Etterlengtet romjulsfiske

Fjorårets romjulstur var preget av storm. Årets tur kunne ikke vært mer annlerledes. Og den kom ikke et eneste sekund for tidlig.

En særdeles motivert gjeng møttes i lysningen dag tidlig. Både Erlend, The Stig og Eirik måtte melde avbud i år, men Richard, Thomas og jeg stilte mannsterke opp. Denne gangen hadde vi også fått selskap av min gode kollega Espen, som Richard og jeg nylig hadde lokket til å gå til anskaffelse av sin aller første fluestang. Første dosen er alltid gratis, sies det. Nå skulle han få en smak.

Det var særdeles mildt og fint. Faktisk litt for fint skulle det vise seg etterhvert. Men allerede på Richards andre kast bød han på dagens høydare.

En brun sjøørret på rundt åtte hekto angrep hans Vaskebjørn spey.


Et meget fint eksemplar i våre trakter. Fikk friheten tilbake sekunder etterpå.


De første timene så vi flere fisk, men kombinasjonen av fjære og null vind gjorde forholdene vanskelige.


Standhaftige Espen viste enorm vilje til å lære seg fluefiskets edle kunst.


Richard dro med seg ingrediensene til et lite bål. Megaboost for moralen.


Kaffi i svartkjele og pølse på pinne. O lykke.


Munter stemning ved bålet.


Espen bød på dessert pent pyntet av barnehender.

At fisket var litt i tregt i dag (etter Richards pangstart) var mindre viktig. Det var rett og slett ubeskrivelig godt å endelig komme seg ut igjen med gutta. Kjenne på lukta av bål og smaken av bålkaffi. Og nyte hvert eneste minutt av dagslyset utendørs.

Det har dessverre ikke vært så mye nytt å lese på bloggen de siste månedene. Det skyldes ikke manglende lyst til å verken fiske eller å dele fiskets gleder fra noen av oss, men forpliktelser knyttet til jobb og barn (snart har vi mange nok tilsammen til at vi kan stille et fotballag). La oss håpe vi kan dele mange fine øyeblikk med våre lesere også i 2017. Godt nytt fiskeår!

Endelig fast fisk igjen

Fluefiske etter sjøørreten på høst og vinter kan til tider være svært frustrerende. Fisken trekker som regel inn i fjorder og oppsøker plasser med brakkvann. Det burde derfor være enkelt å plukke ut stedene der fisken står – men det er naturligvis ikke alltid slik.

De siste ukene har jeg testet ut flere fine plasser med mye brakkvann og sørvendte bukter uten så mye som et napp. Jeg begynte derfor å tvile på meg selv. Har flere bekjente som fisker i området, og noen av dem deler heldigvis plasser. Om de bare syntes synd på meg eller delte av gledens lyst vites ikke, men etter en ny resultatløs tur fikk jeg omsider en facebookmelding. Fikk tips om et sted der det ble meldt om bonanzafiske og flere sjøørret over kiloen. Fikk daglige oppdateringer om flere pene fisk og bestemte meg for at når helga kom SKULLE jeg dit.

Omsider kom helga og jeg var steinklar. Gikk til sengs 22.00 på lørdagskvelden for å få maks ut av oppmålt fisketid på søndag. Fikk pakka bilen i en fei når morgenen kom, og så bar det av sted. Plassen hadde jeg fisket mange ganger før uten å ha oppnådd de helt store øyeblikkene – men nå skulle jeg treffe en kjentmann i området.

Da jeg ankom plassen etter 20 minutter fikk jeg se perfekte forhold, nesten ingen vind men likevel nok til at det var litt bevegelse i sjøen. Det var dessuten høyvann. Dette lovet bra! Stang og div utstyr ble rigga i en fei, nå skulle jeg få fisk.

fine-forhold

Normalt sett på denne tiden av året fisker jeg mest med Vaskebjørn i spey-variant som jeg binder selv, men nå tenkte jeg at det var på tide å fiske med andre fluer. Fluer som Vepsen og ulike cdc-reker ble prøvd ut uten så mye som en følgefisk. Da var det bare en ting å gjøre: Få frem godflua. Vaskebjørn Spey ble knytta på, og etter to kast satt første fisk. En fin, blank og veldig sprek sjøørret på lå i håven. HERLIG! Nå var jeg i gang.

