Laksefiskande aurefiskar fekk heilt feil fisk

I år har eg slitt med ei identitetskrise. Då midten av juni kom, hadde eg kraftig elvefiskeabstinens. Eg heiv meg over eit dagskort i Bjerkreimselva. Vassføringa var dårleg, og det var lite synleg laks i elva. Når eg etter kvart hadde vore fleire turar utan resultat, kjende eg meg fanga. For å rettferdiggjere den høge døgnprisen MÅTTE eg få ein laks. Det førte til ytterligare to blanketurar, og 800 kroner mindre.

IMG_20160622_214023

Regnet forsvann

Med jobb og lite tid, var det plutseleg juli. Eg bestemde meg for å ta ein tur til den rimelegare Sokndalselva for å krysse ut årets laks. Etter nokre dagar med regn tenkte eg at vassføringa måtte vere riktig så bra. Men før turen lot seg gjennomføre, hadde eg eit par dagar med familiære forpliktingar. Då eg kom til Sokndal var vassføringa tilbake til det vanlege: Ikkje noko å skrive heim om. Heller ikkje der betalte fiskekortet seg.

”Aurebekken” min på Jæren opna med flaum. Då går laksen opp. Eg tenkte meg opprinneleg på ein auretur som skulle gi meg ro i sjela, men eg hadde laksestonga i bilen. Det skulle ikkje mange plaska til før eg fekk sølvfeber og rigga ho i hu og hast. Laksen beit ikkje og dagen var snart over.

Synet av laks sette blodet i kok

Nokre dagar seinare besøkte eg bekken igjen på lågare vassføring. Då plar det vere mogleg å lure fin aure, og det hadde eg planar om. For no måtte eg finne roa. Elva viste seg å vere steindaud. Berre å få sjå ein flott fisk i overflata, er nok til å halde meg gåande i timevis, men utan det minste teikn, er det lett å miste gnisten. På vegen heim stoppa eg innom ein nedre sone med meir vatn. Berre for å kikke ned frå brua. Der stod det sju store laksar som såg ut som dei åt nymfer som kom drivande. Blodet kokte. No hadde eg sjansen! Skjelvande kjøpte eg fiskekort på telefonen og rigga stonga, først med trufaste Frances, so med ei lita nymfe. Laksen dreit i, og forsvann. Dei stadige sidespranga til laksen tok energi. Eg fekk aldri roa. Skulle eg vere aurefiskar som brukte tida på å ikkje få laks?

Lot grovutstyret ligge

På søndag la eg frå meg alt grovt utstyr heime. Eg pakka glasfiberstonga, mi gule Redington Butter Stick på 7,6 fot og fylte termosen. No skulle eg oppnå zen.

Bekken hadde fin aurevassføring. Vêret var stille, insekta mange, men igjen gjekk timane utan fisk. Elva eg i fjor trudde eg hadde knekt koden for, viste seg å vere ei ekte kjerring. Ein aurefant på eit par hekto var etter kvart alt eg hadde å vise til.

(Saka fortset under bildet)IMG_20160717_125640

Nymfa drog opp to åndssvake auge

I eit djupt stilleparti som før har gitt meg fin sjøaure, bestemde eg meg for å gå djupare. Eg bytta til ei tyngre kulehovudnymfe i storleik 12 som eg lot slepe langs botnen. Under eit perfekt kast og eit perfekt flyt tenkte eg at om det ikkje skjer no, då skjer det aldri. Mens eg tenkte tanken spente stonga seg opp. AAH, FORLØYSING! Smørstonga fekk full bøy, fisken måtte ha storleik. Men litt for snart gav han opp, og eg kunne røske han til overflata. Det var då skuldrane knytta seg. To store auge kikte åndssvakt på meg. Det var auga til ei flyndre.

(Saka fortset under bildet)IMG_20160717_141809

I elvestrekket kilometervis frå havet og med ein innsjø på vegen, fekk eg altså ei dum nymfespisande dassflyndre. Skrubb kan gå opp i elver, men så langt hadde eg aldri trudd.

Det var historia om korleis aurefiskaren som brukar si vesle fisketid på mislykka laksefiske, greidde å gjere identitetskrisa komplett. Det skal mykje til for å redde sesongen.IMG_20160717_141733 (1)

 

Ny film: Sjøaurefiske i romjulsstorm

Det er allereie blitt lysare, og mange kjenner seg smått våryre når dei no blåser støv av sjøaurestonga. Her er eit kjapt blikk to månadar tilbake: Det spøkte godt for romjulsturen vår på tampen av 2015. Nerdane på fjernsynet spådde orkan i kasta. Det såg likevel ikkje så gale ut om morgonen. Slik gjekk det då me prøvde å trasse stormen.

(Her er filmen frå same tur i 2014, til samanlikning.)

Lang vinter

I skrivende stund er det tomillionerfemhundreogfiretusen-sekshundreogseks sekunder siden siste kast med fluestanga. Det gjør noe med humøret.

