Still going

Sommerferie! Endelig skulle det bli tid til å ta igjen litt tapt fisketid.

Som den oppmerksomme leser har fått med seg har det vært usedvanlig stille her på bloggen de siste månedene. Har vi mistet interessen for fiske? Har vi erstattet fiskestengene med strikkepinner? Har vi sluttet å fiske? Kommer vi til å slutte å skrive på bloggen fremover?

Neida, ingen grunn til bekymring. Det er bare det at alle seks av oss bloggere er travle karer med en rekke forpliktelser i hverdagen som legger beslag på både tid og overskudd. Ørretbloggen skal fortsette å eksistere, men vi er enige om å gire ned litt. I likhet med det å fiske ørret skal det være kos og null stress å sysle med bloggen.

Tidsklemma skjenket meg kun tre korte turer i jakten på brunørreten før ferien. De to første resulterte i blålilla fingre og påfølgende hoste, men på tredje forsøk fikk jeg da omsider lirket opp noen fine ørreter på min nyinnkjøpte Taimen CLX #3 rigget med Guideline Presentation. En «lavbudsjettsrigg» som har har vært en fenomenal opplevelse så langt (og som klarer seg overraskende bra i den evigvarende kampen mot vestlandsvinden).

Mine fiskehøydepunkter denne sommeren kan oppsummeres slik:

1. Broderen slår til på Kvitlen

Broderen viser oss hvordan det skal gjøres. Med STFs nydelige Kvitlen-hytte i bakgrunnen (og sprekinger som bader i nabokulpen).


I første halvdel av juli tok min bror Eirik og jeg med mine to unge og lovende på overnattingstur til nydelige Kvitlen i Bjerkreim kommune. Etter kveldsmat skulle vi fiske litt, men jeg mistet fort litt gnisten når jeg så den lave vannføringa i elva. Fluestanga lå igjen hjemme, og erfaringsmessig pleier det å bli dyrt å la ungene få fiske med sluk på så grunt vann. Eirik la imidlertid et lurt og pent kast på en vakende ørret som sto i strømmen bak en stein. På 30-50 centimeter dyp slo han til med en aldeles praktfull fjellørret på rundt åtte hekto tatt på spinner mens bror og onkelbarn sto og måpte. Som den pertentlige typen han er skulle han bare «vaske bort småsteiner» fra fisken før det obligatoriske poseringsbildet, og det trekket utnyttet naturligvis den sterke fisken til det fulle. Et halvpatetisk bilde rakk jeg likevel å ta før det premature fang-og-slippet.

Smellfeit og nydelig!

2. Sjøørret ved bryggekanten
Ferieværet i Rogaland har stort sett vært vått, forblåst eller vått og forblåst. Da gjelder det bare å komme seg ut og denge etter fisk så ofte og mye man kan. Har erfaring med at sjøørreten ofte går helt inn til bryggekanten når det blåser mye, og akkurat denne dagen på Eigerøy slo hypotesen til. På første kastet tok denne seks-sju hekto store sjøørreten min Clouser Minnow med voldsom kraft. Den freste rundt og prøvde å stikke under brygga noen ganger før jeg fikk den på land. Ble et ypperlig måltid på grillen.

3. Total zen til fjells
Mitt barndoms paradis, Rasdalen i fjellheimen mellom Voss og Bergen, har aldri skjenket meg store fisker. Men når jeg kom tilbake i år og endelig fikk tid til å oppsøke gamle fiskeplasser igjen med treerstang, føltes livet like bekymringsløst og fint som når jeg var en halvmeter kortere på strømpelesten. Fikk lirket opp et tyvetalls småtasser i både stille og rennende vann på mygg og døgnfluenymfer. Fullkommen lykke.


4. Musespisende ørret 
Været i Sirdal var ganske så ukoselig under oppholdet vårt der. Hele bilen var pakket med stæsj til teltovernattinger, men regn, tåke og iskald vind ga langefingeren til det prosjektet. Poden og jeg kjørte likevel opp til et vann på 1000 meters høyde og tilbrakte noen morsomme timer der en av dagene. På ultralett haspelutstyr fikk vi begge god kjenning med friske fjellørreter som ga fin motstand. 10 grams kobber og rød Spesial med ettermontert flash på treblekroken gjorde susen. Det ble vel 10-12 stykker på land mellom 100 og 300 gram, og en av de «største» hadde mus i magen. Muligens litt sterke bilder for noen, men poden og jeg lot oss grundig fascinere.