vaskebjorn-spey-flua

dagens-forste

Etterhvert kom kjentmannen luskende og fikk umiddelbart dratt opp en meget pen sjøørret på ikke mindre enn 1,3 kilo! Satte oss ned med en kopp kaffe og han pekte og forklarte hvor og når det var best å fiske på denne plassen. Vi fortsatte å plukke sjøørret rundt tre-fire hekto før vi beveget oss mot bilen. Valgte å stoppe på en siste plass for turen ble avsluttet. På ei brygge fikk jeg dagens største for min del. En skamsprek 700 grams sjøørret tok flua helt inne ved brygga. Denne hadde virkelig ikke tenkt å gi seg uten kamp, og var nesten mer i lufta enn i vannet. Etter en fin kamp lå den i håven og dagen var komplett for min del. Endelig fikk jeg betalt for alt strevet!

dagens-storste

Det blir definitivt ikke min siste tur til denne plassen!

To ganger pers på én og samme dag

Etter en uke i Spania og kun sporadisk pilking fra båt på hytta, var trangen min etter å dra ut på tur med fluestanga godt over normalen.

I løpet av disse ukene har jeg diskutert mye med Jarl Isaksen fra friluftsbutikken Nubben hvordan man mest effektivt fisker fra bellybåt på denne årstiden. Vi konkluderte med at innkjøp av synk 5-snøre kunne være en god start.

Valget av vann falt på Hålandsvatnet, et hyppig omtalt vann her i Stavanger. Der hadde Jarl med seg Lars Nilssen på tur (omtalt i siste utgave av magasinet Alt Om Fiske). Hålandsvannet er kjent for å huse svært stor fisk men den kan være vanskelig å komme i kontakt med. Dette var ikke tilfellet da jeg var der.

Jeg ankom vannet i 18 tiden og startet riggingen. Været var som det pleier her på sørvestlandet, og bød på striregn. Skal man ha stor fisk nytter det ikke å gå ut med badegjestene, da er det ofte møkkavær som gjelder.

Jeg kom meg på vannet og startet fiskingen. Noe av det siste Jarl sa til meg, var at sist han fikk en tokilos ørret i Hålandsvannet, ventet han i 25 sekunder før han startet å dra inn snøret. Der sto fisken nemlig dypt. Vel, dette måtte jeg jo teste, så da snøret var plassert ut var det bare å telle til 25. Etter bare 3-4 inndragninger kom det et voldsomt rykk i den andre enden. Jeg har aldri kjent slike enorme krefter i stillevann før! Fisken her har ikke de største utrasene, men den har enorme krefter og dete skulle jeg virkelig få slite med. Fisken nektet å la seg presse til overflaten. Til tider var nesten hele stanga under vann. Jeg pressa og pressa det jeg maktet, men fisken nektet å gi seg!

Etter over 30 minutters kamp kom fisken til overflaten og jeg fikk sjokk! Dette var et beist jeg aldri før hadde sett maken til i stillevann. Dette måtte være godt over kiloen, tenkte jeg. Fortsatt var ikke fisken noe interessert i å gi opp, men etter ytterligere dykk ned i dypet fikk jeg endelig beistet i håven og en nydelig sølvblank brunørret på 1,6 kilo lå i bellyen! Dette var ny personlig rekord med god margin.

Været var begynt å bli enda verre, og i min iver etter å sende rundt bilder av fisken, drev jeg ut til midten av vannet på grunn av sterk vind. Fullstendig utslitt i begge armene og med sterk motvind prøvde jeg å padle meg nærmere land, der jeg startet fisket. Etter intens padling rikket jeg meg nesten ikke av flekken, og jeg innså at jeg måtte søke nødhavn og startet padlingen inn mot nærmeste land.

Mens jeg padla meg innover tenkte jeg at jeg like godt kunne fiske. Da snøret var dratt ut og jeg hadde padla avgårde et stykke, var det på tide å dra inn for siste gang. Jeg startet å telle til 25 men kom kun til 23 før jeg igjen kjente et kraftig rykk og en tilsvarende fisk på kroken! Utslitt i armer, bein og resten av kroppen, bestemte jeg meg for å være tøffere med denne fisken og fikk dratt den opp på mer normal tid. En nydelig sølvblank hunnfisk på 1,5 kilo ble nå landet. Det var nesten ikke til å tro, to persefisk på samme dag!

