Sesongstart i Storørretvannet

Endelig er det vår i luften igjen! Her på Jæren innebærer dette lukten av kumøkk som bøndene kjører ut med store møkkaspredere. Jeg har pleid å innlede sesongen ved det mentalt krevende Storørretvannet de siste årene.

Det har blitt en fin prikkefant på mellom 7- 10 hekto hver vår i dette gåtefulle vannet. Jeg har vært to turer allerede uten å kjenne noen som helst i enden av fortommen. Riktignok så jeg to vak på den andre turen, men det ble med synet selv om det ene var godt innenfor kastehold.

Storørretvannet har blitt gitt dette navnet av oss fordi det huser større ørret enn noe annet vann jeg vet om. Dette skyldes langvarig kultiveringsarbeid. En skulle tro at dette var det eneste vannet jeg fisker i, men det stemmer ikke. Dette vannet er dypt og det vaker svært sjelden her. De gangene fisker viser seg er det lett å se at det er stor fisk, men stort sett vaker det bare på midten av vannet. Det pleier å være tilnærmet umulig å få fisk her. Lars og meg logger en del timer ved dette vannet uten å kjenne antydning til interesse for alt vi kan by på fra flueboksen. Eneste tiden på året det er «fair» sjanse for en fluefisker er om våren.

Det er fredag ettermiddag, sol og varmt vårvær og min kone sier at jeg burde ta meg en tur nå som været er så fint. Hun har nok sett at jeg studerte fjærmyggene på vinduet og at hodet mitt var på fisketur. Takk!

Fiskegreiene stod klar til utrykning ute i boden, så noen minutter etterpå var jeg ferdig «oppsalet». Ved vannet var det pålandsvind og forholdene var temmelig annerledes enn hjemme. Kastene ble ikke så gode og fluen ble tatt av vinden og landet ofte bak snøret. Jeg fikk en luftknute på fortommen og snøret vaset seg sammen mellom kastene. Heldigvis så løyet vinden etter en stund og kastene ble bedre. Jeg kastet og kastet begynte å kjenne på frykten for nok en bomtur. Mørk hareørenymfe ble prøv uten hell. Skiftet til en lysere variant og mistet nesten troen helt. Plutselig så rykket det i andre enden på at kast jeg nesten hadde oppgitt. En floke på snøret som måtte fikses opp i, gjorde at det hadde gått en stund siden flua tok vannet, den hadde altså sunket lenger ned enn der jeg pleier å fiske. YES! Jeg kunne se at fisken var fin, jeg fikk høre godlyden fra snella og høre fortommen synge i vinden igjen. Ingenting er så kjekt å starte opp sesongen med som en fin ørret!

Det tok meg seks minutter å få den i håven, vel vitende om at det var luftknute på fortommen…. I løpet av disse minuttene falt skuldrene på plass og det ble balanse i kropp og sjel. En lang vinter med venting er over. Jeg ser frem til en forhåpentigvis flott sesong!

Etter seks minutter lå den endelig i håven.
Etter seks minutter lå den endelig i håven.
39 centimeter lang jærsk muskelbunt!
39 centimeter lang jærsk muskelbunt!