Flue som fanger storfisk: Humongous Streamer

Publisert av
Svar

Humongous Streamer er en utrolig effektiv ørretfanger. Slik kan du binde den selv.

Flua fikk jeg kjennskap til på et fluebindekurs i regi av Sandnes Flycasting. Den rutinerte fluefiskeren Jarl Isaksen fortalte at han brukte denne streameren ofte når han fisker ørret. Etter å ha testet den selv på utallige turer selv forstår jeg godt hvorfor. Den virker til å fiske svært godt hele sesongen igjennom. Spesielt effektiv virker den å være på ørret som foretrekker småfisk. Fluen er forøvrig ganske lik en Wolly Bugger men Jarl nekter for at det, og jeg velger som han selv å kalle den for Humongous Streamer.

Sbs - UtstyrsbildeDette trenger du:
– Krok av eget ønske. Jeg binder den i str 10, 8 og 6.
– Brass kulehode i gullfarge. Her kan du variere i størrelsen utifra hva du selv liker å kaste med – og hvor fort du ønsker at flua skal synke.
– Hale er av sort marabou.
– Dubbing: 50 prosent Hare`e Ice Dub Hare`s Ear i naturellfarge og 50 prosent UV Ice Dub Pearl.
– Hackle: Keough Saltwater-nakke.
– Tynn kobbertråd som ribb.
– Sort bindetråd
– Fluo-rød tråd til triggerpunkt.

Slik gjør du:
1. Start først med å tre kulehode inn på kroken.
2. Fest bindetråden og bind deg bakover til krokbøyen.

Sbs - Fest hale

3. Fest inn Marabou i halen. Her har jeg samlet hele tuppen til ei marabou-fjær og fester denne inn. Jeg liker at halen er litt fyldig.
4. Fest hackelet med spissen av fjæra.

Sbs - hale, hackle og ribb

5. Fest kobbertråd.
6. Bland dubbingen og tvinn denne på bindetråden.
7. Dubb kroppen frem til kulehodet og fest denne.
8. Hackle deg fremover til kulehodet og fest hackelet.
9. Ribb kroppen. OBS! Viktig å gå motsatt vei med ribben i forhold til hackelet – da fester du fjæra mye bedre til kroppen. Her er det viktig å ikke ribbe ned fibrene fra hackelet. Fest så ribben ved hodet.

Sbs - dubb kropp, hackle, og ribb

10. Fest bindetråd og ta på litt lakk.
11. Fest den fluoriserende røde tråden og lag et fint hode før du fester denne.

Sbs - avslutt med rød tråd
12. Avslutt med lakk.

Denne flua fisker jeg ofte med raske rykkvise inntrekk med pauser på 1-2 sekunder innimellom. Det resulterte blant annet i dobbel pers tidligere i sommer.

Skitt fiske!

Våt tursommer

Publisert av
Svar

Årets sommer forsvant like fort som den kom. Dårlig vær og lite solofisketid ble kompensert med fotturer og fiske med barna ved absolutt alle anledninger. 

Verken dårlig vær, tregt fiske eller lengre fotturer er imidlertid ukjente fenomener for mine to arvinger, og dermed var utgangspunktet ypperlig for fine opplevelser under åpen himmel.

Tidlig i sommer fikk lillefruen og poden prøvd seg med flue og dupp i naturskjønne Mån. Her var fisken svært bitevillig, og det hadde ingen betydning for fiskegleden at størrelsen var av typen sardin.

Tidlig i sommer fikk lillefruen og poden prøvd seg med flue og dupp i naturskjønne Mån i Gjesdal kommune. I elva er fisken svært bitevillig, men er du på jakt etter grov fisk må du lenger opp i dalen. Det hadde imidlertid ingen betydning for fiskegleden denne dagen. Begge fikk dra opp noen ørreter hver som ble møysommelig studert i bøtte før de ble sluppet ut igjen. Haspel med dupp og en Black Gnat fisket nedstrøms gjorde susen.

Senere dro familien til mitt barndoms paradis, Rasdalen i Hordaland. I innoset til vannet fikk poden æren av å lande tre småørreter på fluestang - nok til å sikre topp stemning første kveld.

