Når det butter imot

Enkelte ganger vil det seg simpelthen ikke. Da gjelder det å være sterk i troa.

Fredag 20. mai: Nok en heseblesende uke er over, og endelig er det mulig å få en kjærkommen avveksling fra treninger, turneringer, leksehjelp, søskenmegling, dovask og sokkeparring. Møter Erlend og Richard på avtalt sted i kveldingen, og vi klyver opp til et av vårt høyest verdsatte vann. Erlend lokker fisk allerede på første kast, og fortsetter å dra opp ørreter fra myrkanten.

Erlend kjører fisk

Richard klarer også å lirke opp et knippe fine ørreter, og jeg denger på som en villmann. Nå må det vel snart være min tur? Napp. Dårlig tilslag. En periode med nada liv. Napp igjen. Dødt. Fluebytte nummer sju for kvelden. Napp. Fast fisk! Eller nei, der glapp den visst. Setter meg på en stein og grubler litt. Det føles ikke ut som om det er min dag. Kan det være karmaen det er noe galt med? Jeg prøver å glede meg over at gutta gjør suksess. Det er en fin kveld i hyggelig selskap. Men jeg mangler parfymelukt på hendene når kvelden er over.

Fredag 27. mai: Jeg tar turen opp i heia igjen alene. Denne gangen forbereder jeg meg godt. Setter meg på en stein og myser utover vannet. Det blåser en varmende bris. Hurra, det vrimler av døgnfluer!

Døgnfluer

Jeg begynner å kaste. Føler skuldrene er på plass. Tar meg til og med et par fotopauser innimellom. Det må vel være bra for karmaen? Men det vil seg bare ikke. Prøver både døgnfluenymfer og klekkere. Prøver også Hareørenymfe, som pleier å være helt bankers her. Tiden går. Ingenting skjer. Jeg begynner å stresse litt. Kom igjen, da. En fisk i håven hadde vært fint nå. Den trenger ikke å være stor i det hele tatt. Der! Jeg har en plog bak flua mi, men den snur. Jeg tar meg en kastepause. Da slår det meg: Det er overflod av absolutt alt nå. Her er døgnfluer, vårfluer, mygg og til og meg et stankelbein i ny og ne. Så driver denne karen forbi, og lyden av fisk som slafser i seg likesinnede plasker rundt meg med jevne mellomrom:

Døgnflue

Ryddefiskene er i gang! De som kruser rundt og slafser i seg døgnfluer som har gjort jobben sin. Har jeg spent spinner med meg? Niks. De ligger i det tredje flueskrinet. Det som ligger hjemme. Jeg setter meg ned på steinen igjen for å liksom fordøye situasjonen. Hører på plaskene. Så kjører jeg hjem.

Lørdag 4. juni: Har badet, vært på båttur, lett etter krabber og badet enda mer med kidsa. Vi er ved sjøen, og det er god stemning. Gradestokken viser sydentemperatur. Oppfordrer poden til å kaste litt med sluk. For å holde ham varm i trøya (slik at det skal bli lettere å lokke ham i gang med den obligatoriske fluekastinga snart). Sykt mye liv i sjøen! Sjøørreten følger etter sluken gang på gang. Jeg får tommelen opp av fruen til å ta meg en egotime med fluestanga. Nå skal det endelig bli parfymelukt på hendene! Sjøørreten viser raskt interesse for flua mi. Følger etter om att og om att. Nå skjer det snart. Napp! Nytt kast. Napp igjen! Denne gangen av større fisk. Men det vil seg ikke. Jeg kjenner det stikker litt i magen. Jeg bytter til rød og hvit Clouser Minnow, og det gjør susen. Pang! En fin sekshektos tar rett ved land. Den ruller rundt 10 ganger på tre sekunder, og starter på et friskt utras. Så blir snøret slakt. Har jeg røket fisk – igjen? Denne gangen er bruddet midt på spissen. Det lukter luftknutebrudd lang vei. Jeg gir meg. Sjøørretfiske er jo ikke så kjekt uansett. Det er faktisk ganske kjedelig.

Søndag 5. juni: Det nærmer seg tid for hjemreise, og jeg føler meg like rastløs som en syvåring som ikke har fått lørdagsgodtet sitt. Er det mulig å få tatt seg en sjøørret før vi drar? spør jeg min bedre halvdel med min aller yndigste stemme. Fem minutter etterpå er jeg i gang. Denne gangen plasserer jeg meg på et svaberg med god oversikt. Binder på en grå Pattegris, og begynner å kaste. Merker at skuldrene er litt høye. Det går litt mer i øst og vest enn det pleier. Så skimter jeg liv bak flua. En nydelig, smellfeit og sølvblank skjønnhet som kruser på 20 centimeters avstand. Den snur rolig to-tre meter fra land. Nytt kast på omtrent samme sted. Jovisst, den er like interessert ennå! Prøver med litt kjappere inntrekk, men det samme skjer igjen. Får jeg en sjanse til? Jadda! Der er den etter for tredje gang. Trekker inn med markante pauser. Ta, for pokker! Fisken akselererer. Nå skal det skje! Den kysser halen på Pattegrisen to meter fra land, så bråsnur den. Jeg er nummen på leppene. Kaster et par ganger til, men vet det bare er å pakke ned. Så er det tid for å dra hjem.

