To perser på fem minutter

I går var jeg på en liten fisketur i Sirdals fjellheim med datteren min Elvira, kameraten min Ian og sønnen hans Leon. Det ble en tur vi neppe glemmer.

Ian og jeg rigget opp både fluestenger og barnestenger. Håpet var å få et par flotte ørreter i firehektosklassen. Noe som dette vannet har levert en del av tidligere. Både liten og stor fisket litt uten kjenning, og det ble snart tid for den obligatoriske kakao- og kjekspausen for barna. Vi voksne benyttet naturligvis til å ta igjen litt fisketid samtidig. Plutselig ble det baluba i andre enden av snøret mitt. Noe hadd tatt Zulu Silveren min, så stanga sto i full fleks og snella hvinte som en stukket gris. Her var det noe stort på gang! Bremsen ble behørig justert og jeg begynte så smått å føle at jeg hadde kontroll over det som befant seg i andre enden. En svært god fight endte opp med en ørret på 1,3 kilo på land. Jubelen var stor hos alle fire, og barna ble særdeles begeistret. De to fikk bestemme om denne nydelige fisken skulle settes ut igjen eller ende opp på middagsbordet. Dommen var enstemmig: Fisken skulle spises.

thomas-med-kilosfisk

1,3 kilo og ny pers i stillevann!

Datteren min med den samme fisken. Vanvittig kondisjon!

Datteren min i ekstase over å se en så stor ørret med vanvittig k-faktor!

Fire-fem minutter etterpå hylte Ian litt lengre borte. Vi hastet bort og kunne se en kubbe av en ørret suse rundt med hans kobberfargede spinner i det gin-klare vannet. Etter denne omsider kom på land ble jubelen enda større. Ørreten veide 1.2 kilo og fikk samme dom av den ekstatiske småjuryen. Den skulle også på middagsbordet.

Ian med ny pers på ørret i stillevann.

Ian med ny pers på ørret i stillevann.

I bilturen tilbake til hytta ga barna klar beskjed: «Me må tebage her i mårå igjen».

De to fiskene var brune og hadde mye rogn. Men dette store vannet huser flere i denne størrelsen, og tåler absolutt at det blir tynnet litt ut i rekkene. Med i regnestykket om å ta fiskene var prinsippet om at barna må få se at fiskene vi får kan spises (og ikke bare bli sluppet ut igjen – som vi stort sett pleier å gjøre).

Takk for en ubeskrivelig opplevelse, Elvira, Leon og Ian!

Våt tursommer

Årets sommer forsvant like fort som den kom. Dårlig vær og lite solofisketid ble kompensert med fotturer og fiske med barna ved absolutt alle anledninger. 

Verken dårlig vær, tregt fiske eller lengre fotturer er imidlertid ukjente fenomener for mine to arvinger, og dermed var utgangspunktet ypperlig for fine opplevelser under åpen himmel.

Tidlig i sommer fikk lillefruen og poden prøvd seg med flue og dupp i naturskjønne Mån. Her var fisken svært bitevillig, og det hadde ingen betydning for fiskegleden at størrelsen var av typen sardin.

Tidlig i sommer fikk lillefruen og poden prøvd seg med flue og dupp i naturskjønne Mån i Gjesdal kommune. I elva er fisken svært bitevillig, men er du på jakt etter grov fisk må du lenger opp i dalen. Det hadde imidlertid ingen betydning for fiskegleden denne dagen. Begge fikk dra opp noen ørreter hver som ble møysommelig studert i bøtte før de ble sluppet ut igjen. Haspel med dupp og en Black Gnat fisket nedstrøms gjorde susen.

Senere dro familien til mitt barndoms paradis, Rasdalen i Hordaland. I innoset til vannet fikk poden æren av å lande tre småørreter på fluestang - nok til å sikre topp stemning første kveld.

Senere dro familien til mitt barndoms paradis, Rasdalen i Hordaland. I innoset til vannet fikk poden kroke og lande en av tre småørreter på firerstang rigget med en liten streamer – nok til å sikre topp stemning allerede første kveld.

Kulpen ved Hålå. Et sted der mang en ørret falt for mine makker på slutten av 80-tallet. Fremdeles leverer den - men bare småfisk.

Kulpen ved Hålå. Et sted der mang en ørret falt for mine makker på slutten av 80-tallet (og ble kveldsmat for den stolte fisker). Fremdeles er den grobunn for stor fiskeglede – men kun i nedre størrelse. Barna og jeg snek oss over på motsatt side og kastet nedstrøms. Også det endte med hattrick.

En av mange småørreter tatt på flue i elva.

