Sjøørretjakt i Lyngdal

Jeg fikk endelig gleden av å bli med min kamerat Andre til hytta hans i Lyngdal igjen. Målet var todelt: Sjøørret og rekreasjon.

Den koselige hytta ligger rett ved sjøen, og den er omringet av fine sjøørret-områder.

Første dagen var det ingen tegn til liv rundt hytte-området så vi brukte mesteparten av tiden til brettspill og øl i hytta. Aldri feil på en fredag det.

På lørdagen dro vi inn til Lyngdal sentrum og stakk innom den koselige jakt- og fiskebutikken Lyngdal Jakt- og Fiskesenter. Her får vi alltid gode tips om hvor vi har størst sjanse for å få sjøørret. Hadde en hyggelig drøs med de ansatte, og vi fikk plukket med oss litt fortomsmaterialer og fluer.

Tipset vi fikk var å dra til Dåreid, Her hadde Andre vært før, og kunne erindre at stedet hadde gitt god fangst sist gang han var der. Dåreid viste seg å være et meget bra tips, her hadde de tilogmed satt opp en gapahauk!

Fantastisk og forbilledlig gjestfrihet fra grunneiere!

Plassen var flott med mange viker og utstikkere. Her burde alt være til rette for godt fiske. Vannet var veldig farget, og fisket startet tregt.

Vi fisket oss bortover, og tilslutt kom vi til en liten vik der jeg så fisk som vakte. Vadet meg forsiktig ut og kastet en Vaskebjørn i størrelse 8 der fisken hadde vist seg. Etter to inntrekk satt fisken. Ikke den største tassen – men jammen er det herlig å ta fisk som vaker.

Området viste seg å være bra og en i reisefølget fikk flere fisk her. Fiskene vi fikk var små så etterhvert ble vi enige om at de stakkars småtassene skulle få spise i fred.

Vi beveget oss tilbake mot stien vi kom, og Andre ville prøve seg ved noen sjøhus. Her klarte han å lure på en bekkerøye! Ny art på lista hans, og fiskeren var storfornøyd.

Det ble ikke det helt store fisket denne helga. Desto mer brettspill, fyr i peisen og øl ble det. Alt i alt en herlig helg der batteriene ble ladet godt opp før ny arbeidsuke.

Heisann, Hardangervidda!

Det har lenge vært en drøm å fiske på Hardangervidda. Etter en kveld med gode kamerater ble vi enige om at det ikke bare skulle bli med pratet. Planene for tur ble endelig spikret!

Planen var at mine to turkamerater og jeg skulle parkere bilen ved Middalsbu og gå inn til Litlos. Dette visste vi ville bli en hard tur på omtrent to mil. Alle som kjenner meg vet at det å pakke lett sekk ikke helt er min sterkeste side, og denne gang var intet unntak. Sekken var tung som bly.

Vi hadde ikke kommet veldig langt i løypa før planen ble endret. Vi etablerte camp ved Holmavatnet, som ligger halvveis til Litlos. Turen opp til Holmavatnet ble i det hardeste laget, og når vi endelig kom frem var samtlige i turfølget temmelig utslitt.

Vi hadde lest at dette vannet inneholder lav bestand av fisk, men at de kunne bli veldig store. Vi bestemte oss for å fiske her neste dag i håp om å få på storfisken. Vindforholdene var ikke optimale, men vi fikk fisket en god del uten å se eller kjenne antydning til fisk. I etterkant fikk vi vite at dette vannet nesten er tomt, og kun inneholder et fåtall ørreter som så og si er umulige å få.

Planen ble at vi dagen etter tok en dagstur inn til Litlos og tilbake og fiske i vannene i områdene rundt. Dette ville by på en langtur på over to mil, men med lett sekk ville dette gå greit.

Været var dessverre ikke på vår side denne dagen heller. Derfor gikk vi direkte inn til Litlos Turisthytte. På veien møtte vi en svært hyggelig kar, nemlig Bjarne Sætrang fra Bjarnes Turblogg. Han hadde vært på tur i området i 17 dager og hadde hatt det helt topp. Vi slo av en god prat og fikk gode tips om fiskevann med den erfarne og kunnskapsrike turbloggeren, som er et av Ørretbloggens største forbilder.

