Gjensyn med døgnfluene

Etter å sittet inne og bundet fluer med en lokal fluebindeklubb i hele vinter, var det nå klart for årets avslutningstur. Valget falt på et lokalt fint lite vann litt opp i høyden.

Her har klubben dratt de tre siste årene, og fangst på over kiloen ble tatt senest i fjor. Veien frem lignet mer på en kjerrevei enn bilvei og jeg begynte å lure på hva i allverden jeg hadde begitt meg ut på.

Veien frem til vannet

Veien frem til vannet


Når vi så kom fram til parkeringsplassen ble jeg møtt av et flott syn med svært fine omgivelser.

Nydelige omgivelser.

Nydelige omgivelser.

Vannstanden var ekstremt høy og når vi kom frem til tidligere teltplass var den under vann. I år ville dette blitt vannseng.

Her var fjorårets teltplass

Her er fjorårets teltplass.

OLYMPUS DIGITAL CAMERARåd ble dyre da området rundt er av tett skog, men noen få teltplasser klarte vi å finne.

Dagens teltplass

Dagens teltplass

Siste tur med Lars hadde gitt meg noen fisk på Streaking Caddis, og siden vinden var perfekt for denne flua var valget enkelt. Det ble fast fisk på første kastet, skuldrene falt på plass og jeg var endelig klar for å nyte turen.

Dagens første fisk, liten og endel lus.

Dagens første fisk, liten og endel lus.

Etter inntak av både tørt og vått var det begynt å bli mørkt for alvor men i lys av månen valgte jeg å prøve noen kast før leggetid. Det var bare såvidt jeg så flua på vannet, men plutselig smalt det og turens fineste ørret på litt over 400 gram var et faktum. Fellesnevneren for fiskene her var at de hadde utrolige krefter og god kondisjon. De dro mye hardere enn vekten skulle tilsi, så hver fisk var en fryd å kjøre på lett utstyr.

IMG_1093

Blikkstille vann på kvelden

Blikkstille vann på kvelden

Det ble tydelig at det var lenge siden jeg har sovet ute i naturen, for lydnivået på utsiden av teltduken var helt enormt. Mye fuglekvitter, brusing i trær og noe som må ha vært et ugledrap skapte frustrasjon i teltet. Heldigvis var jeg godt forberedt med ørepropper. Alarm ble satt på 04.20, her skulle fisketiden utnyttes maksimalt.

Jeg ble møtt av blikkstille vann og endel insektaktivitet ved soloppgang.

Morgenstund

Morgenstund

 Mens jeg koste meg med en kopp kaffe, landet en døgnflue på stanga.

Mens jeg koste meg med en kopp kaffe, landet en døgnflue på stanga.

Close-up av døgnflue. Herlig gjensyn!

Close-up av døgnflue. Herlig gjensyn!

Døgnflueklekking var på gang og pulsen økte, skulle jeg virkelig få oppleve døgnflue-bonanza? Diverse imitasjoner ble prøvd men fisken ville kun ha Streaking Caddis. Klekkingen fortsatte utover dagen, men fiskebonanza ble det ikke. Flere fisker ble landet før det var på tide å vende snuten hjemover.

Alt i alt var dette en utrolig kjekk tur – i selskap med meget hyggelige folk!

Redington Form Game Rod

Den todelte øvingsstanga Redington Form Game & Practice Rod er en skikkelig moroklump.
Liten og nett øvingsstang.

Liten og nett øvingsstang.

Gikk til innkjøp av den lille stanga i vår på Villmarksbutikken (ser også at de har denne på Skittfiske). Tanken var primært å la fireåringen få prøve sine første fluekast, og aller helst at det skulle gi mersmak. Foreløpig har det dessverre ikke blitt den store far-og-sønn-aktiviteten jeg hadde håpet på, men på den annen side har vi god tid. Har uansett moret meg med denne ved et par anledninger der det våte element bare har vært en ehmm….. ja, våt drøm. Befriende underholdende å kunne presentere «flua» (en ulldott) på egnede mål som sandaler og capser. Og å friste skjebnen litt ved å legge kastet under eller tett opptil småtrær og buskvekster uten den vanlige runden fortvilelse og bannskap når det ikke lykkes. På grunn av lengden (130 cm) er stanga naturligvis litt annerledes å kaste med enn med en nifots klasse fem, uten at det går utover underholdningsverdien. Tapert Rio fluesnøre gjør at responsen når du kaster er overraskende god. Nettopp på grunn av størrelsen er den også lett å dra med seg. Prisen er heller ikke avskrekkende for noen.
Leveres i tynn plasttube som måler 68 centimeter i lengden.

