Brunauresesongen er i gang

På laurdag kom sola fram og tinte den frosne marka. Eg gjekk elvelangs på leit etter auren og fann han.

Eg er han som går med vadebukser gjennom Bergen sentrum ein laurdags formiddag, for så å sitte på bussen i vadebukser. Då har eg rett nok dratt dei ned til anklane, sånn at beina får puste under den timelange bussturen. (Ja, eg har bukse under.) Slik er livet til ein kollektivtransportsfiskar.

Då eg kom fram til bekken, låg han framleis i skuggen. Frosten hang over dalen, og det knaste der eg gjekk. Her kan neppe vere liv, tenkte eg. Halvannan time med bekke- og urskogstrasking seinare, begynte sola å kike fram gjennom trea. Eg sneik meg fram til ein kulp mellom to falne grantre. Det var ikkje plass til å svinge stonga. Eg tok nymfa i handa og kasta det eg var kar for. Eg let ho synke med straumen, og fekk respons! Lite slår kjensla av å sjå snurten av brunauren etter vinteren! Men snurten var det eg såg. Han datt av, og kulpen var daud.

Eg traska vidare, og kom til ein fin nymfekulp. Er det ikkje fisk her, kan eg berre gå heim, tenkte eg.

Eg heiv på ein squirmy wormy og let han drive med straumen. Fortaumen er to stonglengder tynn fluorokarbon med ein nappindikator ca. midtvegs. Nappindikatoren er sen med sterk orange/gul farge, ein såkalla ”sighter”. Denne viser deg kor og korleis nymfa driv med straumen. Stoppar han, kan du sette tilslag.

Før eg fekk tid til å finne indikatoren med auga, kjende eg at eg hadde fisk på. Ein liten aure kom opp, og var årets første i handa. Herleg!

Eg bytta til ein tungsten surveyor i storleik 16, eit utmerka val. På kort tid følgde rundt fem brunaure til av same storleik. Eg mista den ”største”, som kanskje var 200 gram, altså over dobbelt så stor som resten. Og med det var det slutt.

Ikkje store karane, men kjekt med liv i bekken! Verre med bussturen heim.

Tungsten surveyor storleik 16 og 14

Laksefiskande aurefiskar fekk heilt feil fisk

I år har eg slitt med ei identitetskrise. Då midten av juni kom, hadde eg kraftig elvefiskeabstinens. Eg heiv meg over eit dagskort i Bjerkreimselva. Vassføringa var dårleg, og det var lite synleg laks i elva. Når eg etter kvart hadde vore fleire turar utan resultat, kjende eg meg fanga. For å rettferdiggjere den høge døgnprisen MÅTTE eg få ein laks. Det førte til ytterligare to blanketurar, og 800 kroner mindre.

IMG_20160622_214023

Regnet forsvann

Med jobb og lite tid, var det plutseleg juli. Eg bestemde meg for å ta ein tur til den rimelegare Sokndalselva for å krysse ut årets laks. Etter nokre dagar med regn tenkte eg at vassføringa måtte vere riktig så bra. Men før turen lot seg gjennomføre, hadde eg eit par dagar med familiære forpliktingar. Då eg kom til Sokndal var vassføringa tilbake til det vanlege: Ikkje noko å skrive heim om. Heller ikkje der betalte fiskekortet seg.

”Aurebekken” min på Jæren opna med flaum. Då går laksen opp. Eg tenkte meg opprinneleg på ein auretur som skulle gi meg ro i sjela, men eg hadde laksestonga i bilen. Det skulle ikkje mange plaska til før eg fekk sølvfeber og rigga ho i hu og hast. Laksen beit ikkje og dagen var snart over.

Synet av laks sette blodet i kok

Nokre dagar seinare besøkte eg bekken igjen på lågare vassføring. Då plar det vere mogleg å lure fin aure, og det hadde eg planar om. For no måtte eg finne roa. Elva viste seg å vere steindaud. Berre å få sjå ein flott fisk i overflata, er nok til å halde meg gåande i timevis, men utan det minste teikn, er det lett å miste gnisten. På vegen heim stoppa eg innom ein nedre sone med meir vatn. Berre for å kikke ned frå brua. Der stod det sju store laksar som såg ut som dei åt nymfer som kom drivande. Blodet kokte. No hadde eg sjansen! Skjelvande kjøpte eg fiskekort på telefonen og rigga stonga, først med trufaste Frances, so med ei lita nymfe. Laksen dreit i, og forsvann. Dei stadige sidespranga til laksen tok energi. Eg fekk aldri roa. Skulle eg vere aurefiskar som brukte tida på å ikkje få laks?

