert kom kjentmannen luskende og fikk umiddelbart dratt opp en meget pen sjøørret på ikke mindre enn 1,3 kilo! Satte oss ned med en kopp kaffe og han pekte og forklarte hvor og når det var best å fiske på denne plassen. Vi fortsatte å plukke sjøørret rundt tre-fire hekto før vi beveget oss mot bilen. Valgte å stoppe på en siste plass for turen ble avsluttet. På ei brygge fikk jeg dagens største for min del. En skamsprek 700 grams sjøørret tok flua helt inne ved brygga. Denne hadde virkelig ikke tenkt å gi seg uten kamp, og var nesten mer i lufta enn i vannet. Etter en fin kamp lå den i håven og dagen var komplett for min del. Endelig fikk jeg betalt for alt strevet!

dagens-storste

Det blir definitivt ikke min siste tur til denne plassen!

To perser på fem minutter

I går var jeg på en liten fisketur i Sirdals fjellheim med datteren min Elvira, kameraten min Ian og sønnen hans Leon. Det ble en tur vi neppe glemmer.

Ian og jeg rigget opp både fluestenger og barnestenger. Håpet var å få et par flotte ørreter i firehektosklassen. Noe som dette vannet har levert en del av tidligere. Både liten og stor fisket litt uten kjenning, og det ble snart tid for den obligatoriske kakao- og kjekspausen for barna. Vi voksne benyttet naturligvis til å ta igjen litt fisketid samtidig. Plutselig ble det baluba i andre enden av snøret mitt. Noe hadd tatt Zulu Silveren min, så stanga sto i full fleks og snella hvinte som en stukket gris. Her var det noe stort på gang! Bremsen ble behørig justert og jeg begynte så smått å føle at jeg hadde kontroll over det som befant seg i andre enden. En svært god fight endte opp med en ørret på 1,3 kilo på land. Jubelen var stor hos alle fire, og barna ble særdeles begeistret. De to fikk bestemme om denne nydelige fisken skulle settes ut igjen eller ende opp på middagsbordet. Dommen var enstemmig: Fisken skulle spises.

thomas-med-kilosfisk
1,3 kilo og ny pers i stillevann!
Datteren min med den samme fisken. Vanvittig kondisjon!
Datteren min i ekstase over å se en så stor ørret med vanvittig k-faktor!

Fire-fem minutter etterpå hylte Ian litt lengre borte. Vi hastet bort og kunne se en kubbe av en ørret suse rundt med hans kobberfargede spinner i det gin-klare vannet. Etter denne omsider kom på land ble jubelen enda større. Ørreten veide 1.2 kilo og fikk samme dom av den ekstatiske småjuryen. Den skulle også på middagsbordet.

Ian med ny pers på ørret i stillevann.
Ian med ny pers på ørret i stillevann.

I bilturen tilbake til hytta ga barna klar beskjed: «Me må tebage her i mårå igjen».

De to fiskene var brune og hadde mye rogn. Men dette store vannet huser flere i denne størrelsen, og tåler absolutt at det blir tynnet litt ut i rekkene. Med i regnestykket om å ta fiskene var prinsippet om at barna må få se at fiskene vi får kan spises (og ikke bare bli sluppet ut igjen – som vi stort sett pleier å gjøre).

Takk for en ubeskrivelig opplevelse, Elvira, Leon og Ian!