Leveres i tynn plasttube som måler 68 centimeter i lengden.

Vil tro denne kan brukes av både nybegynnere og mer drevne fluefiskere som ønsker å prøve ut eller justere kasteteknikken litt. Og ikke minst til intern «konkurransekasting». Ved et par tilfeller har jeg også latt venner og bekjente som ikke forstår poenget med å «vifte rundt i lufta med fiskestang» få prøve noen kast. Ser for meg at denne må hentes frem igjen når vinteren virkelig innhenter meg og snømåkingsfrekvensen blir ulidelig høy. Julegavetips?

Langtidstest: Guideline LPXe 8,6″ #4 3-delt

Min første ordentlige fluestang var en todelt G.Loomis IMX 8,5″ #4. Når denne trengte en arvtaker falt valget på en tredelt Guideline LPXe 8,6′′ #4. Her er en erfaringsoppsummering av sistnevnte stang etter mer enn ti års trofast bruk.

Min G.Loomis ble kjøpt på slutten av 80-tallet. På denne tiden var denne stangserien en revolusjon innen fluefiske. Nå ligger den på loftet, for problemet var at den var to- delt og utenpå sekken ble stangtuben mer å regne som en flaggstang enn noe annet. Vi festet for øvrig det norske flagget til denne under en ukestur på Hardangervidda.

Stangtuben som ble brukt var et PVC-rør vi fikk hos en rørlegger med smidde tre- propper som ble skudd fast. Da jeg fikk kajakk i 2003 måtte jeg krype til korset og innse at tiden for to-delt stang var forbi fordi stangen med hjemmelaget tube ikke passet i lasterommet, og fordi saltvannsmarinade over tid ikke gjorde særlig godt for mine kjære følgesvenn.

Jeg sjekket ut ulike merker og brukte litt tid på å finne en verdig erstatter for min trofaste Loomis-stang. Valget falt etter hvert på Guideline som har meget gode stenger til en ikke altfor stiv pris.

Kusnella

Kusnella.

Morsom kuriositet: Snella på bildet går for under navnet «Ku-snella» hos enkelte medlemmer av Ørretbloggen siden en ku trødde på den da jeg lå i telt ved en støl på Hardangervidda på 90-tallet. Snella, av merket System 2, var den første freste snella på markedet på denne tiden. Den ble litt bøyd i spolefestet, og har alltid laget en skrapelyd etter dette, men funksjonen har vært på topp frem til den ble bytte ut i år etter et ublidt møre med asfalten på vei ut av bilen. En god gammel traver måtte dermed pensjoneres.

Snellefeste: Snellefestet er i metall og har ilegg av tre. Dette har aldri bøyd seg eller hatt noen problemer med gjengene. Det slipper lett selv om en strammer til snellen hardt.

Korken har klart tidens tann overraskende bra.

Korken har klart tidens tann overraskende bra.

Kork: Om en ser nøye på bildet, så kan en se hvor jeg har satt fluen i 10 år. Her har korken rett og slett blitt stukket i stykker av fluer i årenes løp. På tross av at korken er slitt ned har den ikke løsnet noen steder slik som ofte skjer med billigere stenger.

Guideline2

Stangringer: Her finnes både keramiske og snake-ringer. Særlig ringene på fremre del av stangen har fått seg juling i møte med både trær og stein, men alle har holdt uten å bli hverken bøyd eller brukket. Ringene er egentlig over all forventning da jeg har sett brukne snake-ringer til og med på temmelig nye stenger fra andre merker til tilsvarende pris!

Lakk: Lakken har sittet som spikret til stangen hele tiden og har ikke bleknet eller flasset av noen steder. Lakkarbeidet er pent utført.

Guideline 1

Stangtube: Her er glidelåshempen brukket av for mange år siden. Glidelåsen fungerer derimot fint ennå. Skumgummien i toppen er derimot løsnet for noen år siden, men dyttes på plass før jeg pakker ned stangen.

