Brunauresesongen er i gang

På laurdag kom sola fram og tinte den frosne marka. Eg gjekk elvelangs på leit etter auren og fann han.

Eg er han som går med vadebukser gjennom Bergen sentrum ein laurdags formiddag, for så å sitte på bussen i vadebukser. Då har eg rett nok dratt dei ned til anklane, sånn at beina får puste under den timelange bussturen. (Ja, eg har bukse under.) Slik er livet til ein kollektivtransportsfiskar.

Då eg kom fram til bekken, låg han framleis i skuggen. Frosten hang over dalen, og det knaste der eg gjekk. Her kan neppe vere liv, tenkte eg. Halvannan time med bekke- og urskogstrasking seinare, begynte sola å kike fram gjennom trea. Eg sneik meg fram til ein kulp mellom to falne grantre. Det var ikkje plass til å svinge stonga. Eg tok nymfa i handa og kasta det eg var kar for. Eg let ho synke med straumen, og fekk respons! Lite slår kjensla av å sjå snurten av brunauren etter vinteren! Men snurten var det eg såg. Han datt av, og kulpen var daud.

Eg traska vidare, og kom til ein fin nymfekulp. Er det ikkje fisk her, kan eg berre gå heim, tenkte eg.

Eg heiv på ein squirmy wormy og let han drive med straumen. Fortaumen er to stonglengder tynn fluorokarbon med ein nappindikator ca. midtvegs. Nappindikatoren er sen med sterk orange/gul farge, ein såkalla ”sighter”. Denne viser deg kor og korleis nymfa driv med straumen. Stoppar han, kan du sette tilslag.

Før eg fekk tid til å finne indikatoren med auga, kjende eg at eg hadde fisk på. Ein liten aure kom opp, og var årets første i handa. Herleg!

Eg bytta til ein tungsten surveyor i storleik 16, eit utmerka val. På kort tid følgde rundt fem brunaure til av same storleik. Eg mista den ”største”, som kanskje var 200 gram, altså over dobbelt så stor som resten. Og med det var det slutt.

Ikkje store karane, men kjekt med liv i bekken! Verre med bussturen heim.

Tungsten surveyor storleik 16 og 14

Bindebeskriving: Foam-stankelbein

Stankelbein kan trigge fisk som aldri hadde tenkt å vake. Bind deg eit på ti minutt! Du treng:

  • klekkarkrok – Her brukar vi mothaukelause Akita AK 549 frå taimen.com i størrelse 16. Denne er tynngodsa og veg nesten ingenting. (Problemet med kjøpestankelbein er ofte at kroken er for tjukk og tung.)
  • bindetråd i passande farge
  • foamsylinder – Denne er 2,2 millimeter, også frå taimen.com.
  • viss foamen din er kvit: brunlig tusj
  • cdc (eller éin eller annan dubbing)
  • fasanhale (eller gummi)

Les videre

To perser på fem minutter

I går var jeg på en liten fisketur i Sirdals fjellheim med datteren min Elvira, kameraten min Ian og sønnen hans Leon. Det ble en tur vi neppe glemmer.

Ian og jeg rigget opp både fluestenger og barnestenger. Håpet var å få et par flotte ørreter i firehektosklassen. Noe som dette vannet har levert en del av tidligere. Både liten og stor fisket litt uten kjenning, og det ble snart tid for den obligatoriske kakao- og kjekspausen for barna. Vi voksne benyttet naturligvis til å ta igjen litt fisketid samtidig. Plutselig ble det baluba i andre enden av snøret mitt. Noe hadd tatt Zulu Silveren min, så stanga sto i full fleks og snella hvinte som en stukket gris. Her var det noe stort på gang! Bremsen ble behørig justert og jeg begynte så smått å føle at jeg hadde kontroll over det som befant seg i andre enden. En svært god fight endte opp med en ørret på 1,3 kilo på land. Jubelen var stor hos alle fire, og barna ble særdeles begeistret. De to fikk bestemme om denne nydelige fisken skulle settes ut igjen eller ende opp på middagsbordet. Dommen var enstemmig: Fisken skulle spises.

thomas-med-kilosfisk

1,3 kilo og ny pers i stillevann!

Datteren min med den samme fisken. Vanvittig kondisjon!

Datteren min i ekstase over å se en så stor ørret med vanvittig k-faktor!

