Første tur til Etne

Turbloggeren Bjarne H. Sætrang har lenge fristet med nydelige turer til Etne-fjellene. Når alt klaffet med vær, barnefri og alt var det bare en ting å gjøre: Komme seg av gårde.

Etter mine to blodslit-turer til Hardangervidda har jeg gått til innkjøp av langt  lettere turutstyr. Nytt superlett liggeunderlag og sovepose, en såkalt quilt ble kjøpt inn. Quilt er en meget genial sovepose der kvalitet, vekt og pakkevolum står i høysetet. Quilt er laget slik at mesteparten av dunet er på oppsiden der en trenger mest isolasjon. Denne «soveposen» veier kun 300 gram og pakker svært lite i sekken. Anbefales på det sterkeste! (Og nei, Ørretbloggen er ikke og har aldri vært sponset)

Eneste som nå manglet var ny tursekk, den jeg hadde veide alt for mye. Turen gikk da til Stavanger Turistforenings utsalgssted i Stavanger sentrum. Valget falt på en Osprey sekk på 75 liter som kun veier 2,3 kilo. Dama i butikken advarte mot at “once you go Osprey you never go back”. Det kan nok stemme siden denne sekken var helt fantastisk å gå med. Pakka til randen som vanlig var det fortsatt helt topp å ha på ryggen. Dette blir definitivt ikke min siste Osprey-sekk!

Turen til Etne fra Stavanger tar cirka tre timer. Etter en kjapp veibeskrivelse på en bensinstasjon i Etne var jeg endelig på plass på parkeringsplassen ved Kritle. Parkeringsavgift og fiskekort ble kjøpt inn før jeg la i vei på den godt oppmerka stien til Stypevatna. Jeg hadde lest fra Bjarnes blogg at han hadde en fin teltplass i den ene enden av vannet, og her og slo jeg meg ned helt ved vannkanten. Et nydelig klart fjellvann med passe størrelse slik at de er fult mulig å fiske seg rundt.

Å slå opp teltet gikk i en fei og stanga ble rigget. Det var endel vind og null vak så jeg tenkte at her måtte jeg ut og ned, og monterte derfor på ei intermediate line fra Airflo som heter Six Sense. Jeg digger disse linene, ok lengde på taperingen og veldig lite strekk i lina slik at en får maksimalt kontakt med fisken. Jeg fisket meg bortover den ene siden uten å kjenne antydning til fisk, ingen vak heller.

Plutselig som ved å slå av en bryter forsvant vinden totalt, det ble blikkstille og myggen kom frem fra alle sine skjulesteder. Spray måtte til og mens jeg sto der og spraya for harde livet hørte jeg et vak. Ut fra lyden å dømme hørtes det ut som skikkelig fisk. Jeg snudde meg rundt og fikk se at den vaket igjen.

Mens jeg rigga til flytesnøret speidet jeg ut over vannet. Det så ut til å være svært få fisk i dette vannet, men til gjengjeld skal den være stor. Jeg observerte kun vak der jeg sto og ute ved en odde. Ellers ingenting. Jeg har lest Bjarnes erfaringer om at dette vannet er vanskelig, så her gjaldt det å ikke miste troa.

Nå er jeg virkelig ingen tørrfluefisker og etter utallige forsøk på å kaste ut min mygg-imitasjon gav jeg opp hele greia, labbet tilbake til teltet og fant fram boka. Turens tredje test av utstyr var et lesebrett ved navnet Pocket Book Touch Lux 3. Denne veier lite og har meget god batterikapasitet. Også denne kan anbefales.

Morgenen etter ble jeg vekket av vinden som slo i teltet, det hadde helt tydelig begynt å blåse en god del. Jeg valgte å ta livet med ro, koke meg kaffe og lese videre i boka. Etter noen timer ble fisketrangen alt for stor og jeg rigget stanga tilbake til intermediate-lina.

Av erfaring har det vist seg at Hareørenymfe i størrelse 10, og da i den lyse varianten, fungerer utmerket godt i fjellvann. Så den ble knytt på fortommen. Jeg fisket meg rundt til der jeg sto sist kveld. Vinden blåste noe voldsomt så kastingen var ikke enkelt med min myke femmerstang. Stanga er forøvrig en Winston Boron 3 LS, ren nytelse å kaste med. Utifra vakingen kvelden før så var ute ved odden et godt valg. Hadde min gode fiskekompis André vært med hadde han sagt noe som «den odden der lyser det Richard av!» og det hadde han hatt helt rett i. Jeg trekker alltid ut mot slike odder, både til brunørret og sjøørret. Når jeg kom fram til kanten viste det seg at her var det meget dypt. Med tanke på sterk sol og lite aktivitet i overflaten var jeg overbevist om at fisken sto dypt, det skulle jeg få helt rett i.