En av ørretene vi tok på flue i elva. Magen var full av bittesmå mygg. En diett det er vanskelig å vokse seg stor og grom på i lengden.

Oppover i dalen blir naturen bare vakrere og vakrere.

Oppover i dalen blir naturen bare vakrere og vakrere. Stien er merket helt til Hamlagrø. En tur som står svært høyt på ønskelisten min for neste sommer. Vannene over tregrensa skal nemlig romme svært fin fisk.

Far og sønn avfisker kulp. VI konkluderte med at denne var tom.

Far og sønn avfisker kulp. VI konkluderte med at denne var tom.

Kaffepause ved Vibotn.

Rast ved Vibotn med to av mine aller beste turkamerater: Kaffikjelen og den alltid trofaste Coleman multifuelen.

Når sola endelig titter frem benytter far sjansen til å by på bading, utekveldsmat og vakspotting.

Siste dag i dalen dukket sola frem. Far benyttet sjansen til å invitere gangsterne på bading, utekveldsmat og vakspotting. Natur-TV på sitt beste – og umiddelbar suksess.

Det ble naturligvis altfor få alenestunder med stanga, så da sjansen bød seg på fiske i et helt nytt vann i Sirdal var det bare å takke å bukke.

Da sjansen bød seg for alenefiske under familiens opphold i Sirdal, pakket jeg sekken og gikk et godt stykke innover heia til et helt nytt vann jeg har drømt om siden i fjor sommer. Målet var å lure opp fisk med tørt, men det ble med tanken. 15-20 ganger var fisken oppe og nappet i mine vårfluer, mygg og biller, men ikke tale om den skulle sitte. Noen pene ørretrygger her gjorde beslutningen om å komme tilbake neste år temmelig enkel.

Vannet huser stor fisk. Her var belønningen etter fire timer: Den minste fisken i vannet.

Belønnngen etter fire timers fiske. Ikke store karen, men nok til å skape både glede og lettelse hos fiskeren. Hareørenymfe med synkehode (på et av de aller siste kastene før jeg måtte returnere) gjorde susen.

 

I forrige uke tok Eirik, Erlend og jeg oss en tur i en av våre lokale elver for å snuse opp en ørret eller to (vi hadde ikke takket nei til en laks heller). På dette nydelige stedet så vi ikke antydning til liv.

I forrige uke tok Eirik, Erlend og jeg oss en kveldstur i en av våre lokale elver for å snuse opp en ørret eller to (vi hadde ikke takket nei til en laks heller) på tørt. Ikke noe liv å se på dette stedet.

Vi fant et strekk der det vakte virkelig pen fisk (og laksen ertet oss med luftige hopp). Erlend hadde napp på Steaking Caddis, ellers var det dødt. En virkelig fin kveld i topp selskap.

Vi fant et strekk der det vakte virkelig pen fisk (og laksen ertet oss med luftige hopp). Erlend hadde napp på Steaking Caddis, ellers null kjenning. En virkelig fin kveld i topp selskap.

Det hører også med til historien at jeg røk en laks under en kveldstur med Erlend i juli (men det klarer jeg fortsatt ikke å snakke om).

Akk, ja. Drømmen om grov fisk lever atter videre.

Ung fiskeglede

«Skal vi ut på fisketur, pappa?». En halv time etter femåringen hadde stilt spørsmålet, satt vi i bilen. To forventingsfulle karer, to stenger, en sekk full av godis. Valgte ut et vann med enkel adkomst og med gode odds for ørret på sluk. For det var det som var dagens mål: At poden skulle få denge litt metall og bli belønnet med en prikkefisk.

Poden 1

Etter en halvtime resultatløs kasting måtte vi ta frem matboksene. «Noen kast til, så har du den», sa jeg. «Det kan være at ørreten bare vil ha flue i dag, pappa», svarte poden. Etter 45 minutter med mer sluk-kasting innså jeg at han hadde rett. Vi forflyttet oss til en lunere del av vannet, og fluestanga ble rigget mens poden telte vakene høyt. Etter hans eget ønske falt fluevalget på en tungt dresset March Brown. Et kvarter gikk uten antydning til kjenning. En halvtime gikk. Poden like forventningsfull, men nå var interessen peilet inn på to sommerfugler i buskaset bak. Nok et kvarter med kasting. «Når får du fisk?», spurte poden. Nå følte jeg virkelig presset. Hvor forbanna vanskelig kunne det være å få lurt opp en tohundregrammer? Eller en femtigrammer, for den saks skyld? Jeg følte min ære som ørret-nerd sto på spill. Fem minutter til. Så, endelig. Et finslig kast som la flua tålig greit ned. Et sekund gikk, så ble det bøy i andre enden. I ekstatisk glede ropte jeg «fisk!», og poden kom løpende med håven. Den behøvde vi strengt tatt ikke. For dette var bare en helt vanlig ørret med helt ordinær rogalandsk størrelse.

