Mai måned er synonymt med guttetur til Lysefjorden. I et helt år hadde vi gledet oss til en helg med fisking, drøs og mye godt av både fast og flytende føde.
Richard dro til Forsand-hytta en dag i forveien, og det tok ikke lang tid før vi mottok de første bildene av vedkubber i full fyr i peisen. Noen timer etterpå, mens vi andre fremdeles var på jobb, tikket første bilde inn:
Tre av guttene måtte stå over årets tur. Da vi andre kom på løpende bånd i løpet av fredagen, var det hvite skumtopper på bølgene utenfor hytta. Vi heiv oss i bilen og fant en fin bukt som fungerte fint for en liten ettermiddagsøkt. Her var det imidlertid helt dødt.
Vi dro deretter tilbake til hytta, der Thomas hadde forberedt tidenes aller mest velsmakende krabbesuppe. Som hør og bør ble kvelden avsluttet med leskedrikk og røverhistorier.
Neste morgen satte vi kursen innover Lysefjorden. Vinden var fremdeles i det meste laget utenfor hytta, men på den vanlige plassen et lite stykke inn i fjorden virket det fullt kastbart. Etter et kvarters tid fikk jeg endelige fullkontakt med sjøørret. Den utnyttet fiskerens forfjamselse og fikk friheten tilbake etter å ha rast inn i tangbeltet og parkert der. Like etter hørte vi det karakteristiske ur-gledeshylet til Stig Arild.
Så, nesten et år (!!) siden forrige gang jeg hadde svingt fluestanga i sjøen, var det min tur. En lang og tynn sak – men du verden for en effektiv eliksir for humøret! 
I løpet av de neste timene hadde vi kontakt med flere fisk. Stig Arild landet fire, og Thomas to. I tillegg mistet alle fisker. På et av kastene mine fulgte en horngjel på 60-70 centimetere flua mi helt inn til land. Stilig!
Etterhvert flyttet vi oss til en ny plass. Her var fisket om mulig enda tyngre, men i det minste var vinden litt mer medgjørlig.
Så ble tanken om iskald donaldbrus på hytteterrassen for sterk. Etterhvert skjønte vi at kveldfisket kom til å utgå. Det blåste stikker og strå, og duftene fra Thomas sin meget dyktige kokkelering begynte å spre seg i hytta: Indrefilet tilberedt med sous vide, servert med soppstuing, hasselbackpoteter og rødvinssaus. Da måltidet ble servert konkluderte vi med en ting: Tur- og hyttemat kommer aldri til å bli den samme.
Søndagen pakket jeg sammen sakene etter frokost og utvask på grunn av malingsprosjekt på hjemmebane. Guttene bestemte seg for å fortsette jakten på sølvfargede torpedoer på ulike steder, men hadde ikke særlig hell med seg.
Dette var virkelig en kremtur. Håper vi snart får tid til å fiske igjen sammen. Tusen takk for turen!