Ute på odden her blåste det om mulig enda mer og kastingen ble en utfordring, men etter et mislykket prøveekast fikk jeg endelig flua godt ut på dypet. Jeg lot lina synke lenge før jeg startet å dra inn. Det gikk kun 5-6 drag før det dro skikkelig i lina! Jeg gjorde et kontant tilslag ved å dra i lina som alltid, aldri løft stanga på tilslag ved våtflue, men lina ble slakk med en gang. Jeg tenkte f**n det var en stor en. Jeg brukte to-tre sekunder på å summe meg før jeg startet å dra inn lina igjen men visst var fisken på ennå! Den hadde et skikkelig utras med det samme jeg kom i kontakt med den. Etter en meget fin fight fikk jeg den endelig opp på land. En meget pen, sterk hunnfisk. Dagens lunsj var sikret!

Jeg kaptiulerte overfor vinden og trakk tilbake til teltet. Smør hadde jeg glemt hjemme så det ble kokt ørret på grovbrød. Smakte aldeles nydelig. Jeg satt på kaffevann og tok opp boka igjen. Vinden ville ikke gi seg og etter en kjapp titt på værmeldingen som hadde endret seg slik at vinden ikke kom til å gi seg så jeg meg egentlig fornøyd med turen, pakket sakene og satte kursen hjemover igjen.

Dette blir definitivt ikke siste turen jeg tar til disse traktene og har fått flere gode tips om plasser som snart blir snøfrie. Alt i alt meget fornøyd med nytt utstyr og årets første telttur. Det skal bli bli mange flere.

Heisann, Hardangervidda!

Det har lenge vært en drøm å fiske på Hardangervidda. Etter en kveld med gode kamerater ble vi enige om at det ikke bare skulle bli med pratet. Planene for tur ble endelig spikret!

Planen var at mine to turkamerater og jeg skulle parkere bilen ved Middalsbu og gå inn til Litlos. Dette visste vi ville bli en hard tur på omtrent to mil. Alle som kjenner meg vet at det å pakke lett sekk ikke helt er min sterkeste side, og denne gang var intet unntak. Sekken var tung som bly.

Vi hadde ikke kommet veldig langt i løypa før planen ble endret. Vi etablerte camp ved Holmavatnet, som ligger halvveis til Litlos. Turen opp til Holmavatnet ble i det hardeste laget, og når vi endelig kom frem var samtlige i turfølget temmelig utslitt.

Vi hadde lest at dette vannet inneholder lav bestand av fisk, men at de kunne bli veldig store. Vi bestemte oss for å fiske her neste dag i håp om å få på storfisken. Vindforholdene var ikke optimale, men vi fikk fisket en god del uten å se eller kjenne antydning til fisk. I etterkant fikk vi vite at dette vannet nesten er tomt, og kun inneholder et fåtall ørreter som så og si er umulige å få.

Planen ble at vi dagen etter tok en dagstur inn til Litlos og tilbake og fiske i vannene i områdene rundt. Dette ville by på en langtur på over to mil, men med lett sekk ville dette gå greit.

Været var dessverre ikke på vår side denne dagen heller. Derfor gikk vi direkte inn til Litlos Turisthytte. På veien møtte vi en svært hyggelig kar, nemlig Bjarne Sætrang fra Bjarnes Turblogg. Han hadde vært på tur i området i 17 dager og hadde hatt det helt topp. Vi slo av en god prat og fikk gode tips om fiskevann med den erfarne og kunnskapsrike turbloggeren, som er et av Ørretbloggens største forbilder.

Når vi kom frem til Litlos var det veldig mye vind og regn, så fluefiske ble helt umulig. Vi tok inn på hytta for å få tak over hodet og mat. Her møtte vi enda flere hyggelig folk på tur som vi fikk pratet med.

Når klærne var tørket tok vi fatt på turen tilbake til Holmavannet. Vi bestemte oss for å fiske i et vann Bjarne tipset om på veien. Her var det litt mindre vind slik at kastingen gikk greit. Dessverre var det null tegn til liv også her. Vi la i vei på turen tilbake i svært flott natur.

