Bleieskiftfantomets hevn

Lørdag 20. april. Var det dagen da sjøørreten skulle hoppe frivillig opp i håven og snella på fluestanga skulle hvine i hvert kast?

Min bror Tore hentet meg i nitiden på morgenen, og turen gikk til en yndet hotspot i på et yndet (og lovlig) sted i de rogalandske fjorder. Etter en god kjøretur var vi fremme, og forhåpningene var i skyene. Utstyr ble rigget, klærne ble tatt på i en fei, campen ble opprettet og vi hastet bort til de foretrukne vadeplassene.

Siden jeg er mindre erfaren med fluestanga fryktet jeg selvskadingsfaktoren. Men etter noen kast konkluderte jeg med at all tørrtreningen i vinter har båret frukter. Kastingen var langt fra perfekt, men betraktelig bedre enn hva jeg hadde ventet. Vi begynte de første timene med vadere og fluestang – med mindre hell. Tore hadde et par følgefisk, men ingen som ville bite. Jeg så ikke snurten av fisk de første to timene.

Ikke store karen. Men ørret er ørret.

Etter hvert som vannstanden sank og vinden økte, fant Tore frem haspelstanga og gikk litt lengre ut for å se om noen prikkefanter kunne lokkes frem med en innbydende Atomsilda på 20 gram. Dette var tydeligvis mat for prikkefantene. Først dukket det opp flere følgefisk av forskjellige størrelser, og til slutt ble det endelig fast fisk. Ikke store fanten, men ørret er ørret.

Jeg finner frem haspelstanga, og ved første kast har jeg følgefisk. Slik fortsetter det en liten stund helt til jeg skifter plass. Vader ut til et lite skjær og begynner å kaste i vifteformasjon med en Atomsilda (35 gram). Det resulterer i en flott, men liten sjøørret på 200-300 gram. Så blir jeg litt for ivrig og parkerer selvfølgelig sluken i bunnen. En Møresilda 33 gram festes på, og nå begynner fiskene på alvor å vise interesse. Fire flotte sjøørreter havner på land, den største på 700-800 gram. Herlig!

7-8 hekto. Deilig!

Fighter på 7-8 hekto. Deilig!

Jeg har også på en flott fisk på rundt 1,5 kilo som tar sluken 30 centimeter fra føttene mine på skjæret. Den vir seg av, men merkelig nok ble den ikke skremt. Den følger etter sluken gang på gang. Tore kommer også bort for å prøve seg, men også han uten resultat. Prøver et lengre kast for å se om den kan vise mer interesse for mat som kommer susende innover fra dypet. Da kommer lillebroren susende som en torpedo omtrent fire meter fra land og stjeler «maten» fra storebroren. Frekt!

Tørrtreningen med fluestanga på plenen ga avkastning.

Tørrtreningen med fluestanga på plenen ga avkastning.

Siden jeg nå har fått en god dose med sjøørret hopper jeg spent uti igjen med fluestanga. Dette resulterer i flere følgefisk etter min gode, bustete reke-imitasjon, men ingen vil bite på. Kanskje inntrekket mitt er litt for aggressivt? Etter flere kast i vifteformasjon, får jeg et langt og vakkert kast inn mot en grunne. Jeg lar reka synke litt og begynner inntrekket. Setter fast flua i bunnen, og jeg går bort for å løsne den. Når jeg kommer til stedet der jeg var sikker på at den befinner seg, er flue og line et helt annet sted. Lettere forvirret strammer jeg lina og kjenner at flua fortsatt sitter i bunnen. Så begynner det å nappe litt forsiktig og lina beveger seg plutselig utover. Det var historien om min første flyndre fanget med fluestang.

Bunn. Nei, flyndre var det visst.

Bunn. Nei, flyndre var det visst.

Etter en stund må vi pakke sakene og vende nesen hjemover. Men vi må selvfølgelig teste fisket langs berget på vei til bilen, uten forhåpninger. Til vår store overraskelse har vi følgefisk på nesten hvert eneste kast (ved flere anledninger 2-3 om gangen). Jeg fikk en sjøørret på land.

Alt i alt en meget vellykket tur, med vanvittig mange følgefisk, flere dårlige tilslag som fører til mistet fisk – men tross alt ble det seks prikkefanter og en flyndre på meg. Tore hadde også en haug med følgefisk, flere som klarte å slippe unna og to som kom på land.

Takk for en hyggelig tur, Tore!

Tores prikefant.

Tores prikkefant.

2 tanker om “Bleieskiftfantomets hevn

Det er stengt for kommentarer.