Å miste fin fisk

I dag mistet jeg to sjøørreter rundt kiloet. Etter den aller verste bitterheten hadde sluppet taket, følte jeg meg faktisk ganske oppstemt.

Svingte innom en bukt i Lysefjorden i dag etter jobb. Kvikksølvet viste 12 grader, og det var meldt økende nedbørsmengder. Vel fremme kunne jeg konstatere at vinden kom fra totalt motsatt retning enn Eli Kari & co hadde meldt, og drømmen om å få fin sjøørret på flue ble umiddelbart pulverisert. Sto og kastet sluk i de muligens aller drøyeste vindkastene jeg har fisket i noen sinne. Det var et kok av vind og bølger som vanskelig kan beskrives. En bitteliten tass på 100 gram lot seg likevel friste av blank og rød Møresilda 10 gram før jeg innså at jeg enten måtte flytte på meg – eller dra hjem med knekt stang. Ny destinasjon ble en bukt som var helt uprøvd for min del, og der innerste del ikke ble torturert av østavind som trodde den var vestavind. Etter 10 minutter ble en sølvblank torpedo skutt opp fra bunnen i retning sluken, som var maks to meter fra land. Jeg så hvordan metallet ble angrepet, gjorde tilslag og kjente umiddelbart styrken fra fisken som hadde falt for ruskevær-sluken min, rød og sort Atomsilda 12 gram med Owner enkeltkrok. To dødsruller etter peker stanga rett opp igjen. Jeg hadde mistet en sjøørret på kiloet!

Ga fra meg noen ord og uttrykk som muligens lukket perleporten permanent for mitt vedkommende, og begynte å kaste igjen. Få minutter etter røsker det grundig i snøret 10 meter fra land, og jeg gjør tilslag. Tar kjøringen helt rolig, og lar prikkefanten kjøre sitt eget løp. Denne er litt mindre, kanskje ni hekto. Begynner å planlegge landingen fra svaberget når sjøørreten gjør et solid hopp, lander med et plask – og lar sluken lande pent ved siden av med et lite plopp. Mista fisk – igjen!

Denne 900 grammeren trodde jeg skulle ende i håven. Den hadde imidlertid helt andre planer.

Var overbevist om at denne sjøørreten på rundt ni hekto skulle ende i håven. Den hadde naturligvis helt andre planer.

I løpet av den neste timen får jeg fire små sjøørreter på 2-3 hekto, ser flere følgefisk på 4-5 hekto og har et knippe forsiktige napp. Det eneste jeg klarer å tenke på der og da er de to flotte fiskene jeg mistet. Hva om jeg hadde ventet med tilslaget? Vært mer forsiktig? Gjort et mer bestemt tilslag? Eller byttet til splitter nye Owner enkeltkroker før turen?

Idet jeg setter meg i bilen, kjenner jeg meg imidlertid mer og mer oppstemt. Jeg hadde funnet sjøørret, jeg var på et helt nytt sted, jeg hadde lurt vær og vind og jeg hadde lokket flere sjøørreter, derav to flotte, til å hugge. Og jeg undres: Hvorfor utgjør det så stor forskjell for en fisker mellom det å lande en ørret trygt i håven, og det å miste den helt ved land – når den likevel er planlagt å bli sluppet ut igjen?

Jeg har ikke svaret. I kveld skal jeg bare glede meg over at jeg nesten fikk tohånds sjøørret.