Refleksjoner i etterpåklokskapens navn:
1. Det er den som fisker som får fisk.
2. Av og til er tiden ørretfiskerens verste fiende.
3. Av og til er ørretfiskeren ørretfiskerens verste fiende.
4. Av og til er ørreten ørretfiskerens verste fiende.
5. Dropp selvmedlidenheten, nyt øyeblikkene. Det kommer alltid en ny fisk.

Neste gang sitter den. Helt sikkert.

Den tunge følelsen

I går skjedde det noe som vil følge meg lenge. Bare tanken på det gjør meg fortsatt litt uvel og småkvalm. Tenkte lenge å holde det helt for meg selv. For hva vil folk tenke om meg nå, liksom? Det var jo min skyld. Skamfølelsen og smerten er ikke til å holde ut.

Jeg mistet en sjøørret.

Ikke bare en sjøørret, men en skikkelig fin en. På årets aller første forsøk satt den etter forbausende få kast. Fire uker etter forrige kast gledet jeg meg som et barn. Trosset den sure vestavinden og tok med meg både seksåringen og fluestanga på tur sørover. Minutter etter at pjokken forkastet slukdenging til fordel for legobygging i varm hytte (hva er det med ungdommen nå til dags?), ble min Vaskebjørn brutalt overfalt av sulten sjøøørret. Den tok tungt, stakk ut, eksponerte sin velformede kropp i lufta halvannet sekund og raste rett under brygga jeg sto på. Alt skjedde så raskt. Jeg sto fremdeles og prøvde å få kontroll på snøret da jeg konstaterte at det som ikke skulle skje hadde skjedd. Mulig jeg skreik. Eller i alle fall sa et par ord som ikke kan gjentas her. Plutselig var den borte.

Når fiskere mister fisk, er den alltid på langt over kiloet. Men det var denne også. Nesten helt garantert. En kvelende tomhetsfølelse kom snikende. Jeg fikk heroin-skjelven i knærne. Hvordan klarte jeg å rote dette til? Det måtte være kroken som var av for dårlig kvalitet? Eller kanskje tilslaget var for slapt? Var det kanskje karmaen som ikke var tilstede? Eller var rett og slett denne fisken litt for smart for meg?

Tankene kvernet så jeg ble uvel i det jeg vendte tilbake til hytta. «Dette er vel noe å skrive om på bloggen», kommenterte min far tørt. «Jammen jeg har jo ikke bilde», svarte jeg med brist i stemmen. Det er jo blitt slik mellom oss ørretfiskere. Ikke film eller bilde, ikke noe fisk. Ferdig diskutert.

Ikke uten motstand!
Dette kunne ha vært fra i går. Men det er dessverre kun et juksebilde fra arkivet.

Nå gjaldt det å komme i gang med den åndelige post-selvmedisineringen for å prøve å dempe ettervirkningene slik at de ikke ble varige. Et håpløst prosjekt i utgangspunktet. Jeg visste at det ikke var noe trøst å hente hos mine aller nærmeste. Koner, kolleger og ikke-fiskende venner vil ikke forstå. Bare en ekte sportsfisker kunne skjønne hva jeg nå gikk gjennom. Nei, her gjaldt det å svelge stoltheten og prøve å få litt medynk. Den fikk jeg digitalt. I form av varmende ord og «god bedring»-ønsker fra de andre Ørretbloggerne i chatterommet vårt. Det hjalp. I hvert fall en stund.

På vei til jobb i dag morges begynte tankene nok en gang å rase. Jeg måtte dele smerten med Richard. «Det er jo dette vi fisker for», mente han. «Vi drømmer om at fisken sitter bedre og at vi har bedre lykke neste gang». Da gikk det et lys opp for meg. Mannen har jo helt rett. Vi fisker for å få like fine – eller aller helst enda finere opplevelser som forrige gang. Aller helst ønsker nok langt de fleste (bare innrøm det) få få like store som, eller aller helst enda større, fisk enn sist. Og i tiden mellom hver gang vi fisker drømmer vi.

Men jeg tillater meg å fortsatt ha det littegranne vondt inni meg en stund til. I hvert fall noen dager.