5. Elektrisk Streaking Caddis-fiske
På tampen av ferien fikk jeg tatt meg en kveldstur i et av mine lokale favorittvann. Snittstørrelsen her er dessverre på vei nedover, derfor prøver jeg å kakke så mye fisk som mulig her for å gjøre det litt mer levelig for de største eksemplarene. Denne kvelden ble helt magisk. Det gikk ikke mange kastene mellom hvert napp, og etter to og en halv time lå 14 stykker på land. Nummer femten var så fin at den fikk svømme videre. Å fiske Streaking Caddis med små og raske inntrekk representerer det absolutt aller ypperste innen ørretfiske for mitt vedkommende. Deilig!

Nå er høstkjøret straks i gang, og det er bare å innse at det vil bli begrenset med fisketid for mitt vedkommende. Skal likevel prøve å få delt opplevelser om og når sjansene byr seg.

Skitt fiske, folkens!

Etterlengtet romjulsfiske

Fjorårets romjulstur var preget av storm. Årets tur kunne ikke vært mer annlerledes. Og den kom ikke et eneste sekund for tidlig.

En særdeles motivert gjeng møttes i lysningen dag tidlig. Både Erlend, The Stig og Eirik måtte melde avbud i år, men Richard, Thomas og jeg stilte mannsterke opp. Denne gangen hadde vi også fått selskap av min gode kollega Espen, som Richard og jeg nylig hadde lokket til å gå til anskaffelse av sin aller første fluestang. Første dosen er alltid gratis, sies det. Nå skulle han få en smak.

Det var særdeles mildt og fint. Faktisk litt for fint skulle det vise seg etterhvert. Men allerede på Richards andre kast bød han på dagens høydare.

En brun sjøørret på rundt åtte hekto angrep hans Vaskebjørn spey.

Et meget fint eksemplar i våre trakter. Fikk friheten tilbake sekunder etterpå.

De første timene så vi flere fisk, men kombinasjonen av fjære og null vind gjorde forholdene vanskelige.

Standhaftige Espen viste enorm vilje til å lære seg fluefiskets edle kunst.

Richard dro med seg ingrediensene til et lite bål. Megaboost for moralen.

Kaffi i svartkjele og pølse på pinne. O lykke.

Munter stemning ved bålet.

Espen bød på dessert pent pyntet av barnehender.
At fisket var litt i tregt i dag (etter Richards pangstart) var mindre viktig. Det var rett og slett ubeskrivelig godt å endelig komme seg ut igjen med gutta. Kjenne på lukta av bål og smaken av bålkaffi. Og nyte hvert eneste minutt av dagslyset utendørs.

Det har dessverre ikke vært så mye nytt å lese på bloggen de siste månedene. Det skyldes ikke manglende lyst til å verken fiske eller å dele fiskets gleder fra noen av oss, men forpliktelser knyttet til jobb og barn (snart har vi mange nok tilsammen til at vi kan stille et fotballag). La oss håpe vi kan dele mange fine øyeblikk med våre lesere også i 2017. Godt nytt fiskeår!

Våt tursommer

Årets sommer forsvant like fort som den kom. Dårlig vær og lite solofisketid ble kompensert med fotturer og fiske med barna ved absolutt alle anledninger. 

Verken dårlig vær, tregt fiske eller lengre fotturer er imidlertid ukjente fenomener for mine to arvinger, og dermed var utgangspunktet ypperlig for fine opplevelser under åpen himmel.

