Heisann, Hardangervidda!

Det har lenge vært en drøm å fiske på Hardangervidda. Etter en kveld med gode kamerater ble vi enige om at det ikke bare skulle bli med pratet. Planene for tur ble endelig spikret!

Planen var at mine to turkamerater og jeg skulle parkere bilen ved Middalsbu og gå inn til Litlos. Dette visste vi ville bli en hard tur på omtrent to mil. Alle som kjenner meg vet at det å pakke lett sekk ikke helt er min sterkeste side, og denne gang var intet unntak. Sekken var tung som bly.

Vi hadde ikke kommet veldig langt i løypa før planen ble endret. Vi etablerte camp ved Holmavatnet, som ligger halvveis til Litlos. Turen opp til Holmavatnet ble i det hardeste laget, og når vi endelig kom frem var samtlige i turfølget temmelig utslitt.

Vi hadde lest at dette vannet inneholder lav bestand av fisk, men at de kunne bli veldig store. Vi bestemte oss for å fiske her neste dag i håp om å få på storfisken. Vindforholdene var ikke optimale, men vi fikk fisket en god del uten å se eller kjenne antydning til fisk. I etterkant fikk vi vite at dette vannet nesten er tomt, og kun inneholder et fåtall ørreter som så og si er umulige å få.

Planen ble at vi dagen etter tok en dagstur inn til Litlos og tilbake og fiske i vannene i områdene rundt. Dette ville by på en langtur på over to mil, men med lett sekk ville dette gå greit.

Været var dessverre ikke på vår side denne dagen heller. Derfor gikk vi direkte inn til Litlos Turisthytte. På veien møtte vi en svært hyggelig kar, nemlig Bjarne Sætrang fra Bjarnes Turblogg. Han hadde vært på tur i området i 17 dager og hadde hatt det helt topp. Vi slo av en god prat og fikk gode tips om fiskevann med den erfarne og kunnskapsrike turbloggeren, som er et av Ørretbloggens største forbilder.

Når vi kom frem til Litlos var det veldig mye vind og regn, så fluefiske ble helt umulig. Vi tok inn på hytta for å få tak over hodet og mat. Her møtte vi enda flere hyggelig folk på tur som vi fikk pratet med.

Når klærne var tørket tok vi fatt på turen tilbake til Holmavannet. Vi bestemte oss for å fiske i et vann Bjarne tipset om på veien. Her var det litt mindre vind slik at kastingen gikk greit. Dessverre var det null tegn til liv også her. Vi la i vei på turen tilbake i svært flott natur.

Den fineste dagen vi hadde var (bombe!) da det var på tide å pakke sekken og vende snuten tilbake til Middalsbu. Sola tittet frem og hjemturen gikk mye bedre enn turen opp selv om det også da ble svært tungt mot slutten.

Dette var første gang på vidda for meg, og vi lærte mye som vi tar med oss i planleggingen av neste tur. Neste år går nok turen tilbake til samme område. Kan allerede si nå at vi kommer til å reise langt lettere – og kommer til å etablere en komfortabel basecamp på Litlos Turisthytte så raskt som mulig.

Endelig fast fisk igjen

Fluefiske etter sjøørreten på høst og vinter kan til tider være svært frustrerende. Fisken trekker som regel inn i fjorder og oppsøker plasser med brakkvann. Det burde derfor være enkelt å plukke ut stedene der fisken står – men det er naturligvis ikke alltid slik.

De siste ukene har jeg testet ut flere fine plasser med mye brakkvann og sørvendte bukter uten så mye som et napp. Jeg begynte derfor å tvile på meg selv. Har flere bekjente som fisker i området, og noen av dem deler heldigvis plasser. Om de bare syntes synd på meg eller delte av gledens lyst vites ikke, men etter en ny resultatløs tur fikk jeg omsider en facebookmelding. Fikk tips om et sted der det ble meldt om bonanzafiske og flere sjøørret over kiloen. Fikk daglige oppdateringer om flere pene fisk og bestemte meg for at når helga kom SKULLE jeg dit.

Omsider kom helga og jeg var steinklar. Gikk til sengs 22.00 på lørdagskvelden for å få maks ut av oppmålt fisketid på søndag. Fikk pakka bilen i en fei når morgenen kom, og så bar det av sted. Plassen hadde jeg fisket mange ganger før uten å ha oppnådd de helt store øyeblikkene – men nå skulle jeg treffe en kjentmann i området.