Sesongens siste tur?

Det begynner å nærme seg tiden for å avslutte fisket etter brunørret. Richard og jeg satset på å avslutte med stil – før vi etterhvert retter blikket mot det salte element igjen.

Vi tok oss en etterlengtet luftetur igjen på søndag. Etterhvert har listen over spennende, uprøvde vann blitt lang. Nå bestemte vi oss for å ta en sjanse og prøve noe helt nytt, men endte opp i kjente trakter. Her kommer en liten rapport fortalt i bilder.

Det begynte lovende med mye vak i nytt vann.
Det begynte lovende med mye vak i nytt vann.

 

Dette vannet virket spennende, men var rett og slett litt for tilgrodd. Vi kommer tilbake tidlig i vår.
Dette vannet virket spennende, men var rett og slett litt for tilgrodd. Vi kommer tilbake tidlig neste vår.

 

Vi flyttet oss til et av våre kjæreste vann. Etter få minutter fikk Richard kjenning på fortynget Hareørenymfe.
Vi flyttet oss til et av våre kjæreste vann. Etter få minutter fikk Richard kjenning på fortynget Hareørenymfe.
Mens han lirket opp denne pene ørreten...
Mens han lirket opp denne pene ørreten…
...endte brunørretsesongen min slik den har vært siden juni (køddete skulder). Med takk og farvel til min kjære Kinetic haspelstang. Takk og pris for at jeg har  et par andre stenger liggende her og der.
…endte brunørretsesongen min slik den har vært siden juli (køddete skuldre). Med takk og farvel til min kjære Kinetic haspelstang. Takk og pris for at jeg har (kremt) ET PAR andre stenger i ulike varianter liggende her og der.
Richard fortsatte å denge, mens jeg inntok rollen som fotograf, filosof og irriterende kommentator på sidelinjen.
Richard fortsatte å denge, mens jeg inntok rollen som fotograf, filosof og irriterende kommentator på sidelinjen.
Kjenning igjen.
Kjenning igjen.
Richard er blitt rene fangstmaskinen i løpet av sesongen.
Richard er blitt rene fangstmaskinen i løpet av sesongen.
Han hadde ingen intensjoner om å stoppe moroa.
Han hadde ingen intensjoner om å stoppe moroa.
Med dette fine eksemplaret satte Richard et verdig punktum for årets brunørretsesong.
Med dette fine eksemplaret satte Richard et verdig punktum for årets brunørretsesong.

Det er med en litt dårlig smak i munnen jeg innser at brunørretsesongen er helt over for min del. På grunn av vrange skuldre var den egentlig over allerede i midten av juli, men heldigvis er det ikke lenge til jeg er bækk inn bissniss og klar til å denge etter sjøørret igjen.

Vi kommer trolig til å senke aktivitetsnivået litt her på bloggen de neste månedene på grunn av tidsklemmer i ulike varianter. Men det betyr på ingen som helst måte at vi er kurert for vår galskap. Takk til alle som har fulgt oss gjennom nok en sesong!

Amputert sommerfiske

Som vanlig var forventningene til årets sommerfiske høye. Typisk nok skulle en overbelastet skulder sette en effektiv stopper for nesten all moro med fluestanga.
I løpet av de seks-syv siste ukene har det nemlig blitt kun to (!) kveldsøkter med fluestanga for mitt vedkommende. En skulder slo seg vrang tidligere i vår, og ble bare mer og mer kverulerende og mannevond utover sommeren. De to turene har til gjengjeld blitt verdsatt maksimalt. Første tur er allerede omtalt av Erlend. En flott kveld fra naturens side på en av mine absolutte favorittlokasjoner for fluefiske i rennende vann, men denne dagen var fisket usedvanlig tregt. Jeg fikk en håndfull småtasser med en samlet vekt på kanskje 100 gram, men med hyggelig selskap kombinert med fin sjøørret som endte opp i den blide egersunderens håv ble det en topp kveld.
En drøy uke etterpå traff Thomas og jeg usedvanlig godt på været i Sirdal. Vi tilbragte en av sommerens desidert flotteste kvelder i rennende vann, blant annet på et pent strekk i nordre enden av Ortevatn. Dette er et virkelig flott område for fluefiske (beveren har tatt hånd om en del potensielt frustrerende vegetasjon). Området lenger sørover fra golfbanen på Kvæven og nedover er også nydelig.  Selv om vi kun fikk småtasser, ga det skikkelig kick å lykkes med målrettet presentasjon av tørt på vakende fisk. Som nevnt ført skulle jeg virkelig ønske det hadde blitt iverksatt målrettet og langsiktig arbeid for å gjøre noe med snittstørrelsen i dette paradiset.
På vei til elvebredden kom vi over vakende fisk i en liten dam. Vi studerte den en stund før vi presenterte fluene.
På vei til elvebredden kom vi over vakende fisk i en liten dam. Vi studerte den en stund før vi presenterte fluene.
Jeg var den første som kastet i dammen, og hadde umiddelbart napp på Caddis. Det var til slutt Thomas som fikk full score med Klinkhammer i størrelse 14.
Jeg var den første som kastet i dammen, og hadde umiddelbart napp på Caddis. Det var til slutt Thomas som fikk full score med Klinkhammer i størrelse 14.
Sirdal 5
Ørret på tørt. Stas!
Sirdal 4
Alltid moro med ørret, men størrelsen var ikke noe å skrive hjem om.
Fotogen mudderflue.
Fotogen mudderflue.
Mørket faller på, men vakingen fortsetter. Vi gir oss ikke før det er umulig å se.
Mørket faller på, men vakingen fortsetter. Vi gir oss ikke før sikten er null.

