Filmarkivet: Håndpilket ørret på Streaking Caddis

Det klippes film. I den forbindelse dukket en liten perle opp fra 2014-arkivet: Alternativt bruk av komboen flytesnøre og Caddis (dog en noe ufrivillig, sådan).

En filmatisk oppsummering av 2014 er ikke langt unna. Dette lille klippet er imidlertid fra en av mine flotteste ettermiddagsturer i fjor høst. Det vakte fisk like ved, og i et oppspilt øyeblikk presterte jeg på mystisk vis å vikle snøret rundt stangtuppen. Ville ikke skremme fisken ved å vade tilbake til tørr grunn, og tenkte derfor det var bedre å trekke inn for hånd og deretter ta hånd om elendigheten fra plassen der jeg sto. Ørreten var derimot så glupsk at den ikke klarte å vente på lærebok-presentasjonen av Streaking Caddisen. Kanskje ikke mitt aller stolteste øyeblikk som fluefisker, men episoden er ikke verre enn at den kan deles med venner.

Fornøyelig fluebinding

Å kalle mine fire første egenbundne fluer for en estetisk nytelse vil være en sannhet med ekstreme modifikasjoner. Skal disse fange sjøørret må vannet være grumsete, det må være mørkt og jeg må treffe rett i hodet på utsultet fisk med nedsatt syn på begge øynene.

Kjøpte denne pakken fra Skitt Fiske tidligere i høst.

Kjøpte denne pakken fra Skitt Fiske tidligere i høst.

Men jeg har i alle fall hatt noen fine timer ved bindestikka. De to første fluene bandt jeg en kveld Thomas stakk innom. Selv om han også er rimelig fersk som fluebinder, har han hatt en utrolig progresjon denne høsten og binder riktig så pene og, i alle fall mine øyne, avanserte fluer. Med utrolig tålmodighet og sitt sedvanlige gode humør guidet han meg gjennom de viktigste prinsippene i dette håndverket. Fluebinding er jammen meg ikke så enkelt som man skulle tro. Selv om jeg stort sett har sittet og smilt (og drømt om fisk som raser ut med backingen), har det nok blitt sagt et par ehm… uheldige ord og uttrykk her og der. En ting er jo å få plukket ut riktige materialer (og lære seg terminologien), en helt annen ting er jo å få festet dem på kroken på en presentabel måte. Og det er lettere sagt enn gjort når man for eksempel bare skal stramme littegrann, og tråden sier takk for seg. Eller når man bare skal ha bittelitt lim på ryggen, og man ender opp med å helle ut en kvart flaske. Men med hjelp av tålmodighet og stahet tror jeg dette skal gå bra. Og at vinteren nå både blir triveligere og kortere.

Forsøk 1: La oss kalle den "Skremmer'n". Prøvde å lære meg de viktigste prinsippene. Brukte for tykk tråd.

Forsøk 1: Egenkomponert, la oss kalle den «Skremmende Julegran». Prøvde å lære meg de viktigste prinsippene. Brukte for tykk tråd. Ikke særlig pen, men siden grønt fisker ganske bra avskriver jeg den ikke helt.

Forsøk 2: Rosa reke. Med strålende veiledning fra Thomas gikk det ganske bra helt til jeg skulle lime.

Forsøk 2: Rosa reke. Med strålende veiledning fra Thomas gikk det ganske bra. Helt til jeg skulle lime…

Forsøk 3: Egenkomponert. La oss kalle den "Blingy Ben".

Forsøk 3: Egenkomponert, «Blingy Bente». Kunne med fordel hatt enda mer dubbing.

Forsøk 4: Egenkomponerte "Shiny Circus". Ønsket å lage noe blankt til de kaldeste vinterdagene i sjøen.

Forsøk 4: Egenkomponert, «Shiny Circus». Ønsket å lage noe blankt til de kaldeste vinterdagene i sjøen. Neste gang sparer jeg ikke på dubbingen.

Omtale: Only the River Knows

Omsider fikk jeg filmen Only the River Knows, og sett den fikk jeg også. Da stormen blåste som verst på vestlandet, rigget jeg meg til med ullteppe, sjokolade og hjemmebrygg. Kvelden startet med bindingen av noen eksperimentelle børstemarker for neste år. Mer om disse senere.