Tidlig i sommer fikk lillefruen og poden prøvd seg med flue og dupp i naturskjønne Mån. Her var fisken svært bitevillig, og det hadde ingen betydning for fiskegleden at størrelsen var av typen sardin.
Tidlig i sommer fikk lillefruen og poden prøvd seg med flue og dupp i naturskjønne Mån i Gjesdal kommune. I elva er fisken svært bitevillig, men er du på jakt etter grov fisk må du lenger opp i dalen. Det hadde imidlertid ingen betydning for fiskegleden denne dagen. Begge fikk dra opp noen ørreter hver som ble møysommelig studert i bøtte før de ble sluppet ut igjen. Haspel med dupp og en Black Gnat fisket nedstrøms gjorde susen.
Senere dro familien til mitt barndoms paradis, Rasdalen i Hordaland. I innoset til vannet fikk poden æren av å lande tre småørreter på fluestang - nok til å sikre topp stemning første kveld.
Senere dro familien til mitt barndoms paradis, Rasdalen i Hordaland. I innoset til vannet fikk poden kroke og lande en av tre småørreter på firerstang rigget med en liten streamer – nok til å sikre topp stemning allerede første kveld.
Kulpen ved Hålå. Et sted der mang en ørret falt for mine makker på slutten av 80-tallet. Fremdeles leverer den - men bare småfisk.
Kulpen ved Hålå. Et sted der mang en ørret falt for mine makker på slutten av 80-tallet (og ble kveldsmat for den stolte fisker). Fremdeles er den grobunn for stor fiskeglede – men kun i nedre størrelse. Barna og jeg snek oss over på motsatt side og kastet nedstrøms. Også det endte med hattrick.
En av mange småørreter tatt på flue i elva.
En av ørretene vi tok på flue i elva. Magen var full av bittesmå mygg. En diett det er vanskelig å vokse seg stor og grom på i lengden.
Oppover i dalen blir naturen bare vakrere og vakrere.
Oppover i dalen blir naturen bare vakrere og vakrere. Stien er merket helt til Hamlagrø. En tur som står svært høyt på ønskelisten min for neste sommer. Vannene over tregrensa skal nemlig romme svært fin fisk.
Far og sønn avfisker kulp. VI konkluderte med at denne var tom.
Far og sønn avfisker kulp. VI konkluderte med at denne var tom.
Kaffepause ved Vibotn.
Rast ved Vibotn med to av mine aller beste turkamerater: Kaffikjelen og den alltid trofaste Coleman multifuelen.
Når sola endelig titter frem benytter far sjansen til å by på bading, utekveldsmat og vakspotting.
Siste dag i dalen dukket sola frem. Far benyttet sjansen til å invitere gangsterne på bading, utekveldsmat og vakspotting. Natur-TV på sitt beste – og umiddelbar suksess.
Det ble naturligvis altfor få alenestunder med stanga, så da sjansen bød seg på fiske i et helt nytt vann i Sirdal var det bare å takke å bukke.
Da sjansen bød seg for alenefiske under familiens opphold i Sirdal, pakket jeg sekken og gikk et godt stykke innover heia til et helt nytt vann jeg har drømt om siden i fjor sommer. Målet var å lure opp fisk med tørt, men det ble med tanken. 15-20 ganger var fisken oppe og nappet i mine vårfluer, mygg og biller, men ikke tale om den skulle sitte. Noen pene ørretrygger her gjorde beslutningen om å komme tilbake neste år temmelig enkel.
Vannet huser stor fisk. Her var belønningen etter fire timer: Den minste fisken i vannet.
Belønnngen etter fire timers fiske. Ikke store karen, men nok til å skape både glede og lettelse hos fiskeren. Hareørenymfe med synkehode (på et av de aller siste kastene før jeg måtte returnere) gjorde susen.

 

I forrige uke tok Eirik, Erlend og jeg oss en tur i en av våre lokale elver for å snuse opp en ørret eller to (vi hadde ikke takket nei til en laks heller). På dette nydelige stedet så vi ikke antydning til liv.
I forrige uke tok Eirik, Erlend og jeg oss en kveldstur i en av våre lokale elver for å snuse opp en ørret eller to (vi hadde ikke takket nei til en laks heller) på tørt. Ikke noe liv å se på dette stedet.
Vi fant et strekk der det vakte virkelig pen fisk (og laksen ertet oss med luftige hopp). Erlend hadde napp på Steaking Caddis, ellers var det dødt. En virkelig fin kveld i topp selskap.
Vi fant et strekk der det vakte virkelig pen fisk (og laksen ertet oss med luftige hopp). Erlend hadde napp på Steaking Caddis, ellers null kjenning. En virkelig fin kveld i topp selskap.

Det hører også med til historien at jeg røk en laks under en kveldstur med Erlend i juli (men det klarer jeg fortsatt ikke å snakke om).

Akk, ja. Drømmen om grov fisk lever atter videre.

Når det løsner

I løpet av uka løsnet det endelig for meg igjen. Mens Richard fikk full klaff.

Onsdag ettermiddag fikk jeg endelig tatt meg en tur til skogs igjen. La en Pheasant Tail mellom to bjørker og inn på en steingrunne. Denne tok hardt og tungt - og dermed ble ryggsekken 100 kilo lettere etter tre uker uten fast fisk.
Onsdag kveld fikk jeg endelig tatt meg en tur til skogs igjen. La en Pheasant Tail mellom to bjørker og inn på en steingrunne. Denne feite ørreten på fire-fem hekto tok hardt og tungt – og dermed ble ryggsekken 100 kilo lettere etter tre uker uten fast fisk. Fikk også en noe mindre, men svært sterk fisk like etterpå. Så forsvant vinden – og knotten meldte sin ankomst.