Poden 2

Men nå ble poden ikke rent lite glad. Og for å være helt ærlig, har jeg vel knapt vært så glad for å få en spinkel ørret på 26 centimeter noen gang. Vi gikk enstemmig inn for catch and kakk, og fisken ble møysommelig målt og studert fra alle vinkler og kanter.

Poden 3

Etter å ha feiret med godsaker fra sekken, studert insektlivet i vannkanten, prøvd noen resultatløse kast til og gjort utallige forsøk på å fange sommerfuglene med ninja-taktikk satte vi kursen hjemover igjen. Hvem som smilte mest i bilen er jeg jammen ikke sikker på.

Dansk damfiske etter regnbueørret

I går fikk jeg omsider prøvd fiske i et av Danmarks «put and take»-vann sammen med poden på seks år. Ingen hadde sett en fluefisker her før, og det minsket ikke akkurat motivasjonen for å få kjenning med regnbueørret.

I dammen var det nemlig makk og dobbe som var standard. Da jeg insisterte på at poden skulle fiske med meg i «voksendammen» og ikke i «barnedammen» ble den danske verten litt lang i maska, men jeg betalte mine 150 danske spenn per time for oss begge. Verten sa noe slikt som at det gjorde sterkt inntrykk å se «en liden dreng slide ud en spinner». Hyggelig å høre, for eldstemann imponerte både far og voksne rundt poolen. Kastetreningen det siste året har virkelig lønnet seg.

Det ble mange fluebytter på far. Det medbrakte utstyret er beregnet på sjøørret, og absolutt ikke på innenlands regnbueørret. Poden kastet og kastet og gjorde meg ikke rent lite stolt. Ett kraftig napp ble det også på gutten, men ingen fisk. Etter mange fluebytter og kortere og kortere fortom endte jeg til slutt på en Muddler-flue som fløt på vannskorpa i starten. Dette var godt nytt for en vakende regnbueørret, som nærmest grafset i seg flua! En ganske lang kamp fulgte. Poden fikk kjøre fin fisk på syverstangen. En regnbueørret på nøyaktig 1,5 kilo ble etterhvert halt på land. I munnen satt det både mark-krok og en hvit jigg fra før.

Dette ga mersmak for gutten, som ble helt i fyr og flamme. Naturligvis booket vi en time til, men det ble det ikke flere fisk på oss. Flere fulgte etter flua, men det ble med noen napp. Tilslutt gikk poden lei. En femkroning for å sløye fisk ble også vel investerte penger. Det ble skinn- og beinfri wok til middag.

Håper å komme tilbake med beretning fra mer ekte «fiskeri» etterhvert!

Den O store helgeturen: Dag 2

Frokost var avtalt til klokken ti, men allerede i sekstiden begynte det å knirke i dører. Thomas listet seg ut for å hoppe i havet. Selv lot jeg whiskyen fra i går marinere meg noen timer til, og traff Lars i gangen i åttetiden. Vi ble enige om å komme oss i sjøen så fort som overhode mulig.

Nede på stranda stod det allerede to fluefiskere som hadde mistet hver sin fisk. Heldigvis var det god plass. En del denging og noen napp senere var det på tide med frokost, men ikke før Lars hadde landet en vakker liten prikkepetter som gav skikkelig godfølelse da «take» og tilslag var helt etter boka. Jeg hadde noe tjafs på fortommen som måtte tas hånd om, og mens jeg stod og ordnet flokene med fortommen i hånda og flua så vidt i sjøen virket det plutselig som om flua hadde hengt seg fast i en tangklase og jeg drog til. Jommen ble det ikke sjøørret på håndsnøre! (Eller «hånd-tenkara» som jeg døpte det.) Heldigvis bevitnet Lars seansen, ellers hadde neppe noen trodd meg. Nok en liten tass, men definitivt et godt tegn!

Bredt morgenglis (bilde fra GoPro).

Lars med bredt morgenglis (bilde fra GoPro).

