Den tunge følelsen

I går skjedde det noe som vil følge meg lenge. Bare tanken på det gjør meg fortsatt litt uvel og småkvalm. Tenkte lenge å holde det helt for meg selv. For hva vil folk tenke om meg nå, liksom? Det var jo min skyld. Skamfølelsen og smerten er ikke til å holde ut.

Jeg mistet en sjøørret.

Ikke bare en sjøørret, men en skikkelig fin en. På årets aller første forsøk satt den etter forbausende få kast. Fire uker etter forrige kast gledet jeg meg som et barn. Trosset den sure vestavinden og tok med meg både seksåringen og fluestanga på tur sørover. Minutter etter at pjokken forkastet slukdenging til fordel for legobygging i varm hytte (hva er det med ungdommen nå til dags?), ble min Vaskebjørn brutalt overfalt av sulten sjøøørret. Den tok tungt, stakk ut, eksponerte sin velformede kropp i lufta halvannet sekund og raste rett under brygga jeg sto på. Alt skjedde så raskt. Jeg sto fremdeles og prøvde å få kontroll på snøret da jeg konstaterte at det som ikke skulle skje hadde skjedd. Mulig jeg skreik. Eller i alle fall sa et par ord som ikke kan gjentas her. Plutselig var den borte.

Når fiskere mister fisk, er den alltid på langt over kiloet. Men det var denne også. Nesten helt garantert. En kvelende tomhetsfølelse kom snikende. Jeg fikk heroin-skjelven i knærne. Hvordan klarte jeg å rote dette til? Det måtte være kroken som var av for dårlig kvalitet? Eller kanskje tilslaget var for slapt? Var det kanskje karmaen som ikke var tilstede? Eller var rett og slett denne fisken litt for smart for meg?

Tankene kvernet så jeg ble uvel i det jeg vendte tilbake til hytta. «Dette er vel noe å skrive om på bloggen», kommenterte min far tørt. «Jammen jeg har jo ikke bilde», svarte jeg med brist i stemmen. Det er jo blitt slik mellom oss ørretfiskere. Ikke film eller bilde, ikke noe fisk. Ferdig diskutert.

Ikke uten motstand!
Dette kunne ha vært fra i går. Men det er dessverre kun et juksebilde fra arkivet.

Nå gjaldt det å komme i gang med den åndelige post-selvmedisineringen for å prøve å dempe ettervirkningene slik at de ikke ble varige. Et håpløst prosjekt i utgangspunktet. Jeg visste at det ikke var noe trøst å hente hos mine aller nærmeste. Koner, kolleger og ikke-fiskende venner vil ikke forstå. Bare en ekte sportsfisker kunne skjønne hva jeg nå gikk gjennom. Nei, her gjaldt det å svelge stoltheten og prøve å få litt medynk. Den fikk jeg digitalt. I form av varmende ord og «god bedring»-ønsker fra de andre Ørretbloggerne i chatterommet vårt. Det hjalp. I hvert fall en stund.

På vei til jobb i dag morges begynte tankene nok en gang å rase. Jeg måtte dele smerten med Richard. «Det er jo dette vi fisker for», mente han. «Vi drømmer om at fisken sitter bedre og at vi har bedre lykke neste gang». Da gikk det et lys opp for meg. Mannen har jo helt rett. Vi fisker for å få like fine – eller aller helst enda finere opplevelser som forrige gang. Aller helst ønsker nok langt de fleste (bare innrøm det) få få like store som, eller aller helst enda større, fisk enn sist. Og i tiden mellom hver gang vi fisker drømmer vi.

Men jeg tillater meg å fortsatt ha det littegranne vondt inni meg en stund til. I hvert fall noen dager.