Da jeg ankom plassen etter 20 minutter fikk jeg se perfekte forhold, nesten ingen vind men likevel nok til at det var litt bevegelse i sjøen. Det var dessuten høyvann. Dette lovet bra! Stang og div utstyr ble rigga i en fei, nå skulle jeg få fisk.

fine-forhold

Normalt sett på denne tiden av året fisker jeg mest med Vaskebjørn i spey-variant som jeg binder selv, men nå tenkte jeg at det var på tide å fiske med andre fluer. Fluer som Vepsen og ulike cdc-reker ble prøvd ut uten så mye som en følgefisk. Da var det bare en ting å gjøre: Få frem godflua. Vaskebjørn Spey ble knytta på, og etter to kast satt første fisk. En fin, blank og veldig sprek sjøørret på lå i håven. HERLIG! Nå var jeg i gang.

vaskebjorn-spey-flua

dagens-forste

Etterhvert kom kjentmannen luskende og fikk umiddelbart dratt opp en meget pen sjøørret på ikke mindre enn 1,3 kilo! Satte oss ned med en kopp kaffe og han pekte og forklarte hvor og når det var best å fiske på denne plassen. Vi fortsatte å plukke sjøørret rundt tre-fire hekto før vi beveget oss mot bilen. Valgte å stoppe på en siste plass for turen ble avsluttet. På ei brygge fikk jeg dagens største for min del. En skamsprek 700 grams sjøørret tok flua helt inne ved brygga. Denne hadde virkelig ikke tenkt å gi seg uten kamp, og var nesten mer i lufta enn i vannet. Etter en fin kamp lå den i håven og dagen var komplett for min del. Endelig fikk jeg betalt for alt strevet!

dagens-storste

Det blir definitivt ikke min siste tur til denne plassen!

Flue som fanger storfisk: Humongous Streamer

Humongous Streamer er en utrolig effektiv ørretfanger. Slik kan du binde den selv.

Flua fikk jeg kjennskap til på et fluebindekurs i regi av Sandnes Flycasting. Den rutinerte fluefiskeren Jarl Isaksen fortalte at han brukte denne streameren ofte når han fisker ørret. Etter å ha testet den selv på utallige turer selv forstår jeg godt hvorfor. Den virker til å fiske svært godt hele sesongen igjennom. Spesielt effektiv virker den å være på ørret som foretrekker småfisk. Fluen er forøvrig ganske lik en Wolly Bugger men Jarl nekter for at det, og jeg velger som han selv å kalle den for Humongous Streamer.

Sbs - UtstyrsbildeDette trenger du:
– Krok av eget ønske. Jeg binder den i str 10, 8 og 6.
– Brass kulehode i gullfarge. Her kan du variere i størrelsen utifra hva du selv liker å kaste med – og hvor fort du ønsker at flua skal synke.
– Hale er av sort marabou.
– Dubbing: 50 prosent Hare`e Ice Dub Hare`s Ear i naturellfarge og 50 prosent UV Ice Dub Pearl.
– Hackle: Keough Saltwater-nakke.
– Tynn kobbertråd som ribb.
– Sort bindetråd
– Fluo-rød tråd til triggerpunkt.

Slik gjør du:
1. Start først med å tre kulehode inn på kroken.
2. Fest bindetråden og bind deg bakover til krokbøyen.

Sbs - Fest hale

3. Fest inn Marabou i halen. Her har jeg samlet hele tuppen til ei marabou-fjær og fester denne inn. Jeg liker at halen er litt fyldig.
4. Fest hackelet med spissen av fjæra.

Sbs - hale, hackle og ribb

5. Fest kobbertråd.
6. Bland dubbingen og tvinn denne på bindetråden.
7. Dubb kroppen frem til kulehodet og fest denne.
8. Hackle deg fremover til kulehodet og fest hackelet.
9. Ribb kroppen. OBS! Viktig å gå motsatt vei med ribben i forhold til hackelet – da fester du fjæra mye bedre til kroppen. Her er det viktig å ikke ribbe ned fibrene fra hackelet. Fest så ribben ved hodet.

Sbs - dubb kropp, hackle, og ribb

10. Fest bindetråd og ta på litt lakk.
11. Fest den fluoriserende røde tråden og lag et fint hode før du fester denne.

Sbs - avslutt med rød tråd
12. Avslutt med lakk.

Denne flua fisker jeg ofte med raske rykkvise inntrekk med pauser på 1-2 sekunder innimellom. Det resulterte blant annet i dobbel pers tidligere i sommer.

Skitt fiske!

To ganger pers på én og samme dag

Etter en uke i Spania og kun sporadisk pilking fra båt på hytta, var trangen min etter å dra ut på tur med fluestanga godt over normalen.

I løpet av disse ukene har jeg diskutert mye med Jarl Isaksen fra friluftsbutikken Nubben hvordan man mest effektivt fisker fra bellybåt på denne årstiden. Vi konkluderte med at innkjøp av synk 5-snøre kunne være en god start.

Valget av vann falt på Hålandsvatnet, et hyppig omtalt vann her i Stavanger. Der hadde Jarl med seg Lars Nilssen på tur (omtalt i siste utgave av magasinet Alt Om Fiske). Hålandsvannet er kjent for å huse svært stor fisk men den kan være vanskelig å komme i kontakt med. Dette var ikke tilfellet da jeg var der.