Som vanlig har vinteren vart litt for lenge. Den har vært forblåst, mørk, våt og ufyselig. Som småbarnsfar har jeg naturligvis ikke gått glipp av verken influensa eller det som verre er av basseluskfremkalte, horisontalposisjon-fremtvingende tilstander. Fluestanga har måttet konkurrere med (og gi tapt for) snøplanker med blå Swix. Og jeg kjenner at nok er nok snart. Jeg vil fiske fisker med prikker på uten å fryse setepartiet av meg. Og jeg har ikke lyst til å vente særlig mye lenger.

Livet.

Selve Livet.

Det er nok mange som har det slik nå. Som går og lider litt i det stille og titter rastløst på kalenderen. Kanskje noen kjenner seg igjen på symptomene som indikerer at du er klar for vår og/eller det muligens er littegrann for lenge siden du har fisket:
– Du begynner å gråte av fiskefilmer på Youtube.
– Du unnlater å finne frem bindestikka i frykt for fremprovosere emosjonelle utbrudd.
– Du har ryddet og ryddet utallige ganger i fiskeutstyret de siste månedene for å ha påskudd for å se og ikke minst ta på (les: kose med) fluer, vadebunad og fiskesneller.
– Du må legge fiskelektyren på nattbordet med coveret ned for å klare å sove.
– Du vet hvilket utstyr som er på tilbud til enhver tid på minst fem fiskebaserte nettsjapper (og du har forlengst overskredet utstyrsbudsjettet ditt med minst det dobbelte).
– Du gjetter ubevisst k-faktoren på gjenstander som brusflasker og brød.
– Du tar deg selv å speide etter vak i alle åpne vannflater. Inklusive badekar og sølepytter.

En av vinterens vente-innkjøp. VMB Exodus med GL 4Cast F/S 1.

Et av vinterens vente-/trøste-innkjøp: VMB Alumni med GL 4Cast F/S 1. Jeg gleder meg nesten ikke i det hele tatt til å prøve denne ut på våryr sjøørret.

Trøsten er at vi snart nærmer oss god-måneden mars. Etter mars kommer god-måneden april, som åpner for synkron-fiske etter både blanke og brune prikkefisker. Fra da av går det kun en vei med god-måneder på rekke og rad. Med klekkinger, vak, åpne vann og elver. Og lange, milde kvelder.

Takk og pris.

Kulturell spalte: Jazzkonsert med HSQ

Fluefiskeabstinensene er vanvittige. Ikke bare er det vinter, men jeg befinner meg i Stockholm uten atlanterhavet ved min skulder. Ved et lykketreff la jeg imidlertid merke til via Instagram at Håvard Stubø Quartet skulle ha konsert i nettopp Stockholm i forbindelse med det nye albumet Vilhelmina. Håvard Stubø er primus motor i jazzbandet og kultserien Jazz and Fly Fishing, som absolutt er verdt et gjensyn én av disse mørke kveldene.

Ettersom jazz bedrer humøret tok jeg turen til konserten, og kan fortelle om utrolig dyktige musikere og musikk som kan døyve abstinenser av alle slag om enn bare for en periode. Høydepunktet var da bassisten Zetterberg på klimakset i en solo frembrakte et høylytt stønn fra en kvinnelig publikummer. Videre analyse, ettersom det å uttale seg om jazz forutsetter årelang utdannelse og/eller en viss kulturell pondus, overlates til andre. Visstnok står Oslo, Tønsberg, Bodø og Hemnes på turnéprogrammet de kommende dagene, så norgeboere kan fortsatt få med seg de lokale heltene.

HSQ

Konsertfoto av beste sort. Her ses Knut Riisnæs, Håvard Stubø og Håkon Mjåset Johansen.

Jeg er fjesingkongen

Det var en herlig kveld som jeg ikke greide å la gå ufisket hen. Etter en del jobb og studier i det siste, er det lenge siden jeg har fått svinge stanga, og blodet har bruset godt. Hjemme i Rogaland for sommerjobbing skulle det være mulig å oppsøke noen godplasser fra barndommen. Det viste seg imidlertid at ferskvann er det lite av for tiden. I elveleiene kan man nesten sykle. Det måtte dermed bli fiske i sjøen.

Også i sundet er det lavt vann når elvene ikke gir sitt vanlige press. Jeg kastet i vei uten å kjenne så mye som en ufisk. Ingen aktivitet var å se. Jeg trasket ut mot et trangt, strømfylt sund og landet et pent kast. Der, fisk! Men hva er dette? Den drar på en rar måte, men ser for blank ut til å være ordinær ufisk. Kan det være…? Uheldigvis er dette sundet kjent for sin fjesingpopulasjon, og fisken min skulle ganske riktig vise seg å være nettopp fjesing. Vel vel. Jeg lirket flua ut av den sinte kjeften med tang, og kastet på nytt. Fisk igjen, men ikke helt sjøørretmotstand. Fjesing nummer to viste seg. Same procedure.

Da det tredje kaste også landet en fjesing bestemte jeg meg for at det fikk være det siste. Nå danser jeg regndansen.

Se så sint!

Se så sint!