Ny elv, nye erfaringer

Omsider var tiden inne for å prøve ut den lille elven, eventuelt den store bekken, som jeg har lurt på å prøve i flere år. Kort var kjøpt for påfølgende dag. Jeg skulle opp tidlig, kjøre hjem og spise middag, og tilbake igjen på kvelden. Som vanlig var imidlertid ikke livet uten sine hindre: En kamerat bød på grillfest, og da jeg spurte om jeg skulle ta med noe var svaret nei, ingenting, for vertskapet hadde mat, vin, øl, sprit. Alle basalbehov skulle være dekket kunne kameraten min fortelle. Som man kan se for seg ble plutselig morgenøkten avlyst, og det ble ettermiddag før jeg var på plass ved de uutforskede elvebredder. Som ellers i Rogaland led også denne elven ekstremtørke, noe jeg var forberedt på. Men fiske er litt som maling, når kan man egentlig male hvis hverken i regn eller sol?

Jeg parkerte ved en dam som så noe sakteflytende og død ut. Jeg trasket videre til en liten kulp og observerte straks mindre vak. En streaking caddis brakte snart opp noen småørreter. Jeg prøvde meg lenger opp, men kunne raskt etablere at vannføringen var for lav for at dette strekket kunne gi spennende resultater. Nede i den tilsynelatende døde dammen begynte det derimot å skje ting. Et sippvak her og der. Skitt au, tenkte jeg, og lempet uti vårflueimitasjonen halvt på måfå. Et slurp, og den forsvant. Jaså? Jeg begynte å vinsje inn under antakelsen om at også dette var en liten tøysekopp av en ørret, men plutselig strammet det godt til i andre enden før snøret ble slakt. Dammen hadde visst noe å by på. Det begynte å dukke opp små døgnflueskyer, og sippvakingen tok til for alvor. Samtidig så jeg det blinke med jevne mellomrom i det sakteflytende vannet. Det var tydelig at det på elvebunnen var buffet av døgnfluenymfer.

Min caddis var ennå delvis flytende, og jeg tenkte å gi den noen kast til før noe mer døgnflueaktig skulle få overta stillingen. En plog kom mot flua i stor fart og snappet den til seg. Jeg satte et forsiktig tilslag, men fisken hadde bommet på flua som nå kom delvis seilende mot meg. Ørreten gav ikke opp og hoppet faktisk fullstendig opp av vannet og, hvis ikke synet mitt bedrog meg, tok flua i luften. Det var spektakulært! En liten kamp senere kunne jeg etablere at dette var blank nygått sjøørret, lusefri og i fin kondisjon. Kanskje 4-500 gram (trekk fra en tredjedel, som jeg pleier å si når folk estimerer).

Sjøørretslipp
Fangst er vanskelig å dokumentere uten dedikert fotograf.

Noen pene brunørreter tatt på grå parachute senere tenkte jeg å prøve meg på de større, nymfespisende fiskeeksemplarene. Jeg satte på en imitasjon av døgnfluenymfe med gullhode i størrelse 14, vadet over til motsatt bredd, og lempet ut et par meter med den hensikt å gi nymfa «dragfritt driv» der den svever sakte over bunnen. (Den som er interessert i nymfing kan lese seg mett i den høyst informative tråden Kortlinefiske på Fluefiskesiden.) Dette gav resultater, og noen pene brunørreter ble landet.

Plutselig fikk jeg øye på noe relativt stort som stod ute i det lille som var av strøm. Jeg inntok ninjaposisjon, og la nymfa forsiktig der jeg mente den ville ha best forutsetninger for å stryke forbi snuten på dette mystiske vesenet. Saturn og Jupiter må ha stått i posisjon, for av en eller annen grunn greide jeg dette uten å hekte flua i den bjørkeskog og sivbredd som omringet meg, slik man vanligvis gjør nå det virkelig gjelder. Jeg ventet i spenning, og flua nærmet seg. Plutselig nappet det til, men fisken jeg hadde sett meg ut stod urørlig. En tilfeldig forbipasserende hadde snappet flua rett foran snuten dens. Nå er spillet over, tenkte jeg. Med moderat støy i overflaten hendte det at plageånden faktisk falt av, og mitt opprinnelige offer hadde bare flyttet seg nonchalent en halvmeter til venstre. Poseidon og Jesus hadde bestemt seg for å gi meg en ny sjanse. Jeg leverte et kast som var skremmende likt det forrige, korrigert for omplassering. Fisken viste snart bredside, og jeg regnet med at det var for å jafse i seg det som hang på enden av min fortom. Tilslag ble satt etter boka, og en rakett fór til værs! Kroppen fikk et etterlengtet innskudd adrenalin mens det sølvblanke foretok luftig akrobatikk. Min relativt nye firer hadde fått sin første ordentlige bøy. Noen gode utras senere kom håven til sin rett, og en nygått sjøørret på 840 gram med ypperlig kondisjon ble med opp.

Ikke bare har jeg funnet en ny elv, men jeg har lært at nymfing er nesten skremmende effektivt og veldig gøy. Det virket som om jeg kunne fortsatt i det uendelige å dra opp fin brunørret, også etter at vakingen avtok. Tørrfluepuristen går glipp av mye moro!

Jeg valgte å unne meg en middag, derav den tilsyneltande uheldige plasseringen.
Jeg valgte å unne meg en middag, derav den tilsyneltande uheldige plasseringen.