Service og reklamasjon:
Min erfaring med Guideline er at de er veldig velvillige i forhold til garanti og reklamasjon. Jeg bruker Guideline LPXe #7 til sjøørretfiske. Denne stangen var ny vinteren 2013, men snellefestet ble ødelagt etter 6 måneder da det plutselig ikke ville gi slipp på snellen etter en fiskeøkt. Resultatet etter litt kamp om å få løsnet snellen var at den bakre feste-ringen ble deformert. Jeg tok kontakt med min lokale Guideline-forhandler og etter en uke kom det helt ny stangdel som kunne hentes helt gratis.

Sammendrag: Denne stangen har så absolutt levd opp til mine forventninger og gitt mye glede. Den er designet som en smygfiske-stang for presentasjon av små fluer. Den yter svært godt godt til korte og medium kast. Ved lengre kast går stangen «tom» for kraft litt før jeg skulle ønske for å nå ut til fisken som vaker rett utenfor kastehold. Jeg kjenner stangen godt har kompensert for dette ved å slippe ut snøre i bakslengen rett før jeg skyter for å få maks lengde. Å fiske med snøreklasse 4 gjør at en står i dette dilemmaet når det kommer til lengde på kastene, men min erfaring er at en forsiktig fisker ofte har fisk rett foran seg og at det ikke er nødvendig med de lengste kastene. Lange kast blir av og til som å gå over «bekken etter vann».

Erfaringer: Redington Tempt

Det var med tårer i øynene at jeg tidligere i vår så for meg døgnflueklekkinger. Grunnen til dette var at jeg av ulike omstendigheter manglet tørrfluestang. Ikke bare stang, men i henhold til studenttilværelsen, også penger. Tårene var dermed et faktum.

Etter mye om og men tenkte jeg å prøve meg på en såkalt billigstang som har høstet god kritikk på interwebben, nemlig Redington Tempt (tidligere kalt Classic Trout) i 9 fot #4. Denne ligger på rundt 1500 kroner og kommer visstnok med en eller annen slags livstidsgaranti som faktisk fungerer. Redington markedsfører seg nå som et ganske hipt merke som prøver nye og kule ting (se håndtaket til Vapen, samt glassfiberstanga ved navn Butterstick). Nfisk (som forhandler Redington i Norge) sendte meg stanga over fjellet på imponerende få timer. Man skulle nesten tro de hadde spasert til toget i person og gitt den til selveste konduktøren.

RedingtonTempt 004

Tube medfulgte, og det første jeg la merke til var at håndtaket/stroppen var av en type som ikke støtter gitarreimtrikset mitt. Det jobbes med en løsning på dette. Som jeg hadde lest på nettet er Tempt noe fremtung. Dette passet egentlig ganske bra, for det viste seg at jeg med fordel kunne bruke min Lamson Guru 2, som jeg vanligvis bruker med femmerstang, også på den nye fireren. Guruen hadde jeg fra før ekstra spole til, dermed var 2000 spart i snelle. Moderne, freste sneller er ekstremt lette, og særlig er Lamson kjent for å lage lette sneller. Guru 2 (som har oppgitt 5 og 6 som anbefalte klasser) er faktisk på nippet til å ikke balansere stanga, men det er innafor.

Tempt har midtaksjon mens mine øvrige stenger er stive «kjepper» med toppaksjon. Ettersom Ørretbloggens målgruppe i stor grad er lekmann følger her en kort forklaring på aksjon: Stenger med toppaksjon (engelsk fast) lades i øvre del av stanga. Stanga bøyer seg altså hovedsakelig i toppen når den lades. Midtaksjon lader stanga litt lenger ned, mens stenger med bunnaksjon (engelsk slow) krummer seg ned til håndtaket.

Jeg tenkte at det vel var begrenset hvor mye utslag dette ville gi. Jeg tok feil, det var en verden av forskjell. Midtaksjon føles uendelig mer gentlemanly og det fremmer finesse. Samtidig virker det som jeg må lære meg å kaste på nytt. Flere år med kastetrening er slettet i overgangen. Det sies at det er med de mykere aksjonene man virkelig lærer å kaste, og det kan virke som det er noe i dette. Jeg har med andre ord aldri egentlig lært det. Plutselig opplevde jeg å måtte bytte fortommspiss under fiske på grunn av griserumper, noe jeg under normale omstendigheter har vært skånet for i de siste par årene av min karriere. Likevel er det en enorm tilfredsstillelse å legge ned et perfekt kast med aksjonen til Tempt, og jeg er rent sjarmert.