Under frokosten la vi en slagplan, og Stig Arild annonserte at han hadde med seg en flaske cava som gikk til den som fikk en fisk på over 3 kilo. Vi bestemte oss for noen fiskeplasser, og kjørte mot den første. Der stod det folk, så vi besluttet å dele oss i to lag: Stig og Lars skulle prøve noen kast mens Thomas og jeg kjørte videre til backupplanen, hvor en nydelig og stor vik møtte oss. Lange flate svaberg gikk ut i sjøen og møtte langrunn leopardbunn. Synet minnet om «flats» fra tropiske områder. Sandbunnen skrånet plutselig ned i dypet. Det var et lærebokseksempel på hvor sjøørreten liker seg. Ingen andre fiskere var å se. Blodet begynte å bruse, og vi hoppet i vaderne og galopperte mot sjøkanten. Det var ikke mange kastene før vi visste at det var sjøørret rundt oss. Napp etter napp, og da Lars ringte til Thomas for å lodde stemningen stod jeg og kjørte fisk. «Vi kommer» sa han.

The Stig brukte ikke lang tid på å snuse opp sjøørreten.

The Stig brukte ikke lang tid på å snuse opp sjøørreten.

De kom, og vi dengte i vei. Lørdagen skulle utvikle seg til å bli et sjøørretbonanza som ingen av oss hadde opplevd før. Vi så eller hadde kontakt med fisk på en uvanlig stor prosent av kastene, og fikk opp mange. Lars estimerte antallet til over 30 totalt, noe vi stakkars vestlendinger ikke er vant til. Jevnt over var fiskene ganske små, men et par eksemplarer måtte på snellebremsen, og lot seg posere med. Fisken var i tillegg blank og fin, i veldig bra kondisjon og helt fri for lus.

Fornøyd rapportforfatter med poserbar sjøørret.

Fornøyd rapportforfatter med poserbar sjøørret.

Vi hadde (minimum) frisk bris rett i fleisen, innimellom hvite skumtopper, og syverstenger var helt essensielt. I en nærliggende bukt på «baksiden» av svabergene var det omtrent vindstille, og der kunne man kaste i pausene fra det Lars døpte «å gå i krigen». Krigen var hard og tung, og mange kast endte i frustrasjon, men samtidig var det i de verst herjede krigssonene at fisket var på sitt villeste. Igjen var jeg glad for at jeg hadde den vulgære kastemaskinen Guideline Coastal på snella. Det virket som om sjøørreten tok nærmest hva det skulle være, men det var mest reker vi fisket med. Undertegnede sverget til den lille rødbrune tangloppa hele dagen, og den leverte.

Mer sølvtøy.

Mer sølvtøy The-Stig-style.

Gledesropene kunne høres nærmest til det kjedsommelige, og etter hvert innså vi at vi var både sultne og tørste. Det var på tide med kaffi og Real turmat. Etter tilberedning begynte vi å skjønne at vi hadde et lite problem: Vi hadde hatt noen pils og litt whisky dagen før, kaffi til frokost, og nå hadde vi stått i vadebukser og heftig påkledning i sola og svettet hele dagen. Vi var dehydrerte! Vannet vi hadde med oss hadde vi brukt til ytterligere kaffe (Lars’ alter ego er «Kaffilars»), og til turmaten. Et par slurker var igjen, og vi rasjonerte det ut. Det måtte denges videre. Tørste kunne man bekymre seg over når sjøørreten ikke var på bettet. Bonanzaet fortsatte, og vi fant etter hvert ut at vi måtte bevege oss mot basen for å ta en regruppering, drikke vann (vi krøp til korset), og slippe vinden, før vi skulle møtes på plassen der Lars og Stig begynte dagen. Thomas sa i ettertid at han omtrent ikke husket noe av kjøreturen tilbake til hytta der vi tømte nedpå litervis med vann (han var sjåføren).

På den nye fiskeplassen, et av de vakreste stedene jeg har sett (og mange lesere fra Rogaland vet nok allerede hvor det er snakk om), stod det en slukfisker med sine to guttunger. Han hadde fått en sjøørret på nokså nøyaktig 1100 gram, og barna strålte av glede og de kunne ikke fortelle oss nok om farens bragder. Alle husket vi at det var sånn alt begynte, og mang en øyekrok ble fuktig.

Thomas koser seg under fotogene forhold lørdag aften.

Thomas koser seg under fotogene forhold lørdag aften.

Vi fikk ingenting der, og bestemte oss for å runde av dagen i sjøkanten ved hytta. Vi parkerte, tok med noen kalde og ruslet ned. På stranda lå et traktordekk som vi alle satte oss på. Vi skålte i den stille, nydelige solnedgangen, og silkerusen meldte seg umiddelbart.  «Rett i flettå» sa Lars. Sannelig. Vi snakket om den utrolig innholdsrike dagen, og roen senket seg sammen med skuldrene våre. Det var et perfekt øyeblikk som gir meg frysninger når jeg minnes det. Takk, venner, for et vakkert minne!

Avslutning med stil

Avslutning med stil

Cavaen stod fremdeles i kjøleskapet, men søndagen lå foran oss.

Les del tre her.