Jeg ankom vannet i 18 tiden og startet riggingen. Været var som det pleier her på sørvestlandet, og bød på striregn. Skal man ha stor fisk nytter det ikke å gå ut med badegjestene, da er det ofte møkkavær som gjelder.

Jeg kom meg på vannet og startet fiskingen. Noe av det siste Jarl sa til meg, var at sist han fikk en tokilos ørret i Hålandsvannet, ventet han i 25 sekunder før han startet å dra inn snøret. Der sto fisken nemlig dypt. Vel, dette måtte jeg jo teste, så da snøret var plassert ut var det bare å telle til 25. Etter bare 3-4 inndragninger kom det et voldsomt rykk i den andre enden. Jeg har aldri kjent slike enorme krefter i stillevann før! Fisken her har ikke de største utrasene, men den har enorme krefter og dete skulle jeg virkelig få slite med. Fisken nektet å la seg presse til overflaten. Til tider var nesten hele stanga under vann. Jeg pressa og pressa det jeg maktet, men fisken nektet å gi seg!

Etter over 30 minutters kamp kom fisken til overflaten og jeg fikk sjokk! Dette var et beist jeg aldri før hadde sett maken til i stillevann. Dette måtte være godt over kiloen, tenkte jeg. Fortsatt var ikke fisken noe interessert i å gi opp, men etter ytterligere dykk ned i dypet fikk jeg endelig beistet i håven og en nydelig sølvblank brunørret på 1,6 kilo lå i bellyen! Dette var ny personlig rekord med god margin.

Været var begynt å bli enda verre, og i min iver etter å sende rundt bilder av fisken, drev jeg ut til midten av vannet på grunn av sterk vind. Fullstendig utslitt i begge armene og med sterk motvind prøvde jeg å padle meg nærmere land, der jeg startet fisket. Etter intens padling rikket jeg meg nesten ikke av flekken, og jeg innså at jeg måtte søke nødhavn og startet padlingen inn mot nærmeste land.

Mens jeg padla meg innover tenkte jeg at jeg like godt kunne fiske. Da snøret var dratt ut og jeg hadde padla avgårde et stykke, var det på tide å dra inn for siste gang. Jeg startet å telle til 25 men kom kun til 23 før jeg igjen kjente et kraftig rykk og en tilsvarende fisk på kroken! Utslitt i armer, bein og resten av kroppen, bestemte jeg meg for å være tøffere med denne fisken og fikk dratt den opp på mer normal tid. En nydelig sølvblank hunnfisk på 1,5 kilo ble nå landet. Det var nesten ikke til å tro, to persefisk på samme dag!

Kilosørret 1

Kilosørret 2Fornøyd og utslitt kom jeg til land, og etter en kjapp fotosession var jeg endelig i bilen på vei hjem.

Det ble en dag jeg neppe glemmer med det første.

Ørretfest i nordablest

Etter en herlig helg i Lysefjorden var det på tide å teste fiske i ferskvann igjen.

Min gode venn Otto og jeg bestemte oss for å kjøre til vårt faste vann på Høg-Jæren. Her har vi fisket mye i årenes løp og vi kjenner hver eneste krink og krok.

Høg-Jæren 1

Været var flott, men kastevinder fra nord gjorde kastingen vanskelig. Vannet ligger nemlig ved roten av et fjell, noe som fører til at vinden ofte kommer fra alle kanter. Det gjorde den så definitivt denne dagen. Vindretningen kunne til tider snu midt i kastet, men en fluefisker på sørvestlandet kan naturligvis ikke la seg stoppe av vrien vind.

Opphenger er noe som virkelig begynner å bli interessant for min del både i ferskvann og sjø. Fluevalget falt på Diawl Bach som opphenger og gode gamle Montana som endeflue. Fisket var, tross sterk nordavind, meget bra og fisken beit hele kvelden. Turens høydepunkt var uten tvil en meget feit og fin ørret på 600 gram som tok Montana-flua med stor apetitt. Dette var den desidert vakreste brunørreten jeg noen gang har tatt på flue, og når den fikk friheten tilbake var godfølelsen komplett.

En meget pen ørret.
En meget pen ørret slippes tilbake igjen.
Fantastiske fightere, disse jærske ørretene.
En mindre fisk, men la deg ikke lure av størrelsen. Fantastiske fightere, disse jærske ørretene.

Turen endte som det som oftest gjør i dette vannet, blåfrosne kropper. Klokken 23.30 orket jeg ikke mer og pakket sakene. Da hadde jeg brukt håven 10 ganger, og flere ørreter var av det fine slaget.

Takk for en kjekk tur med mye god drøs, Otto!