Stanga hverken ser billig ut eller føles billig. Korken ser bra ut og klingen har en fin mørk brunfarge. Redington har til og med kostet på seg noen milligram hvit lakk for guidepunkter til stangdelene. Dette har jeg også på min Guideline LPXe RS v2, og på begge stengene er disse punktene idiotisk langt fra hverandre. Hvorfor ikke bare male en strek over begge stangdelene, slik at merket på hver del møtes? Guidemerker burde i et hvert tilfelle være påbudt å inkludere med dødsstraff for overtredelse.

To hvite prikker indikerer hvor stangdelene skal møtes.

To hvite prikker indikerer hvor stangdelene skal møtes.

Alt i alt er jeg svært fornøyd med min nye tørrfluestang, riktignok etter et alt for beskjedent antall turer. Kvalitetsfølelsen ved Redington Tempt gjør prisen høyst mistenkelig. Faktisk ville jeg kjøpt samme stang selv om jeg hadde tre ganger så stort budsjett. Så kunne man heller kjøpt noen flasker vin til fluebindingen.

Det eneste usjarmerende ved hele ny-stang-opplevelsen var noen klistermerker/prislappgreier på tube og stang (fra både Redington og Nfisk) som etterlot seg klister. Etter litt banning fikk jeg det bort. Butikker og produsenter, slutt med sånt.

Enkeltkrok: Effektiv og skånsom

Årstiden vi er inne i nå er en avgjørende fase for sjøørret som ønsker å føre genene videre. Ved å bytte fra treblekrok til enkeltkrok er fang og slipp av gyteklar eller utgytt fisk langt enklere.

Sort og rød Atomsilda 12 gram med Owner S-59 enkeltkrok.

En av mine favorittsluker, sort og rød Atomsilda 12 gram, med Owner S-59 enkeltkrok

For noen år siden ble jeg tipset om enkeltkroker, uten at jeg tente på konseptet i første omgang. Dette måtte jo føre til at krokingen ble vanskeligere, og at landingsfasen lett kunne bikke over i fiskens favør? Jeg måtte likevel prøve det ut, og googlet emnet. I jungelen av tilbydere falt valget på merket Owner, som jeg alltid har hatt gode erfaringer med. På nettbutikken til Go-Fishing.dk fant jeg det jeg var på jakt etter, og etter en kjapp og hyggelig e-postutveksling fikk jeg hjelp til å finne perfekt størrelse til 12 gramssluker, som er mitt førstevalg i jakten på salte prikkefanter: Owner S-59 størrelse 4.

Bestilte for ordens skyld en hel drøss av dem ettersom det hender metallet som tilbys gromfisken henger igjen i tareklaser, men stykket opp bestillingene til under 200 kroner for å slippe å legge igjen unødvendige utstyrskroner i statskassen. Etter fire-fem dager kom leveransen i posten, og jeg kunne begynne å bytte ut treblekrokene. Det er en svært enkel operasjon som med litt trening (og riktig plassering av tunga i munnen – krokene er svært skarpe) lar seg utføre uten bruk av verktøy.

Sjøørret kroket med enkeltkrok.

En av sjøørretene som lot seg friste av gul Herring Jig med enkeltkrok i høst. Kunne enkelt og skånsomt slippes tilbake til friheten igjen.

Det viste seg at jeg tok grundig feil om ferdighetene til enkeltkrokene. De kroket fisk som bare rakkeren, og oddsene for at slukene skulle overleve overmodig dyp innsveiving i leopardbunn gikk dramatisk ned. En annen hyggelig bonus var jo at etterarbeidet etter håving ble dramatisk effektivisert ettersom kroken hang fint i saksa på fisken. Noen hevder også at sluken går finere i vannet, og jeg er nok ikke uenig i det. Viktigst av alt: Det gikk forbausende lett å avkroke fisk på en enkel og skånsom måte, og antallet eksemplarer som var så stygt kroket at de måtte avlives gikk tett ned mot 0. Kan derfor anbefale enkeltkroker på det sterkeste til alle metalldengende sjøørretfiskere – spesielt deg som er aktiv i november måned. Jeg har forlengst byttet på alt i sjøørretskrinene mine.

Hva er dine erfaringer?