Den fineste dagen vi hadde var (bombe!) da det var på tide å pakke sekken og vende snuten tilbake til Middalsbu. Sola tittet frem og hjemturen gikk mye bedre enn turen opp selv om det også da ble svært tungt mot slutten.

Dette var første gang på vidda for meg, og vi lærte mye som vi tar med oss i planleggingen av neste tur. Neste år går nok turen tilbake til samme område. Kan allerede si nå at vi kommer til å reise langt lettere – og kommer til å etablere en komfortabel basecamp på Litlos Turisthytte så raskt som mulig.

Still going

Sommerferie! Endelig skulle det bli tid til å ta igjen litt tapt fisketid.

Som den oppmerksomme leser har fått med seg har det vært usedvanlig stille her på bloggen de siste månedene. Har vi mistet interessen for fiske? Har vi erstattet fiskestengene med strikkepinner? Har vi sluttet å fiske? Kommer vi til å slutte å skrive på bloggen fremover?

Neida, ingen grunn til bekymring. Det er bare det at alle seks av oss bloggere er travle karer med en rekke forpliktelser i hverdagen som legger beslag på både tid og overskudd. Ørretbloggen skal fortsette å eksistere, men vi er enige om å gire ned litt. I likhet med det å fiske ørret skal det være kos og null stress å sysle med bloggen.

Tidsklemma skjenket meg kun tre korte turer i jakten på brunørreten før ferien. De to første resulterte i blålilla fingre og påfølgende hoste, men på tredje forsøk fikk jeg da omsider lirket opp noen fine ørreter på min nyinnkjøpte Taimen CLX #3 rigget med Guideline Presentation. En «lavbudsjettsrigg» som har har vært en fenomenal opplevelse så langt (og som klarer seg overraskende bra i den evigvarende kampen mot vestlandsvinden).

Mine fiskehøydepunkter denne sommeren kan oppsummeres slik:

1. Broderen slår til på Kvitlen

Broderen viser oss hvordan det skal gjøres. Med STFs nydelige Kvitlen-hytte i bakgrunnen (og sprekinger som bader i nabokulpen).


I første halvdel av juli tok min bror Eirik og jeg med mine to unge og lovende på overnattingstur til nydelige Kvitlen i Bjerkreim kommune. Etter kveldsmat skulle vi fiske litt, men jeg mistet fort litt gnisten når jeg så den lave vannføringa i elva. Fluestanga lå igjen hjemme, og erfaringsmessig pleier det å bli dyrt å la ungene få fiske med sluk på så grunt vann. Eirik la imidlertid et lurt og pent kast på en vakende ørret som sto i strømmen bak en stein. På 30-50 centimeter dyp slo han til med en aldeles praktfull fjellørret på rundt åtte hekto tatt på spinner mens bror og onkelbarn sto og måpte. Som den pertentlige typen han er skulle han bare «vaske bort småsteiner» fra fisken før det obligatoriske poseringsbildet, og det trekket utnyttet naturligvis den sterke fisken til det fulle. Et halvpatetisk bilde rakk jeg likevel å ta før det premature fang-og-slippet.

Smellfeit og nydelig!

2. Sjøørret ved bryggekanten
Ferieværet i Rogaland har stort sett vært vått, forblåst eller vått og forblåst. Da gjelder det bare å komme seg ut og denge etter fisk så ofte og mye man kan. Har erfaring med at sjøørreten ofte går helt inn til bryggekanten når det blåser mye, og akkurat denne dagen på Eigerøy slo hypotesen til. På første kastet tok denne seks-sju hekto store sjøørreten min Clouser Minnow med voldsom kraft. Den freste rundt og prøvde å stikke under brygga noen ganger før jeg fikk den på land. Ble et ypperlig måltid på grillen.

3. Total zen til fjells
Mitt barndoms paradis, Rasdalen i fjellheimen mellom Voss og Bergen, har aldri skjenket meg store fisker. Men når jeg kom tilbake i år og endelig fikk tid til å oppsøke gamle fiskeplasser igjen med treerstang, føltes livet like bekymringsløst og fint som når jeg var en halvmeter kortere på strømpelesten. Fikk lirket opp et tyvetalls småtasser i både stille og rennende vann på mygg og døgnfluenymfer. Fullkommen lykke.