Lot grovutstyret ligge

På søndag la eg frå meg alt grovt utstyr heime. Eg pakka glasfiberstonga, mi gule Redington Butter Stick på 7,6 fot og fylte termosen. No skulle eg oppnå zen.

Bekken hadde fin aurevassføring. Vêret var stille, insekta mange, men igjen gjekk timane utan fisk. Elva eg i fjor trudde eg hadde knekt koden for, viste seg å vere ei ekte kjerring. Ein aurefant på eit par hekto var etter kvart alt eg hadde å vise til.

(Saka fortset under bildet)IMG_20160717_125640

Nymfa drog opp to åndssvake auge

I eit djupt stilleparti som før har gitt meg fin sjøaure, bestemde eg meg for å gå djupare. Eg bytta til ei tyngre kulehovudnymfe i storleik 12 som eg lot slepe langs botnen. Under eit perfekt kast og eit perfekt flyt tenkte eg at om det ikkje skjer no, då skjer det aldri. Mens eg tenkte tanken spente stonga seg opp. AAH, FORLØYSING! Smørstonga fekk full bøy, fisken måtte ha storleik. Men litt for snart gav han opp, og eg kunne røske han til overflata. Det var då skuldrane knytta seg. To store auge kikte åndssvakt på meg. Det var auga til ei flyndre.

(Saka fortset under bildet)IMG_20160717_141809

I elvestrekket kilometervis frå havet og med ein innsjø på vegen, fekk eg altså ei dum nymfespisande dassflyndre. Skrubb kan gå opp i elver, men så langt hadde eg aldri trudd.

Det var historia om korleis aurefiskaren som brukar si vesle fisketid på mislykka laksefiske, greidde å gjere identitetskrisa komplett. Det skal mykje til for å redde sesongen.IMG_20160717_141733 (1)

 

Å nymfe sjøørret

To turer, to sjøørreter over kiloen fra den lokale ørretbloggbekken på en liten døgnfluenymfe i størrelse 14. Utrolig gøy!

Tradisjonell nymfing går ut på å presentere en liten nymfe i dragfri drift, det vil si at den driver fritt med strømmen i en elv uten å bli dratt eller påvirket av snøre eller fortom. Dette er vanskelig å oppnå, og avhengig av hvor man står og hvordan man legger kastet kan det være man bare oppnår dragfri drift i én (giftig) meter. Selv liker jeg når nymfene svever rett over elvebunnen, med fortyngning (gullhode) etter strømforhold. Vil man lese seg opp og nerde seg fullstendig i emnet, anbefales den glimrende tråden om kortlinefiske på fluefiskesidens forum.

Problemet med våre lavlandsbekker her på Jæren for øyeblikket er at de er fullstendig uttørket. På min forrige tur til vår lokale bekk fikk jeg meg en aha-opplevelse da jeg etter beste evne imiterte dragfri drift. Et oppstrøms kast i et dypere men nær-stillestående strekk, la synke, trekk inn så sent man bare klarer i lange drag. Flua skal knapt bevege seg, bare sveve kontinuerlig. Altså, så sent inntrekk man bare klarer mens man opprettholder kontakt med flua og kjenner hver minste smakende fisk. Disse to går god for metoden:

nymfet sjøørret 1 nymfet sjøørret 2

Den siste er fra i går kveld, da Richard, Thomas og jeg var på fisketur. Det ble en veldig fin aften i lite og kaldt vann, greit vær og hyggelig selskap. Takk for turen! Etter en skikkelig innkjøring har også kåven vist seg å være en utrolig bra turkamerat, kanskje mitt livs beste påfunn. Lett, god bevegelsesfrihet, og som håv med en øvre kapasitet på godt over kilosfisk.

Avslutningsvis må det sies at Thomas hadde suksess på brunørreten med hurtig tohånds-inntrekk med hareørenymfe, så vellykketheten bak min beskrevne strategi er kanskje tilfeldig mer enn vitenskapelig. Men jeg sverger til den!

Årsdebut i juli: død elv (nesten)

Etter omtrent et års eksil i Sverige var nervene på høygir før avtalt tur til vår lokale bekk i Sør-Rogaland. Lars stod i elva og prøvekastet da jeg ankom, og var som vanlig spent så det holdt. Vi gikk direkte til vår gamle hotspot som leverte så til de grader en varm julikveld i fjor, og plopset forsiktig uti. Elva lå stille, men det var nesten ingen overflateaktivitet. Årstiden til tross var ikke en grilldress-underdel tilstrekkelig for å holde varmen, da vannet var kjølig. Fisken viste heller ingen interesse for nymfene våre, så vi forflyttet oss.