Etter dette ble har det altså ikke blitt mer fluefiske på meg. Totalt nattsvart har fisket derimot ikke vært. Et av sommerens største høydepunkt var å se barnas iver med slukstengene. Podinnen lurte trehektos stekeørret i et av Sirdals litt tyngre vann å fiske i. En uke etterpå imponerte poden både med fiskevilje og utholdenhet av sjeldent kaliber – og klinte til med to sjøørreter på Eigerøy. En av dem fikset han helt på egenhånd – kasting, kroking, kjøring og landing. Slikt varmer et farshjerte med mangfoldige celsius.

Poden med sjøørret
Stolt femåring med sin aller første 100 prosent selvfangede sjøørret.
Utenom disse turene er altså sommerfisket erstattet av daglige treningsøkter for mitt vedkommende. Jeg har rett og slett måttet se på klekke- og vakfester fra sidelinjen. Har studert flygemaur på takvinduene. Sett ørret som soler seg på grunt vann. Og har observert kobbel av sjøørreter følge etter slukene når barna har fisket. Kun likesinnede forstår frustrasjonen, men nå er blikket rettet mot høstfisket. Vel vel. Som Arnold en gang sa (fritt oversatt): Eg kjem attende.

Lang vinter

I skrivende stund er det tomillionerfemhundreogfiretusen-sekshundreogseks sekunder siden siste kast med fluestanga. Det gjør noe med humøret.

Som vanlig har vinteren vart litt for lenge. Den har vært forblåst, mørk, våt og ufyselig. Som småbarnsfar har jeg naturligvis ikke gått glipp av verken influensa eller det som verre er av basseluskfremkalte, horisontalposisjon-fremtvingende tilstander. Fluestanga har måttet konkurrere med (og gi tapt for) snøplanker med blå Swix. Og jeg kjenner at nok er nok snart. Jeg vil fiske fisker med prikker på uten å fryse setepartiet av meg. Og jeg har ikke lyst til å vente særlig mye lenger.

Livet.
Selve Livet.

Det er nok mange som har det slik nå. Som går og lider litt i det stille og titter rastløst på kalenderen. Kanskje noen kjenner seg igjen på symptomene som indikerer at du er klar for vår og/eller det muligens er littegrann for lenge siden du har fisket:
– Du begynner å gråte av fiskefilmer på Youtube.
– Du unnlater å finne frem bindestikka i frykt for fremprovosere emosjonelle utbrudd.
– Du har ryddet og ryddet utallige ganger i fiskeutstyret de siste månedene for å ha påskudd for å se og ikke minst ta på (les: kose med) fluer, vadebunad og fiskesneller.
– Du må legge fiskelektyren på nattbordet med coveret ned for å klare å sove.
– Du vet hvilket utstyr som er på tilbud til enhver tid på minst fem fiskebaserte nettsjapper (og du har forlengst overskredet utstyrsbudsjettet ditt med minst det dobbelte).
– Du gjetter ubevisst k-faktoren på gjenstander som brusflasker og brød.
– Du tar deg selv å speide etter vak i alle åpne vannflater. Inklusive badekar og sølepytter.

En av vinterens vente-innkjøp. VMB Exodus med GL 4Cast F/S 1.
Et av vinterens vente-/trøste-innkjøp: VMB Alumni med GL 4Cast F/S 1. Jeg gleder meg nesten ikke i det hele tatt til å prøve denne ut på våryr sjøørret.

Trøsten er at vi snart nærmer oss god-måneden mars. Etter mars kommer god-måneden april, som åpner for synkron-fiske etter både blanke og brune prikkefisker. Fra da av går det kun en vei med god-måneder på rekke og rad. Med klekkinger, vak, åpne vann og elver. Og lange, milde kvelder.

Takk og pris.