Kilosørret 1

Kilosørret 2Fornøyd og utslitt kom jeg til land, og etter en kjapp fotosession var jeg endelig i bilen på vei hjem.

Det ble en dag jeg neppe glemmer med det første.

Laksefiskande aurefiskar fekk heilt feil fisk

I år har eg slitt med ei identitetskrise. Då midten av juni kom, hadde eg kraftig elvefiskeabstinens. Eg heiv meg over eit dagskort i Bjerkreimselva. Vassføringa var dårleg, og det var lite synleg laks i elva. Når eg etter kvart hadde vore fleire turar utan resultat, kjende eg meg fanga. For å rettferdiggjere den høge døgnprisen MÅTTE eg få ein laks. Det førte til ytterligare to blanketurar, og 800 kroner mindre.

IMG_20160622_214023

Regnet forsvann

Med jobb og lite tid, var det plutseleg juli. Eg bestemde meg for å ta ein tur til den rimelegare Sokndalselva for å krysse ut årets laks. Etter nokre dagar med regn tenkte eg at vassføringa måtte vere riktig så bra. Men før turen lot seg gjennomføre, hadde eg eit par dagar med familiære forpliktingar. Då eg kom til Sokndal var vassføringa tilbake til det vanlege: Ikkje noko å skrive heim om. Heller ikkje der betalte fiskekortet seg.

”Aurebekken” min på Jæren opna med flaum. Då går laksen opp. Eg tenkte meg opprinneleg på ein auretur som skulle gi meg ro i sjela, men eg hadde laksestonga i bilen. Det skulle ikkje mange plaska til før eg fekk sølvfeber og rigga ho i hu og hast. Laksen beit ikkje og dagen var snart over.

Synet av laks sette blodet i kok

Nokre dagar seinare besøkte eg bekken igjen på lågare vassføring. Då plar det vere mogleg å lure fin aure, og det hadde eg planar om. For no måtte eg finne roa. Elva viste seg å vere steindaud. Berre å få sjå ein flott fisk i overflata, er nok til å halde meg gåande i timevis, men utan det minste teikn, er det lett å miste gnisten. På vegen heim stoppa eg innom ein nedre sone med meir vatn. Berre for å kikke ned frå brua. Der stod det sju store laksar som såg ut som dei åt nymfer som kom drivande. Blodet kokte. No hadde eg sjansen! Skjelvande kjøpte eg fiskekort på telefonen og rigga stonga, først med trufaste Frances, so med ei lita nymfe. Laksen dreit i, og forsvann. Dei stadige sidespranga til laksen tok energi. Eg fekk aldri roa. Skulle eg vere aurefiskar som brukte tida på å ikkje få laks?

Lot grovutstyret ligge

På søndag la eg frå meg alt grovt utstyr heime. Eg pakka glasfiberstonga, mi gule Redington Butter Stick på 7,6 fot og fylte termosen. No skulle eg oppnå zen.

Bekken hadde fin aurevassføring. Vêret var stille, insekta mange, men igjen gjekk timane utan fisk. Elva eg i fjor trudde eg hadde knekt koden for, viste seg å vere ei ekte kjerring. Ein aurefant på eit par hekto var etter kvart alt eg hadde å vise til.

(Saka fortset under bildet)IMG_20160717_125640

Nymfa drog opp to åndssvake auge

I eit djupt stilleparti som før har gitt meg fin sjøaure, bestemde eg meg for å gå djupare. Eg bytta til ei tyngre kulehovudnymfe i storleik 12 som eg lot slepe langs botnen. Under eit perfekt kast og eit perfekt flyt tenkte eg at om det ikkje skjer no, då skjer det aldri. Mens eg tenkte tanken spente stonga seg opp. AAH, FORLØYSING! Smørstonga fekk full bøy, fisken måtte ha storleik. Men litt for snart gav han opp, og eg kunne røske han til overflata. Det var då skuldrane knytta seg. To store auge kikte åndssvakt på meg. Det var auga til ei flyndre.

(Saka fortset under bildet)IMG_20160717_141809

I elvestrekket kilometervis frå havet og med ein innsjø på vegen, fekk eg altså ei dum nymfespisande dassflyndre. Skrubb kan gå opp i elver, men så langt hadde eg aldri trudd.