Når vi kom frem til Litlos var det veldig mye vind og regn, så fluefiske ble helt umulig. Vi tok inn på hytta for å få tak over hodet og mat. Her møtte vi enda flere hyggelig folk på tur som vi fikk pratet med.

Når klærne var tørket tok vi fatt på turen tilbake til Holmavannet. Vi bestemte oss for å fiske i et vann Bjarne tipset om på veien. Her var det litt mindre vind slik at kastingen gikk greit. Dessverre var det null tegn til liv også her. Vi la i vei på turen tilbake i svært flott natur.

Den fineste dagen vi hadde var (bombe!) da det var på tide å pakke sekken og vende snuten tilbake til Middalsbu. Sola tittet frem og hjemturen gikk mye bedre enn turen opp selv om det også da ble svært tungt mot slutten.

Dette var første gang på vidda for meg, og vi lærte mye som vi tar med oss i planleggingen av neste tur. Neste år går nok turen tilbake til samme område. Kan allerede si nå at vi kommer til å reise langt lettere – og kommer til å etablere en komfortabel basecamp på Litlos Turisthytte så raskt som mulig.

Still going

Sommerferie! Endelig skulle det bli tid til å ta igjen litt tapt fisketid.

Som den oppmerksomme leser har fått med seg har det vært usedvanlig stille her på bloggen de siste månedene. Har vi mistet interessen for fiske? Har vi erstattet fiskestengene med strikkepinner? Har vi sluttet å fiske? Kommer vi til å slutte å skrive på bloggen fremover?

Neida, ingen grunn til bekymring. Det er bare det at alle seks av oss bloggere er travle karer med en rekke forpliktelser i hverdagen som legger beslag på både tid og overskudd. Ørretbloggen skal fortsette å eksistere, men vi er enige om å gire ned litt. I likhet med det å fiske ørret skal det være kos og null stress å sysle med bloggen.

Tidsklemma skjenket meg kun tre korte turer i jakten på brunørreten før ferien. De to første resulterte i blålilla fingre og påfølgende hoste, men på tredje forsøk fikk jeg da omsider lirket opp noen fine ørreter på min nyinnkjøpte Taimen CLX #3 rigget med Guideline Presentation. En «lavbudsjettsrigg» som har har vært en fenomenal opplevelse så langt (og som klarer seg overraskende bra i den evigvarende kampen mot vestlandsvinden).

Mine fiskehøydepunkter denne sommeren kan oppsummeres slik:

1. Broderen slår til på Kvitlen

Broderen viser oss hvordan det skal gjøres. Med STFs nydelige Kvitlen-hytte i bakgrunnen (og sprekinger som bader i nabokulpen).


I første halvdel av juli tok min bror Eirik og jeg med mine to unge og lovende på overnattingstur til nydelige Kvitlen i Bjerkreim kommune. Etter kveldsmat skulle vi fiske litt, men jeg mistet fort litt gnisten når jeg så den lave vannføringa i elva. Fluestanga lå igjen hjemme, og erfaringsmessig pleier det å bli dyrt å la ungene få fiske med sluk på så grunt vann. Eirik la imidlertid et lurt og pent kast på en vakende ørret som sto i strømmen bak en stein. På 30-50 centimeter dyp slo han til med en aldeles praktfull fjellørret på rundt åtte hekto tatt på spinner mens bror og onkelbarn sto og måpte. Som den pertentlige typen han er skulle han bare «vaske bort småsteiner» fra fisken før det obligatoriske poseringsbildet, og det trekket utnyttet naturligvis den sterke fisken til det fulle. Et halvpatetisk bilde rakk jeg likevel å ta før det premature fang-og-slippet.

Smellfeit og nydelig!

2. Sjøørret ved bryggekanten
Ferieværet i Rogaland har stort sett vært vått, forblåst eller vått og forblåst. Da gjelder det bare å komme seg ut og denge etter fisk så ofte og mye man kan. Har erfaring med at sjøørreten ofte går helt inn til bryggekanten når det blåser mye, og akkurat denne dagen på Eigerøy slo hypotesen til. På første kastet tok denne seks-sju hekto store sjøørreten min Clouser Minnow med voldsom kraft. Den freste rundt og prøvde å stikke under brygga noen ganger før jeg fikk den på land. Ble et ypperlig måltid på grillen.