Fire-fem minutter etterpå hylte Ian litt lengre borte. Vi hastet bort og kunne se en kubbe av en ørret suse rundt med hans kobberfargede spinner i det gin-klare vannet. Etter denne omsider kom på land ble jubelen enda større. Ørreten veide 1.2 kilo og fikk samme dom av den ekstatiske småjuryen. Den skulle også på middagsbordet.

Ian med ny pers på ørret i stillevann.

Ian med ny pers på ørret i stillevann.

I bilturen tilbake til hytta ga barna klar beskjed: «Me må tebage her i mårå igjen».

De to fiskene var brune og hadde mye rogn. Men dette store vannet huser flere i denne størrelsen, og tåler absolutt at det blir tynnet litt ut i rekkene. Med i regnestykket om å ta fiskene var prinsippet om at barna må få se at fiskene vi får kan spises (og ikke bare bli sluppet ut igjen – som vi stort sett pleier å gjøre).

Takk for en ubeskrivelig opplevelse, Elvira, Leon og Ian!

To ganger pers på én og samme dag

Etter en uke i Spania og kun sporadisk pilking fra båt på hytta, var trangen min etter å dra ut på tur med fluestanga godt over normalen.

I løpet av disse ukene har jeg diskutert mye med Jarl Isaksen fra friluftsbutikken Nubben hvordan man mest effektivt fisker fra bellybåt på denne årstiden. Vi konkluderte med at innkjøp av synk 5-snøre kunne være en god start.

Valget av vann falt på Hålandsvatnet, et hyppig omtalt vann her i Stavanger. Der hadde Jarl med seg Lars Nilssen på tur (omtalt i siste utgave av magasinet Alt Om Fiske). Hålandsvannet er kjent for å huse svært stor fisk men den kan være vanskelig å komme i kontakt med. Dette var ikke tilfellet da jeg var der.

Jeg ankom vannet i 18 tiden og startet riggingen. Været var som det pleier her på sørvestlandet, og bød på striregn. Skal man ha stor fisk nytter det ikke å gå ut med badegjestene, da er det ofte møkkavær som gjelder.

Jeg kom meg på vannet og startet fiskingen. Noe av det siste Jarl sa til meg, var at sist han fikk en tokilos ørret i Hålandsvannet, ventet han i 25 sekunder før han startet å dra inn snøret. Der sto fisken nemlig dypt. Vel, dette måtte jeg jo teste, så da snøret var plassert ut var det bare å telle til 25. Etter bare 3-4 inndragninger kom det et voldsomt rykk i den andre enden. Jeg har aldri kjent slike enorme krefter i stillevann før! Fisken her har ikke de største utrasene, men den har enorme krefter og dete skulle jeg virkelig få slite med. Fisken nektet å la seg presse til overflaten. Til tider var nesten hele stanga under vann. Jeg pressa og pressa det jeg maktet, men fisken nektet å gi seg!

Etter over 30 minutters kamp kom fisken til overflaten og jeg fikk sjokk! Dette var et beist jeg aldri før hadde sett maken til i stillevann. Dette måtte være godt over kiloen, tenkte jeg. Fortsatt var ikke fisken noe interessert i å gi opp, men etter ytterligere dykk ned i dypet fikk jeg endelig beistet i håven og en nydelig sølvblank brunørret på 1,6 kilo lå i bellyen! Dette var ny personlig rekord med god margin.

Været var begynt å bli enda verre, og i min iver etter å sende rundt bilder av fisken, drev jeg ut til midten av vannet på grunn av sterk vind. Fullstendig utslitt i begge armene og med sterk motvind prøvde jeg å padle meg nærmere land, der jeg startet fisket. Etter intens padling rikket jeg meg nesten ikke av flekken, og jeg innså at jeg måtte søke nødhavn og startet padlingen inn mot nærmeste land.

Mens jeg padla meg innover tenkte jeg at jeg like godt kunne fiske. Da snøret var dratt ut og jeg hadde padla avgårde et stykke, var det på tide å dra inn for siste gang. Jeg startet å telle til 25 men kom kun til 23 før jeg igjen kjente et kraftig rykk og en tilsvarende fisk på kroken! Utslitt i armer, bein og resten av kroppen, bestemte jeg meg for å være tøffere med denne fisken og fikk dratt den opp på mer normal tid. En nydelig sølvblank hunnfisk på 1,5 kilo ble nå landet. Det var nesten ikke til å tro, to persefisk på samme dag!