Det var historia om korleis aurefiskaren som brukar si vesle fisketid på mislykka laksefiske, greidde å gjere identitetskrisa komplett. Det skal mykje til for å redde sesongen.IMG_20160717_141733 (1)

 

Når det løsner

I løpet av uka løsnet det endelig for meg igjen. Mens Richard fikk full klaff.

Onsdag ettermiddag fikk jeg endelig tatt meg en tur til skogs igjen. La en Pheasant Tail mellom to bjørker og inn på en steingrunne. Denne tok hardt og tungt - og dermed ble ryggsekken 100 kilo lettere etter tre uker uten fast fisk.

Onsdag kveld fikk jeg endelig tatt meg en tur til skogs igjen. La en Pheasant Tail mellom to bjørker og inn på en steingrunne. Denne feite ørreten på fire-fem hekto tok hardt og tungt – og dermed ble ryggsekken 100 kilo lettere etter tre uker uten fast fisk. Fikk også en noe mindre, men svært sterk fisk like etterpå. Så forsvant vinden – og knotten meldte sin ankomst.

I helga inviterte Richard på tur til et nytt vann, og jeg kunne naturligvis ikke si nei. Det hadde seg slik at vi hadde funnet et vann på kartet som så for spennende ut til å stå uprøvd. Som alltid før fisketurer sleit jeg med å få blund på øyet natta før. Kunne det virkelig tenkes at vannet rommet storfisken vi alle drømmer om?

Morgenfriske karer på vei til nytt vann.

Morgenfriske karer på vei til nytt vann. Upåklagelig stemning mens høydemeterne ble tilbakelagt.

Den første timen var det totalt dødt i vannet. Det vrimlet av øyestikkere på størrelse med middels store droner, og vi begynte å forberede oss på at dette kunne bli en ny fiskelaus-tur i rekka. Men da vi sneik oss ut på myrkanten skjedde ting fort. Først spotta vi et mega-vak rett ved land. Så tok Richard en særdeles pen ørret på fersken mens den solte seg på grunna. Deretter hadde han et solid napp like ved. Håpet var tent igjen - og pulsen bykset til nye høyder.

Vannet så svært lovende ut, men den første timen var det totalt dødt. Det vrimlet av øyestikkere på størrelse med middels store droner, og vi begynte å forberede oss på at dette kunne bli en ny fiskelaus-tur i rekka. Men da vi sneik oss ut på myrkanten skjedde ting fort. Først spotta vi et mega-vak rett ved land. Så tok Richard en særdeles pen ørret på fersken mens den solte seg på grunna. Deretter hadde han et solid napp like ved. Håpet var tent igjen – og pulsen bykset til nye høyder. Jeg prøvde både vått og tørt uten resultat.

Etter et par resultatløse timer med mye denging smalt det plutselig til på Richards hareørenymfe med ryggskjold. Jeg hørte hylet hans og skimtet pen fisk prøve akrobatiske kunster for å lure fiskeren. Han gjorde imidlertid alt riktig, og etter en fin fight kunne han løfte dette prakteksemplaret av en ørret opp fra vannet. 840 gram og ny pers på fluefisket brunørret!

Etter et par resultatløse timer med mye denging (jeg prøvde både vått og tørt i alle mulige varianter) dreide vinden, og temperaturen steig merkbart. Da smalt det plutselig til på Richards hareørenymfe med ryggskjold. Jeg hørte hylet hans og skimtet pen fisk prøve akrobatiske kunster for å lure fiskeren. Han gjorde imidlertid alt riktig, og etter en fin fight kunne han løfte dette prakteksemplaret av en ørret opp fra vannet. 840 gram og ny pers på fluefisket brunørret! Slett ikke vanlig kost i våre trakter.

Nå visste vi at det egentlig bare var å pakke ned. Vår tilmålte tid var snart ute, og vi visste det skulle mye til å toppe denne opplevelsen. Noen kast ble det (til vår fortvilelse observerte vi selvsagt nye vak) før vi pakket sakene og begynte tilbaketuren. Vi konkluderte med at dagen hadde vært helt topp, og at dette er et sted vi skal tilbake til så raskt sjansen byr seg.

Tusen takk for turen – og gratulerer så mye med ny pers, Richard. Det var deg vel unt!