I helga inviterte Richard på tur til et nytt vann, og jeg kunne naturligvis ikke si nei. Det hadde seg slik at vi hadde funnet et vann på kartet som så for spennende ut til å stå uprøvd. Som alltid før fisketurer sleit jeg med å få blund på øyet natta før. Kunne det virkelig tenkes at vannet rommet storfisken vi alle drømmer om?

Morgenfriske karer på vei til nytt vann.
Morgenfriske karer på vei til nytt vann. Upåklagelig stemning mens høydemeterne ble tilbakelagt.
Den første timen var det totalt dødt i vannet. Det vrimlet av øyestikkere på størrelse med middels store droner, og vi begynte å forberede oss på at dette kunne bli en ny fiskelaus-tur i rekka. Men da vi sneik oss ut på myrkanten skjedde ting fort. Først spotta vi et mega-vak rett ved land. Så tok Richard en særdeles pen ørret på fersken mens den solte seg på grunna. Deretter hadde han et solid napp like ved. Håpet var tent igjen - og pulsen bykset til nye høyder.
Vannet så svært lovende ut, men den første timen var det totalt dødt. Det vrimlet av øyestikkere på størrelse med middels store droner, og vi begynte å forberede oss på at dette kunne bli en ny fiskelaus-tur i rekka. Men da vi sneik oss ut på myrkanten skjedde ting fort. Først spotta vi et mega-vak rett ved land. Så tok Richard en særdeles pen ørret på fersken mens den solte seg på grunna. Deretter hadde han et solid napp like ved. Håpet var tent igjen – og pulsen bykset til nye høyder. Jeg prøvde både vått og tørt uten resultat.
Etter et par resultatløse timer med mye denging smalt det plutselig til på Richards hareørenymfe med ryggskjold. Jeg hørte hylet hans og skimtet pen fisk prøve akrobatiske kunster for å lure fiskeren. Han gjorde imidlertid alt riktig, og etter en fin fight kunne han løfte dette prakteksemplaret av en ørret opp fra vannet. 840 gram og ny pers på fluefisket brunørret!
Etter et par resultatløse timer med mye denging (jeg prøvde både vått og tørt i alle mulige varianter) dreide vinden, og temperaturen steig merkbart. Da smalt det plutselig til på Richards hareørenymfe med ryggskjold. Jeg hørte hylet hans og skimtet pen fisk prøve akrobatiske kunster for å lure fiskeren. Han gjorde imidlertid alt riktig, og etter en fin fight kunne han løfte dette prakteksemplaret av en ørret opp fra vannet. 840 gram og ny pers på fluefisket brunørret! Slett ikke vanlig kost i våre trakter.

Nå visste vi at det egentlig bare var å pakke ned. Vår tilmålte tid var snart ute, og vi visste det skulle mye til å toppe denne opplevelsen. Noen kast ble det (til vår fortvilelse observerte vi selvsagt nye vak) før vi pakket sakene og begynte tilbaketuren. Vi konkluderte med at dagen hadde vært helt topp, og at dette er et sted vi skal tilbake til så raskt sjansen byr seg.

Tusen takk for turen – og gratulerer så mye med ny pers, Richard. Det var deg vel unt!

Når det butter imot

Enkelte ganger vil det seg simpelthen ikke. Da gjelder det å være sterk i troa.

Fredag 20. mai: Nok en heseblesende uke er over, og endelig er det mulig å få en kjærkommen avveksling fra treninger, turneringer, leksehjelp, søskenmegling, dovask og sokkeparring. Møter Erlend og Richard på avtalt sted i kveldingen, og vi klyver opp til et av vårt høyest verdsatte vann. Erlend lokker fisk allerede på første kast, og fortsetter å dra opp ørreter fra myrkanten.

Erlend kjører fisk

Richard klarer også å lirke opp et knippe fine ørreter, og jeg denger på som en villmann. Nå må det vel snart være min tur? Napp. Dårlig tilslag. En periode med nada liv. Napp igjen. Dødt. Fluebytte nummer sju for kvelden. Napp. Fast fisk! Eller nei, der glapp den visst. Setter meg på en stein og grubler litt. Det føles ikke ut som om det er min dag. Kan det være karmaen det er noe galt med? Jeg prøver å glede meg over at gutta gjør suksess. Det er en fin kveld i hyggelig selskap. Men jeg mangler parfymelukt på hendene når kvelden er over.