På nytt sted i mer strøm stod en enslig ørret på under 150 gram som falt for gode gamle Nachspiel Caddis. Det var oppløftende å få årets første brunørret. Vi dengte på, men det eneste som lot seg lure var yngel og smolt.

Årets første brunørret
Årets første brunørret

Utover kvelden stilnet vinden fullstendig, og insektsaktiviteten tok nærmest av. Likevel så vi ingen vak av betydning. Vi grublet mye på dette. Var det fjoråret som var spesielt? Var temperaturen i elva for lav? Var månen i feil posisjon? Nær ved å gi opp tok vi en rast som involverte alkoholfritt øl og Lars’ favorittstoff, Godt og blandet. Vi drøste vel og lenge, og bestemte oss for å forsøkte den første plassen igjen, som nå hadde fått hvile.

Jeg bestemte meg for å nymfe nær bunnen, og tok på en liten gullhodenymfe som «lugger» litt i grusen. Vi la inn noen pene kast i den lille strømmen som fantes, men fortsatt virket det dødt. Helt til jeg kjente nymfen stoppe. Jeg satte tilslag og var glad for å få noe større enn yngel. Jeg fikk mer motstand enn ventet, og la meg snart på bremsen. Med noen flotte luftsprang avslørte sjøørreten seg, og endorfinene strømmet på. Det var herlig å kjenne ekte bøy på fireren igjen, og etter baksing i sivkanten med god hjelp fra Lars, lå en pen syvhektos til slutt i håven. I gledesrusen tenkte vi begge at nettopp dette er grunnen til at vi i det hele tatt holder ut. Kvelden var godkjent, og mer fisk skal det bli!

Penslig nymfet sjøørret
Penslig nymfet sjøørret

Fiskende knuter

I artikkelen «Knots That Catch Fish» beskriver Fox Statler hvordan man fester en flue slik at den orienterer seg horisontalt med kroken en bestemt retning i vannet. Hans erfaring som fiskeguide tilsier at en nymfe i dead drift festet på konvensjonelt vis ofte vil drive vertikalt, noe ingen byttedyr faktisk gjør, og at et horisontalt driv kan være det som overlister sær fisk. Beskrivelsen hans er svært innfløkt, så her kommer en forenkling. I bunn og grunn er det bare én eller to tilleggsmanøvre i knyttingen av din favorittknute som skal til:

Min nye personlige favorittknute er Double Davy Knot som er utrolig kjapp og enkel (men sterk). Metoden funker også med folkefavoritten Clinch Knot. Det viktige er at knuten består av en løkke som strammes. Istedenfor at løkken strammes rundt krokøyet tres fortommen gjennom krokøyet, knuten knyttes «tom», og selve flua tres gjennom løkken. På illustrasjonene under brukes Double Davy.

Det er to horisontale orienteringer: krok garantert å vende opp, og krok garantert å vende ned. Kroker med rett øye og kroker med nedovervendt øye må behandles ulikt fra hverandre (vi utelater kroker med oppovervendt øye, se ev. originalartikkel). Som Fox Statler har jeg alltid vært en forkjemper av krok vendt oppover, og mistenker at den forbedrede krokingen dette gir er en medvirkende faktor til at fluer som Jiggy har så god fangststatistikk for sjøørret. Bedre kroking, fordel mot fisken under kjøring, og mindre bunnapp er positive aspekter ved krok-opp som trekkes frem i artikkelen. Kjøper man fluer har man ikke noe valg (Fox Statler vrir riktignok rundt kroppen på kjøpeflua), men dersom man binder selv kan det være en idé å binde fluene opp ned. Slik jeg ser det har man i alle fall ingenting å tape på dette.

Originalartikkelen snakker mest om nymfer, men metoden kan sikkert med fordel også benyttes i enkelte sjøørretsituasjoner, for eksempel ved reke-/tangloppefiske der man gjerne tar lange pauser og lar flua sveve stille i vannet. Dessuten er det mange ganger at en flue på grunn av sine hydrodynamiske egenskaper insisterer på å svømme med motsatt orientering enn hva fiskeren ønsker. Fluer med ryggskjold er notorisk tilbøyelige til dette.

Under følger beskrivelsene. Trykk på et bilde for forklaring.

Rettøyet krok – krok ned:

Rettøyet krok – krok opp:

Krok med nedovervendt øye – krok ned:

Krok med nedovervendt øye, tynt gods – krok opp:

Krok med nedovervendt øye, tykt gods – krok opp: