Heisann, Hardangervidda!

Det har lenge vært en drøm å fiske på Hardangervidda. Etter en kveld med gode kamerater ble vi enige om at det ikke bare skulle bli med pratet. Planene for tur ble endelig spikret!

Planen var at mine to turkamerater og jeg skulle parkere bilen ved Middalsbu og gå inn til Litlos. Dette visste vi ville bli en hard tur på omtrent to mil. Alle som kjenner meg vet at det å pakke lett sekk ikke helt er min sterkeste side, og denne gang var intet unntak. Sekken var tung som bly.

Vi hadde ikke kommet veldig langt i løypa før planen ble endret. Vi etablerte camp ved Holmavatnet, som ligger halvveis til Litlos. Turen opp til Holmavatnet ble i det hardeste laget, og når vi endelig kom frem var samtlige i turfølget temmelig utslitt.

Vi hadde lest at dette vannet inneholder lav bestand av fisk, men at de kunne bli veldig store. Vi bestemte oss for å fiske her neste dag i håp om å få på storfisken. Vindforholdene var ikke optimale, men vi fikk fisket en god del uten å se eller kjenne antydning til fisk. I etterkant fikk vi vite at dette vannet nesten er tomt, og kun inneholder et fåtall ørreter som så og si er umulige å få.

Planen ble at vi dagen etter tok en dagstur inn til Litlos og tilbake og fiske i vannene i områdene rundt. Dette ville by på en langtur på over to mil, men med lett sekk ville dette gå greit.

Været var dessverre ikke på vår side denne dagen heller. Derfor gikk vi direkte inn til Litlos Turisthytte. På veien møtte vi en svært hyggelig kar, nemlig Bjarne Sætrang fra Bjarnes Turblogg. Han hadde vært på tur i området i 17 dager og hadde hatt det helt topp. Vi slo av en god prat og fikk gode tips om fiskevann med den erfarne og kunnskapsrike turbloggeren, som er et av Ørretbloggens største forbilder.

Når vi kom frem til Litlos var det veldig mye vind og regn, så fluefiske ble helt umulig. Vi tok inn på hytta for å få tak over hodet og mat. Her møtte vi enda flere hyggelig folk på tur som vi fikk pratet med.

Når klærne var tørket tok vi fatt på turen tilbake til Holmavannet. Vi bestemte oss for å fiske i et vann Bjarne tipset om på veien. Her var det litt mindre vind slik at kastingen gikk greit. Dessverre var det null tegn til liv også her. Vi la i vei på turen tilbake i svært flott natur.

Den fineste dagen vi hadde var (bombe!) da det var på tide å pakke sekken og vende snuten tilbake til Middalsbu. Sola tittet frem og hjemturen gikk mye bedre enn turen opp selv om det også da ble svært tungt mot slutten.

Dette var første gang på vidda for meg, og vi lærte mye som vi tar med oss i planleggingen av neste tur. Neste år går nok turen tilbake til samme område. Kan allerede si nå at vi kommer til å reise langt lettere – og kommer til å etablere en komfortabel basecamp på Litlos Turisthytte så raskt som mulig.

Still going

Sommerferie! Endelig skulle det bli tid til å ta igjen litt tapt fisketid.

Som den oppmerksomme leser har fått med seg har det vært usedvanlig stille her på bloggen de siste månedene. Har vi mistet interessen for fiske? Har vi erstattet fiskestengene med strikkepinner? Har vi sluttet å fiske? Kommer vi til å slutte å skrive på bloggen fremover?

Neida, ingen grunn til bekymring. Det er bare det at alle seks av oss bloggere er travle karer med en rekke forpliktelser i hverdagen som legger beslag på både tid og overskudd. Ørretbloggen skal fortsette å eksistere, men vi er enige om å gire ned litt. I likhet med det å fiske ørret skal det være kos og null stress å sysle med bloggen.

Tidsklemma skjenket meg kun tre korte turer i jakten på brunørreten før ferien. De to første resulterte i blålilla fingre og påfølgende hoste, men på tredje forsøk fikk jeg da omsider lirket opp noen fine ørreter på min nyinnkjøpte Taimen CLX #3 rigget med Guideline Presentation. En «lavbudsjettsrigg» som har har vært en fenomenal opplevelse så langt (og som klarer seg overraskende bra i den evigvarende kampen mot vestlandsvinden).

Mine fiskehøydepunkter denne sommeren kan oppsummeres slik:

1. Broderen slår til på Kvitlen

Broderen viser oss hvordan det skal gjøres. Med STFs nydelige Kvitlen-hytte i bakgrunnen (og sprekinger som bader i nabokulpen).


I første halvdel av juli tok min bror Eirik og jeg med mine to unge og lovende på overnattingstur til nydelige Kvitlen i Bjerkreim kommune. Etter kveldsmat skulle vi fiske litt, men jeg mistet fort litt gnisten når jeg så den lave vannføringa i elva. Fluestanga lå igjen hjemme, og erfaringsmessig pleier det å bli dyrt å la ungene få fiske med sluk på så grunt vann. Eirik la imidlertid et lurt og pent kast på en vakende ørret som sto i strømmen bak en stein. På 30-50 centimeter dyp slo han til med en aldeles praktfull fjellørret på rundt åtte hekto tatt på spinner mens bror og onkelbarn sto og måpte. Som den pertentlige typen han er skulle han bare «vaske bort småsteiner» fra fisken før det obligatoriske poseringsbildet, og det trekket utnyttet naturligvis den sterke fisken til det fulle. Et halvpatetisk bilde rakk jeg likevel å ta før det premature fang-og-slippet.

Smellfeit og nydelig!

2. Sjøørret ved bryggekanten
Ferieværet i Rogaland har stort sett vært vått, forblåst eller vått og forblåst. Da gjelder det bare å komme seg ut og denge etter fisk så ofte og mye man kan. Har erfaring med at sjøørreten ofte går helt inn til bryggekanten når det blåser mye, og akkurat denne dagen på Eigerøy slo hypotesen til. På første kastet tok denne seks-sju hekto store sjøørreten min Clouser Minnow med voldsom kraft. Den freste rundt og prøvde å stikke under brygga noen ganger før jeg fikk den på land. Ble et ypperlig måltid på grillen.

3. Total zen til fjells
Mitt barndoms paradis, Rasdalen i fjellheimen mellom Voss og Bergen, har aldri skjenket meg store fisker. Men når jeg kom tilbake i år og endelig fikk tid til å oppsøke gamle fiskeplasser igjen med treerstang, føltes livet like bekymringsløst og fint som når jeg var en halvmeter kortere på strømpelesten. Fikk lirket opp et tyvetalls småtasser i både stille og rennende vann på mygg og døgnfluenymfer. Fullkommen lykke.


4. Musespisende ørret 
Været i Sirdal var ganske så ukoselig under oppholdet vårt der. Hele bilen var pakket med stæsj til teltovernattinger, men regn, tåke og iskald vind ga langefingeren til det prosjektet. Poden og jeg kjørte likevel opp til et vann på 1000 meters høyde og tilbrakte noen morsomme timer der en av dagene. På ultralett haspelutstyr fikk vi begge god kjenning med friske fjellørreter som ga fin motstand. 10 grams kobber og rød Spesial med ettermontert flash på treblekroken gjorde susen. Det ble vel 10-12 stykker på land mellom 100 og 300 gram, og en av de «største» hadde mus i magen. Muligens litt sterke bilder for noen, men poden og jeg lot oss grundig fascinere.


5. Elektrisk Streaking Caddis-fiske
På tampen av ferien fikk jeg tatt meg en kveldstur i et av mine lokale favorittvann. Snittstørrelsen her er dessverre på vei nedover, derfor prøver jeg å kakke så mye fisk som mulig her for å gjøre det litt mer levelig for de største eksemplarene. Denne kvelden ble helt magisk. Det gikk ikke mange kastene mellom hvert napp, og etter to og en halv time lå 14 stykker på land. Nummer femten var så fin at den fikk svømme videre. Å fiske Streaking Caddis med små og raske inntrekk representerer det absolutt aller ypperste innen ørretfiske for mitt vedkommende. Deilig!

Nå er høstkjøret straks i gang, og det er bare å innse at det vil bli begrenset med fisketid for mitt vedkommende. Skal likevel prøve å få delt opplevelser om og når sjansene byr seg.

Skitt fiske, folkens!

Etterlengtet romjulsfiske

Fjorårets romjulstur var preget av storm. Årets tur kunne ikke vært mer annlerledes. Og den kom ikke et eneste sekund for tidlig.

En særdeles motivert gjeng møttes i lysningen dag tidlig. Både Erlend, The Stig og Eirik måtte melde avbud i år, men Richard, Thomas og jeg stilte mannsterke opp. Denne gangen hadde vi også fått selskap av min gode kollega Espen, som Richard og jeg nylig hadde lokket til å gå til anskaffelse av sin aller første fluestang. Første dosen er alltid gratis, sies det. Nå skulle han få en smak.

Det var særdeles mildt og fint. Faktisk litt for fint skulle det vise seg etterhvert. Men allerede på Richards andre kast bød han på dagens høydare.

En brun sjøørret på rundt åtte hekto angrep hans Vaskebjørn spey.

Et meget fint eksemplar i våre trakter. Fikk friheten tilbake sekunder etterpå.

De første timene så vi flere fisk, men kombinasjonen av fjære og null vind gjorde forholdene vanskelige.

Standhaftige Espen viste enorm vilje til å lære seg fluefiskets edle kunst.

Richard dro med seg ingrediensene til et lite bål. Megaboost for moralen.

Kaffi i svartkjele og pølse på pinne. O lykke.

Munter stemning ved bålet.

Espen bød på dessert pent pyntet av barnehender.
At fisket var litt i tregt i dag (etter Richards pangstart) var mindre viktig. Det var rett og slett ubeskrivelig godt å endelig komme seg ut igjen med gutta. Kjenne på lukta av bål og smaken av bålkaffi. Og nyte hvert eneste minutt av dagslyset utendørs.

Det har dessverre ikke vært så mye nytt å lese på bloggen de siste månedene. Det skyldes ikke manglende lyst til å verken fiske eller å dele fiskets gleder fra noen av oss, men forpliktelser knyttet til jobb og barn (snart har vi mange nok tilsammen til at vi kan stille et fotballag). La oss håpe vi kan dele mange fine øyeblikk med våre lesere også i 2017. Godt nytt fiskeår!

Endelig fast fisk igjen

Fluefiske etter sjøørreten på høst og vinter kan til tider være svært frustrerende. Fisken trekker som regel inn i fjorder og oppsøker plasser med brakkvann. Det burde derfor være enkelt å plukke ut stedene der fisken står – men det er naturligvis ikke alltid slik.

De siste ukene har jeg testet ut flere fine plasser med mye brakkvann og sørvendte bukter uten så mye som et napp. Jeg begynte derfor å tvile på meg selv. Har flere bekjente som fisker i området, og noen av dem deler heldigvis plasser. Om de bare syntes synd på meg eller delte av gledens lyst vites ikke, men etter en ny resultatløs tur fikk jeg omsider en facebookmelding. Fikk tips om et sted der det ble meldt om bonanzafiske og flere sjøørret over kiloen. Fikk daglige oppdateringer om flere pene fisk og bestemte meg for at når helga kom SKULLE jeg dit.

Omsider kom helga og jeg var steinklar. Gikk til sengs 22.00 på lørdagskvelden for å få maks ut av oppmålt fisketid på søndag. Fikk pakka bilen i en fei når morgenen kom, og så bar det av sted. Plassen hadde jeg fisket mange ganger før uten å ha oppnådd de helt store øyeblikkene – men nå skulle jeg treffe en kjentmann i området.

Da jeg ankom plassen etter 20 minutter fikk jeg se perfekte forhold, nesten ingen vind men likevel nok til at det var litt bevegelse i sjøen. Det var dessuten høyvann. Dette lovet bra! Stang og div utstyr ble rigga i en fei, nå skulle jeg få fisk.

fine-forhold

Normalt sett på denne tiden av året fisker jeg mest med Vaskebjørn i spey-variant som jeg binder selv, men nå tenkte jeg at det var på tide å fiske med andre fluer. Fluer som Vepsen og ulike cdc-reker ble prøvd ut uten så mye som en følgefisk. Da var det bare en ting å gjøre: Få frem godflua. Vaskebjørn Spey ble knytta på, og etter to kast satt første fisk. En fin, blank og veldig sprek sjøørret på lå i håven. HERLIG! Nå var jeg i gang.

vaskebjorn-spey-flua

dagens-forste

Etterhvert kom kjentmannen luskende og fikk umiddelbart dratt opp en meget pen sjøørret på ikke mindre enn 1,3 kilo! Satte oss ned med en kopp kaffe og han pekte og forklarte hvor og når det var best å fiske på denne plassen. Vi fortsatte å plukke sjøørret rundt tre-fire hekto før vi beveget oss mot bilen. Valgte å stoppe på en siste plass for turen ble avsluttet. På ei brygge fikk jeg dagens største for min del. En skamsprek 700 grams sjøørret tok flua helt inne ved brygga. Denne hadde virkelig ikke tenkt å gi seg uten kamp, og var nesten mer i lufta enn i vannet. Etter en fin kamp lå den i håven og dagen var komplett for min del. Endelig fikk jeg betalt for alt strevet!

dagens-storste

Det blir definitivt ikke min siste tur til denne plassen!

To ganger pers på én og samme dag

Etter en uke i Spania og kun sporadisk pilking fra båt på hytta, var trangen min etter å dra ut på tur med fluestanga godt over normalen.

I løpet av disse ukene har jeg diskutert mye med Jarl Isaksen fra friluftsbutikken Nubben hvordan man mest effektivt fisker fra bellybåt på denne årstiden. Vi konkluderte med at innkjøp av synk 5-snøre kunne være en god start.

Valget av vann falt på Hålandsvatnet, et hyppig omtalt vann her i Stavanger. Der hadde Jarl med seg Lars Nilssen på tur (omtalt i siste utgave av magasinet Alt Om Fiske). Hålandsvannet er kjent for å huse svært stor fisk men den kan være vanskelig å komme i kontakt med. Dette var ikke tilfellet da jeg var der.

Jeg ankom vannet i 18 tiden og startet riggingen. Været var som det pleier her på sørvestlandet, og bød på striregn. Skal man ha stor fisk nytter det ikke å gå ut med badegjestene, da er det ofte møkkavær som gjelder.

Jeg kom meg på vannet og startet fiskingen. Noe av det siste Jarl sa til meg, var at sist han fikk en tokilos ørret i Hålandsvannet, ventet han i 25 sekunder før han startet å dra inn snøret. Der sto fisken nemlig dypt. Vel, dette måtte jeg jo teste, så da snøret var plassert ut var det bare å telle til 25. Etter bare 3-4 inndragninger kom det et voldsomt rykk i den andre enden. Jeg har aldri kjent slike enorme krefter i stillevann før! Fisken her har ikke de største utrasene, men den har enorme krefter og dete skulle jeg virkelig få slite med. Fisken nektet å la seg presse til overflaten. Til tider var nesten hele stanga under vann. Jeg pressa og pressa det jeg maktet, men fisken nektet å gi seg!

Etter over 30 minutters kamp kom fisken til overflaten og jeg fikk sjokk! Dette var et beist jeg aldri før hadde sett maken til i stillevann. Dette måtte være godt over kiloen, tenkte jeg. Fortsatt var ikke fisken noe interessert i å gi opp, men etter ytterligere dykk ned i dypet fikk jeg endelig beistet i håven og en nydelig sølvblank brunørret på 1,6 kilo lå i bellyen! Dette var ny personlig rekord med god margin.

Været var begynt å bli enda verre, og i min iver etter å sende rundt bilder av fisken, drev jeg ut til midten av vannet på grunn av sterk vind. Fullstendig utslitt i begge armene og med sterk motvind prøvde jeg å padle meg nærmere land, der jeg startet fisket. Etter intens padling rikket jeg meg nesten ikke av flekken, og jeg innså at jeg måtte søke nødhavn og startet padlingen inn mot nærmeste land.

Mens jeg padla meg innover tenkte jeg at jeg like godt kunne fiske. Da snøret var dratt ut og jeg hadde padla avgårde et stykke, var det på tide å dra inn for siste gang. Jeg startet å telle til 25 men kom kun til 23 før jeg igjen kjente et kraftig rykk og en tilsvarende fisk på kroken! Utslitt i armer, bein og resten av kroppen, bestemte jeg meg for å være tøffere med denne fisken og fikk dratt den opp på mer normal tid. En nydelig sølvblank hunnfisk på 1,5 kilo ble nå landet. Det var nesten ikke til å tro, to persefisk på samme dag!

Kilosørret 1

Kilosørret 2Fornøyd og utslitt kom jeg til land, og etter en kjapp fotosession var jeg endelig i bilen på vei hjem.

Det ble en dag jeg neppe glemmer med det første.