Fredag 27. mai: Jeg tar turen opp i heia igjen alene. Denne gangen forbereder jeg meg godt. Setter meg på en stein og myser utover vannet. Det blåser en varmende bris. Hurra, det vrimler av døgnfluer!

Døgnfluer

Jeg begynner å kaste. Føler skuldrene er på plass. Tar meg til og med et par fotopauser innimellom. Det må vel være bra for karmaen? Men det vil seg bare ikke. Prøver både døgnfluenymfer og klekkere. Prøver også Hareørenymfe, som pleier å være helt bankers her. Tiden går. Ingenting skjer. Jeg begynner å stresse litt. Kom igjen, da. En fisk i håven hadde vært fint nå. Den trenger ikke å være stor i det hele tatt. Der! Jeg har en plog bak flua mi, men den snur. Jeg tar meg en kastepause. Da slår det meg: Det er overflod av absolutt alt nå. Her er døgnfluer, vårfluer, mygg og til og meg et stankelbein i ny og ne. Så driver denne karen forbi, og lyden av fisk som slafser i seg likesinnede plasker rundt meg med jevne mellomrom:

Døgnflue

Ryddefiskene er i gang! De som kruser rundt og slafser i seg døgnfluer som har gjort jobben sin. Har jeg spent spinner med meg? Niks. De ligger i det tredje flueskrinet. Det som ligger hjemme. Jeg setter meg ned på steinen igjen for å liksom fordøye situasjonen. Hører på plaskene. Så kjører jeg hjem.

Lørdag 4. juni: Har badet, vært på båttur, lett etter krabber og badet enda mer med kidsa. Vi er ved sjøen, og det er god stemning. Gradestokken viser sydentemperatur. Oppfordrer poden til å kaste litt med sluk. For å holde ham varm i trøya (slik at det skal bli lettere å lokke ham i gang med den obligatoriske fluekastinga snart). Sykt mye liv i sjøen! Sjøørreten følger etter sluken gang på gang. Jeg får tommelen opp av fruen til å ta meg en egotime med fluestanga. Nå skal det endelig bli parfymelukt på hendene! Sjøørreten viser raskt interesse for flua mi. Følger etter om att og om att. Nå skjer det snart. Napp! Nytt kast. Napp igjen! Denne gangen av større fisk. Men det vil seg ikke. Jeg kjenner det stikker litt i magen. Jeg bytter til rød og hvit Clouser Minnow, og det gjør susen. Pang! En fin sekshektos tar rett ved land. Den ruller rundt 10 ganger på tre sekunder, og starter på et friskt utras. Så blir snøret slakt. Har jeg røket fisk – igjen? Denne gangen er bruddet midt på spissen. Det lukter luftknutebrudd lang vei. Jeg gir meg. Sjøørretfiske er jo ikke så kjekt uansett. Det er faktisk ganske kjedelig.

Søndag 5. juni: Det nærmer seg tid for hjemreise, og jeg føler meg like rastløs som en syvåring som ikke har fått lørdagsgodtet sitt. Er det mulig å få tatt seg en sjøørret før vi drar? spør jeg min bedre halvdel med min aller yndigste stemme. Fem minutter etterpå er jeg i gang. Denne gangen plasserer jeg meg på et svaberg med god oversikt. Binder på en grå Pattegris, og begynner å kaste. Merker at skuldrene er litt høye. Det går litt mer i øst og vest enn det pleier. Så skimter jeg liv bak flua. En nydelig, smellfeit og sølvblank skjønnhet som kruser på 20 centimeters avstand. Den snur rolig to-tre meter fra land. Nytt kast på omtrent samme sted. Jovisst, den er like interessert ennå! Prøver med litt kjappere inntrekk, men det samme skjer igjen. Får jeg en sjanse til? Jadda! Der er den etter for tredje gang. Trekker inn med markante pauser. Ta, for pokker! Fisken akselererer. Nå skal det skje! Den kysser halen på Pattegrisen to meter fra land, så bråsnur den. Jeg er nummen på leppene. Kaster et par ganger til, men vet det bare er å pakke ned. Så er det tid for å dra hjem.

Refleksjoner i etterpåklokskapens navn:
1. Det er den som fisker som får fisk.
2. Av og til er tiden ørretfiskerens verste fiende.
3. Av og til er ørretfiskeren ørretfiskerens verste fiende.
4. Av og til er ørreten ørretfiskerens verste fiende.
5. Dropp selvmedlidenheten, nyt øyeblikkene. Det kommer alltid en ny fisk.

Neste gang sitter den. Helt sikkert.