Kilosørret 1

Kilosørret 2Fornøyd og utslitt kom jeg til land, og etter en kjapp fotosession var jeg endelig i bilen på vei hjem.

Det ble en dag jeg neppe glemmer med det første.

Laksefiskande aurefiskar fekk heilt feil fisk

I år har eg slitt med ei identitetskrise. Då midten av juni kom, hadde eg kraftig elvefiskeabstinens. Eg heiv meg over eit dagskort i Bjerkreimselva. Vassføringa var dårleg, og det var lite synleg laks i elva. Når eg etter kvart hadde vore fleire turar utan resultat, kjende eg meg fanga. For å rettferdiggjere den høge døgnprisen MÅTTE eg få ein laks. Det førte til ytterligare to blanketurar, og 800 kroner mindre.

IMG_20160622_214023

Regnet forsvann

Med jobb og lite tid, var det plutseleg juli. Eg bestemde meg for å ta ein tur til den rimelegare Sokndalselva for å krysse ut årets laks. Etter nokre dagar med regn tenkte eg at vassføringa måtte vere riktig så bra. Men før turen lot seg gjennomføre, hadde eg eit par dagar med familiære forpliktingar. Då eg kom til Sokndal var vassføringa tilbake til det vanlege: Ikkje noko å skrive heim om. Heller ikkje der betalte fiskekortet seg.

”Aurebekken” min på Jæren opna med flaum. Då går laksen opp. Eg tenkte meg opprinneleg på ein auretur som skulle gi meg ro i sjela, men eg hadde laksestonga i bilen. Det skulle ikkje mange plaska til før eg fekk sølvfeber og rigga ho i hu og hast. Laksen beit ikkje og dagen var snart over.

Synet av laks sette blodet i kok

Nokre dagar seinare besøkte eg bekken igjen på lågare vassføring. Då plar det vere mogleg å lure fin aure, og det hadde eg planar om. For no måtte eg finne roa. Elva viste seg å vere steindaud. Berre å få sjå ein flott fisk i overflata, er nok til å halde meg gåande i timevis, men utan det minste teikn, er det lett å miste gnisten. På vegen heim stoppa eg innom ein nedre sone med meir vatn. Berre for å kikke ned frå brua. Der stod det sju store laksar som såg ut som dei åt nymfer som kom drivande. Blodet kokte. No hadde eg sjansen! Skjelvande kjøpte eg fiskekort på telefonen og rigga stonga, først med trufaste Frances, so med ei lita nymfe. Laksen dreit i, og forsvann. Dei stadige sidespranga til laksen tok energi. Eg fekk aldri roa. Skulle eg vere aurefiskar som brukte tida på å ikkje få laks?

Lot grovutstyret ligge

På søndag la eg frå meg alt grovt utstyr heime. Eg pakka glasfiberstonga, mi gule Redington Butter Stick på 7,6 fot og fylte termosen. No skulle eg oppnå zen.

Bekken hadde fin aurevassføring. Vêret var stille, insekta mange, men igjen gjekk timane utan fisk. Elva eg i fjor trudde eg hadde knekt koden for, viste seg å vere ei ekte kjerring. Ein aurefant på eit par hekto var etter kvart alt eg hadde å vise til.

(Saka fortset under bildet)IMG_20160717_125640

Nymfa drog opp to åndssvake auge

I eit djupt stilleparti som før har gitt meg fin sjøaure, bestemde eg meg for å gå djupare. Eg bytta til ei tyngre kulehovudnymfe i storleik 12 som eg lot slepe langs botnen. Under eit perfekt kast og eit perfekt flyt tenkte eg at om det ikkje skjer no, då skjer det aldri. Mens eg tenkte tanken spente stonga seg opp. AAH, FORLØYSING! Smørstonga fekk full bøy, fisken måtte ha storleik. Men litt for snart gav han opp, og eg kunne røske han til overflata. Det var då skuldrane knytta seg. To store auge kikte åndssvakt på meg. Det var auga til ei flyndre.

(Saka fortset under bildet)IMG_20160717_141809

I elvestrekket kilometervis frå havet og med ein innsjø på vegen, fekk eg altså ei dum nymfespisande dassflyndre. Skrubb kan gå opp i elver, men så langt hadde eg aldri trudd.

Det var historia om korleis aurefiskaren som brukar si vesle fisketid på mislykka laksefiske, greidde å gjere identitetskrisa komplett. Det skal mykje til for å redde sesongen.IMG_20160717_141733 (1)