3. Total zen til fjells
Mitt barndoms paradis, Rasdalen i fjellheimen mellom Voss og Bergen, har aldri skjenket meg store fisker. Men når jeg kom tilbake i år og endelig fikk tid til å oppsøke gamle fiskeplasser igjen med treerstang, føltes livet like bekymringsløst og fint som når jeg var en halvmeter kortere på strømpelesten. Fikk lirket opp et tyvetalls småtasser i både stille og rennende vann på mygg og døgnfluenymfer. Fullkommen lykke.


4. Musespisende ørret 
Været i Sirdal var ganske så ukoselig under oppholdet vårt der. Hele bilen var pakket med stæsj til teltovernattinger, men regn, tåke og iskald vind ga langefingeren til det prosjektet. Poden og jeg kjørte likevel opp til et vann på 1000 meters høyde og tilbrakte noen morsomme timer der en av dagene. På ultralett haspelutstyr fikk vi begge god kjenning med friske fjellørreter som ga fin motstand. 10 grams kobber og rød Spesial med ettermontert flash på treblekroken gjorde susen. Det ble vel 10-12 stykker på land mellom 100 og 300 gram, og en av de «største» hadde mus i magen. Muligens litt sterke bilder for noen, men poden og jeg lot oss grundig fascinere.


5. Elektrisk Streaking Caddis-fiske
På tampen av ferien fikk jeg tatt meg en kveldstur i et av mine lokale favorittvann. Snittstørrelsen her er dessverre på vei nedover, derfor prøver jeg å kakke så mye fisk som mulig her for å gjøre det litt mer levelig for de største eksemplarene. Denne kvelden ble helt magisk. Det gikk ikke mange kastene mellom hvert napp, og etter to og en halv time lå 14 stykker på land. Nummer femten var så fin at den fikk svømme videre. Å fiske Streaking Caddis med små og raske inntrekk representerer det absolutt aller ypperste innen ørretfiske for mitt vedkommende. Deilig!

Nå er høstkjøret straks i gang, og det er bare å innse at det vil bli begrenset med fisketid for mitt vedkommende. Skal likevel prøve å få delt opplevelser om og når sjansene byr seg.

Skitt fiske, folkens!

Brunauresesongen er i gang

På laurdag kom sola fram og tinte den frosne marka. Eg gjekk elvelangs på leit etter auren og fann han.

Eg er han som går med vadebukser gjennom Bergen sentrum ein laurdags formiddag, for så å sitte på bussen i vadebukser. Då har eg rett nok dratt dei ned til anklane, sånn at beina får puste under den timelange bussturen. (Ja, eg har bukse under.) Slik er livet til ein kollektivtransportsfiskar.

Då eg kom fram til bekken, låg han framleis i skuggen. Frosten hang over dalen, og det knaste der eg gjekk. Her kan neppe vere liv, tenkte eg. Halvannan time med bekke- og urskogstrasking seinare, begynte sola å kike fram gjennom trea. Eg sneik meg fram til ein kulp mellom to falne grantre. Det var ikkje plass til å svinge stonga. Eg tok nymfa i handa og kasta det eg var kar for. Eg let ho synke med straumen, og fekk respons! Lite slår kjensla av å sjå snurten av brunauren etter vinteren! Men snurten var det eg såg. Han datt av, og kulpen var daud.

Eg traska vidare, og kom til ein fin nymfekulp. Er det ikkje fisk her, kan eg berre gå heim, tenkte eg.

Eg heiv på ein squirmy wormy og let han drive med straumen. Fortaumen er to stonglengder tynn fluorokarbon med ein nappindikator ca. midtvegs. Nappindikatoren er sen med sterk orange/gul farge, ein såkalla ”sighter”. Denne viser deg kor og korleis nymfa driv med straumen. Stoppar han, kan du sette tilslag.

Før eg fekk tid til å finne indikatoren med auga, kjende eg at eg hadde fisk på. Ein liten aure kom opp, og var årets første i handa. Herleg!

Eg bytta til ein tungsten surveyor i storleik 16, eit utmerka val. På kort tid følgde rundt fem brunaure til av same storleik. Eg mista den ”største”, som kanskje var 200 gram, altså over dobbelt så stor som resten. Og med det var det slutt.

Ikkje store karane, men kjekt med liv i bekken! Verre med bussturen heim.

Tungsten surveyor storleik 16 og 14