Blidt møte med GTi-ørret

Med gråvær, nedbør og flau bris fra nord som utgangspunkt la jeg håven igjen hjemme da Thomas inviterte til tur fredag kveld. Ikke visste jeg at kvelden skulle by på toppkondisjonert ørret jeg knapt har sett maken til.

Det var lenge siden sist Thomas og jeg hadde vært på tur sammen, og jeg gledet meg til tilbringe noen sene kveldstimer ved et av hans favorittvann i min egen hjemkommune, Gjesdal. Vi parkerte bilen i 19.30-tiden, og jeg likte meg umiddelbart. Gjøken hørtes i det fjerne, kun akkompagnert av lyden av rennende vann og varsom rasling i bjørkeløv. Perfekt sjelemedisin en fredagskveld.

Ved det nye vannet trakk det litt mer fra nord enn jeg hadde håpet på, men vi rigget fluestengene i upåklagelig fart mens blikkene var festet mot overflaten. Splittet oss, og begynte å fiske langs det lille vannet i hver vår retning. Etter 20 minutter hadde jeg følgefisk som nappet to ganger helt ved føttene mine, uten at jeg klarte å anslå størrelse. Det var null aktivitet å spore på siden min, og vind kombinert med utfordrende tetthet av bjørketrær gjorde det vanskelig å kaste. Så jeg begynte å gå tilbake området der Thomas hadde begynt. Etter 10 minutter hører jeg et hyl. Thomas har fisk på, og på 100 meters avstand ser jeg hvordan den røsker i stanga mens fiskeren rygger bakover. Ett minutt etter er det hele over. Ørreten ruser ut langs land og under en tømmerstokk. Jeg aner smerten til Thomas idet han setter seg ned og begynner å inspisere fortommen uten å si et eneste ord.

En dypt konsentrert Thomas i aksjon.
En dypt konsentrert Thomas i aksjon.

Etter 10 minutter vaker det fire meter fra plassen min. Jeg kaster omtrent midt i vaket, men uten at jeg klarer å lure fisken. Kaster deretter over vaket, og begynner å trekke forsiktig inn. Flua nærmer seg punktet der den må trekkes opp. Smakk! På 20 centimeters dyp biter første ørret på. Det er en vanvittig tapper fighter, men jeg ser og kjenner at størrelsen ikke er voldsom. Når jeg står med fisken i hånda et par minutter etterpå, får jeg hakeslepp. Jeg har aldri sett en 250-grammer med så vanvittig kondisjon. Den har rygg som en okse!

Vakker småtass med muskler!
Vakker småtass med muskler!

Etter et kvarter kommer Thomas tilbake, og forteller om nærkontakt med pen fisk som har lekt med fiskeren over lengre tid. Den har nappet i flua helt inne ved land, og deretter tatt seg en liten runde for å så komme tilbake igjen noen minutter etter – for så å gjenta ritualet. Finnene og virvlene røpet at dette ikke var gjennomsnittsørret. Thomas har fått ball på snøret, og setter seg på en stein for å løse opp. Noen minutter etter kaster jeg sort nymfe (med grønlig kropp) inn i den grunne bukta vi nå befinner oss i, og det røsker straks friskt i andre enden av snøret mitt. Fisk på! Etter to sekunder gjøres første byks, fulgt av utras og et par byks til. Denne er merkbart større enn den første, og kjemper som besatt. Først utover, så nedover, så innover langs land. Når jeg står med den i hånda, må jeg rope på Thomas. Det er en nydelig ørret i 3-4 hektosklassen med store, tette prikker og en fantastisk kondisjon. En prima ørret!

Nok en sprek ørret som ikke lot seg trekke opp uten videre.
Nok en sprek ørret som ikke lot seg trekke opp uten videre.

Det begynner å regne for ørtende gang og er trykkende i lufta. Thomas har stadig vekk kontakt med fisk som napper eller følger etter flua, men det vil seg ikke. Nå kjenner jeg at det er en stund siden jeg har impregnert regnjakken, men det gjør ikke noe. Jeg er rusa på endorfiner, og nyter hvert sekund. Thomas koser seg også, selv om jeg unner han en ørret i hånda snart. Vi fyller på med vann, nøtter og sjokolade, og gjør oss klar for en økt til. Som småbarnsfedre som må bruke vårens fineste kvelder til å legge sammen sokker eller til malingsarbeid (eller «Malingshelvete», som The Stig kaller det) kaster vi ikke bort tiden.

Den følelsen!
Den følelsen!

I 21.30-tiden får jeg et av mitt livs aller fineste ørret-opplevelser. Skulle ønske jeg kunne si jeg kastet på et vak, men jeg gjorde ikke det. Kaster så langt jeg klarer bort fra land, og lar nymfa synke noen sekunder før jeg begynner med rolige inntrekk. PANG! Det røsker som besatt i firerstanga. Nedover. Til høyre. Til venstre. Kjempehopp. Nedover. Jeg får spolt inn snøret på snella, og blir umiddelbart belønnet med den beste lyden i hele verden. Thomas har for lengst hørt ur-lydene mine, og er kommet bort. Sammen blir vi stående og hyle mens denne nydelige ørreten raser inn på 10 centimeter dypt vann, og forsøker å stikke av mellom to skarpe steiner. Klarer såvidt å unngå katastrofen mens vi begge skriker. Nytt utras utover. Så begynner den å bli litt sliten. Vi får et glimt av en usedvanlig pen ørret før den gjør et siste forsøk å stikke av igjen. Første forsøk på å plukke den opp (håven lå som sagt hjemme) mislykkes. Andre forsøk mislykkes. Etter tredje forsøk ler jeg apatisk av glede. Det er en av de absolutt peneste ørretene jeg har sett. K-faktor et sted godt over 1-tallet, bred rygg, fantastisk pen farge og med de samme tette, store prikkene som de forrige. Denne er på over et halvt kilo, og blir dermed ny pers på fluefisket ferskvannsørret. Etter mer skriking, latter og nistirring setter jeg den varsomt i vannet igjen. Den fyker avgårde som en tyskbygd torpedo. Jeg må sette meg på en stein.

Lykkelig og apatisk fnisete fisker med pen ørret.
Lykkelig og apatisk fnisete fisker med pen ørret.
Et siste blikk på skjønnheten før den skyter fart tilbake i dypet.
Et siste beundrende blikk på skjønnheten før den skyter fart tilbake i dypet.

Nærmere midnatt pakker vi sammen. De to siste timene har Thomas blir terrorisert av utallige ørret som ikke vil ta skikkelig, men han er like blid som alltid. Jeg har ikke kjent mer tegn til liv, men klarer ikke å kvitte meg med det tåpelige gliset rundt munnen. Og det blir med ett klinkende klart for meg: Jeg har nå blitt en fluefisker. Dette vannet skal besøkes igjen ved første og beste anledning. Tusen hjertelig takk for at du delte denne perla med meg, Thomas. Håper det er din tur neste gang!