4. Musespisende ørret 
Været i Sirdal var ganske så ukoselig under oppholdet vårt der. Hele bilen var pakket med stæsj til teltovernattinger, men regn, tåke og iskald vind ga langefingeren til det prosjektet. Poden og jeg kjørte likevel opp til et vann på 1000 meters høyde og tilbrakte noen morsomme timer der en av dagene. På ultralett haspelutstyr fikk vi begge god kjenning med friske fjellørreter som ga fin motstand. 10 grams kobber og rød Spesial med ettermontert flash på treblekroken gjorde susen. Det ble vel 10-12 stykker på land mellom 100 og 300 gram, og en av de «største» hadde mus i magen. Muligens litt sterke bilder for noen, men poden og jeg lot oss grundig fascinere.


5. Elektrisk Streaking Caddis-fiske
På tampen av ferien fikk jeg tatt meg en kveldstur i et av mine lokale favorittvann. Snittstørrelsen her er dessverre på vei nedover, derfor prøver jeg å kakke så mye fisk som mulig her for å gjøre det litt mer levelig for de største eksemplarene. Denne kvelden ble helt magisk. Det gikk ikke mange kastene mellom hvert napp, og etter to og en halv time lå 14 stykker på land. Nummer femten var så fin at den fikk svømme videre. Å fiske Streaking Caddis med små og raske inntrekk representerer det absolutt aller ypperste innen ørretfiske for mitt vedkommende. Deilig!

Nå er høstkjøret straks i gang, og det er bare å innse at det vil bli begrenset med fisketid for mitt vedkommende. Skal likevel prøve å få delt opplevelser om og når sjansene byr seg.

Skitt fiske, folkens!

Brunauresesongen er i gang

På laurdag kom sola fram og tinte den frosne marka. Eg gjekk elvelangs på leit etter auren og fann han.

Eg er han som går med vadebukser gjennom Bergen sentrum ein laurdags formiddag, for så å sitte på bussen i vadebukser. Då har eg rett nok dratt dei ned til anklane, sånn at beina får puste under den timelange bussturen. (Ja, eg har bukse under.) Slik er livet til ein kollektivtransportsfiskar.

Då eg kom fram til bekken, låg han framleis i skuggen. Frosten hang over dalen, og det knaste der eg gjekk. Her kan neppe vere liv, tenkte eg. Halvannan time med bekke- og urskogstrasking seinare, begynte sola å kike fram gjennom trea. Eg sneik meg fram til ein kulp mellom to falne grantre. Det var ikkje plass til å svinge stonga. Eg tok nymfa i handa og kasta det eg var kar for. Eg let ho synke med straumen, og fekk respons! Lite slår kjensla av å sjå snurten av brunauren etter vinteren! Men snurten var det eg såg. Han datt av, og kulpen var daud.

Eg traska vidare, og kom til ein fin nymfekulp. Er det ikkje fisk her, kan eg berre gå heim, tenkte eg.

Eg heiv på ein squirmy wormy og let han drive med straumen. Fortaumen er to stonglengder tynn fluorokarbon med ein nappindikator ca. midtvegs. Nappindikatoren er sen med sterk orange/gul farge, ein såkalla ”sighter”. Denne viser deg kor og korleis nymfa driv med straumen. Stoppar han, kan du sette tilslag.

Før eg fekk tid til å finne indikatoren med auga, kjende eg at eg hadde fisk på. Ein liten aure kom opp, og var årets første i handa. Herleg!

Eg bytta til ein tungsten surveyor i storleik 16, eit utmerka val. På kort tid følgde rundt fem brunaure til av same storleik. Eg mista den ”største”, som kanskje var 200 gram, altså over dobbelt så stor som resten. Og med det var det slutt.

Ikkje store karane, men kjekt med liv i bekken! Verre med bussturen heim.

Tungsten surveyor storleik 16 og 14

Bindebeskriving: Foam-stankelbein

Stankelbein kan trigge fisk som aldri hadde tenkt å vake. Bind deg eit på ti minutt! Du treng:

  • klekkarkrok – Her brukar vi mothaukelause Akita AK 549 frå taimen.com i størrelse 16. Denne er tynngodsa og veg nesten ingenting. (Problemet med kjøpestankelbein er ofte at kroken er for tjukk og tung.)
  • bindetråd i passande farge
  • foamsylinder – Denne er 2,2 millimeter, også frå taimen.com.
  • viss foamen din er kvit: brunlig tusj
  • cdc (eller éin eller annan dubbing)
  • fasanhale (eller gummi)

Fortsett å lese «Bindebeskriving: Foam-stankelbein»