Only the River Knows handler om Rolf og Peter, kjent fra Frontsidefly.com som går seg vill på fisketur i New Zealands skoger. De snubler over et gammelt skur av en hytte, hvor de finner en journal skrevet av Lars Lenth i 1988. I journalen har Lenth dokumentert sin streben etter å bli ett med, og beseire, Lethe-elven med alle dens monsterørreter. Etter hva han beskriver lyktes han. Rolf, som må kunne kalles filmens hovedperson, blir oppslukt av journalen, og besatt på å bli som Lars Lenth. De to ungkalvene følger hans fotspor, og bestemmer seg til slutt for å spore opp denne legenden av en ørretfisker. Dette fører dem fra Sverige til Norge, og videre til den andre siden av verden. Kan Lars Lenth virkelig leve opp til forventningene som nå omringer ham?

Only the River Knows har vært en av tidenes på forhånd mest omtalte filmer om fluefiske, da den ble finansiert ved kronerulling på Internett, hvor også undertegnede bidrog. Filmen er en unik sammensmeltning av spillefilm og fiskefilm, med særdeles vakre sekvenser som demonstrerer at high-end kamerautstyr i sannhet har blitt tilgjengelig for massene de siste årene. Den nye speilrefleksgenerasjonen vil definitivt revolusjonere fiskefilmsjangeren, som grunnet et lite publikum alltid har vært preget av produksjon på hobbynivå. På 90- og 2000-tallet var hobbyister og profesjonelle filmmakere skilt av en milelang kløft hva mulighetene for visuell kvalitet angår. Ikke nå lenger! Også i postproduksjon har unge filmmakere en mulig fordel. Mens «gamlisene» enten har måttet lære seg betjening av programvare o.l. i voksen alder, eller har måttet involvere flere personer (les:utgiftsposter), har ungdommen fått dette inn med morsmelka. De har sådan en helt annen fingerspitzgefül. (Alle som har lært seg å kaste med fluestang i voksen alder vet hva jeg snakker om.)

Det jeg sakte, men sikkert, vil frem til, er at Only the River Knows ser ekstremt bra ut. Den representerer et stykke særs godt håndtverk, til tross for at den er snekret sammen med særs begrensede midler. Kudos til Peter Christensen, regissør.

Tilbake til innholdet i filmen: Sekvensene hvor Rolf leser fra journalen tones over i Lars Lenths egen stemme, akkompagnert av bilder av ham selv i ung versjon (spilt av Mikkel Poppelhøj) som vandrer elvelangs med splitcane-stang i sakte film. Hvem som har skrevet Lenths dype livsfilosofier vites ikke (kanskje ham selv?), men opplesningen er til tider ganske klein da det skinner gjennom at her har skandinaver sittet med synonymordboken og skrevet ord på engelsk som de knapt har hørt før. Dette blir forsterket av Lenths fånyttes forsøk på å forkle sin vestkant-engelsk med Attenboroughsk «received pronounciation». Filmen tar imidlertid en vending senere som åpenbarer en langt mer ironisk undertone enn man trodde den hadde. Da er Lars Lenths poetiske pretensiøsitet fullstendig tilgitt.

Ellers er det kanskje litt lite fisking. Only the River Knows fokuserer på litt andre aspekter av fluefisket enn selve fisket. Bare ett fluenavn blir nevnt i løpet av hele filmen. Dette er vel et sjangerresultat. Det er på ingen måte noe instruktuelt over filmen, slik noen kanskje ville tro. Ingen lærdommer utover det spirituelle. Slik er den kanskje litt en bastard. Handlingen virker mest som en ramme for å presentere veldig fine fiskebilder. Da snakker vi ikke orgie, hvor ørret på ørret klaskes i linsa, men et par utvalgte prikker (voksne sådan), vakker natur og nydelig kameraføring. Tar man Only the River Knows for det den er, en Kickstarter-finansiert film laget av folk som elsker det de holder på med, nettopp for å kunne holde på med det de elsker, kan man på ingen måte bli misfornøyd. Filmen tilbyr veldig kul fredagsunderholdning, men som neppe vil endre liv. Det kan man vel imidlertid neppe vente av en fiskefilm laget av en gjeng kompetente backpackere på fisketur.

 

Fengende låt om ørret

Når vinteren er på sitt aller mørkeste, og ørretfiskeren trenger all tilførsel av endorfiner det er mulig å karre til seg, er det godt å trene smilemusklene litt. Denne ørretbaserte coverlåten av og med de unge guttene i FiskeFriluftFritid gjorde underverker for humøret etter en langhelg preget av snøutfordringer.

Det er sporty og modig å fremføre coverlåter med egen vri på denne måten, det skal guttene ha for. At de har inkludert linjer som vitner om sunn innstilling til fang og slipp er også et stort pluss. Vi har i alle fall for lengst begynt å telle ned til første brunørreter skal til pers rundt påsketider. God fornøyelse!