Senere dro familien til mitt barndoms paradis, Rasdalen i Hordaland. I innoset til vannet fikk poden kroke og lande en av tre småørreter på firerstang rigget med en liten streamer – nok til å sikre topp stemning allerede første kveld.

Kulpen ved Hålå. Et sted der mang en ørret falt for mine makker på slutten av 80-tallet. Fremdeles leverer den - men bare småfisk.

Kulpen ved Hålå. Et sted der mang en ørret falt for mine makker på slutten av 80-tallet (og ble kveldsmat for den stolte fisker). Fremdeles er den grobunn for stor fiskeglede – men kun i nedre størrelse. Barna og jeg snek oss over på motsatt side og kastet nedstrøms. Også det endte med hattrick.

En av mange småørreter tatt på flue i elva.

En av ørretene vi tok på flue i elva. Magen var full av bittesmå mygg. En diett det er vanskelig å vokse seg stor og grom på i lengden.

Oppover i dalen blir naturen bare vakrere og vakrere.

Oppover i dalen blir naturen bare vakrere og vakrere. Stien er merket helt til Hamlagrø. En tur som står svært høyt på ønskelisten min for neste sommer. Vannene over tregrensa skal nemlig romme svært fin fisk.

Far og sønn avfisker kulp. VI konkluderte med at denne var tom.

Far og sønn avfisker kulp. VI konkluderte med at denne var tom.

Kaffepause ved Vibotn.

Rast ved Vibotn med to av mine aller beste turkamerater: Kaffikjelen og den alltid trofaste Coleman multifuelen.

Når sola endelig titter frem benytter far sjansen til å by på bading, utekveldsmat og vakspotting.

Siste dag i dalen dukket sola frem. Far benyttet sjansen til å invitere gangsterne på bading, utekveldsmat og vakspotting. Natur-TV på sitt beste – og umiddelbar suksess.

Det ble naturligvis altfor få alenestunder med stanga, så da sjansen bød seg på fiske i et helt nytt vann i Sirdal var det bare å takke å bukke.

Da sjansen bød seg for alenefiske under familiens opphold i Sirdal, pakket jeg sekken og gikk et godt stykke innover heia til et helt nytt vann jeg har drømt om siden i fjor sommer. Målet var å lure opp fisk med tørt, men det ble med tanken. 15-20 ganger var fisken oppe og nappet i mine vårfluer, mygg og biller, men ikke tale om den skulle sitte. Noen pene ørretrygger her gjorde beslutningen om å komme tilbake neste år temmelig enkel.

Vannet huser stor fisk. Her var belønningen etter fire timer: Den minste fisken i vannet.

Belønnngen etter fire timers fiske. Ikke store karen, men nok til å skape både glede og lettelse hos fiskeren. Hareørenymfe med synkehode (på et av de aller siste kastene før jeg måtte returnere) gjorde susen.

 

I forrige uke tok Eirik, Erlend og jeg oss en tur i en av våre lokale elver for å snuse opp en ørret eller to (vi hadde ikke takket nei til en laks heller). På dette nydelige stedet så vi ikke antydning til liv.

I forrige uke tok Eirik, Erlend og jeg oss en kveldstur i en av våre lokale elver for å snuse opp en ørret eller to (vi hadde ikke takket nei til en laks heller) på tørt. Ikke noe liv å se på dette stedet.

Vi fant et strekk der det vakte virkelig pen fisk (og laksen ertet oss med luftige hopp). Erlend hadde napp på Steaking Caddis, ellers var det dødt. En virkelig fin kveld i topp selskap.

Vi fant et strekk der det vakte virkelig pen fisk (og laksen ertet oss med luftige hopp). Erlend hadde napp på Steaking Caddis, ellers null kjenning. En virkelig fin kveld i topp selskap.

Det hører også med til historien at jeg røk en laks under en kveldstur med Erlend i juli (men det klarer jeg fortsatt ikke å snakke om).

Akk, ja. Drømmen om grov fisk lever atter videre.

To ganger pers på én og samme dag

Publisert av
3

Etter en uke i Spania og kun sporadisk pilking fra båt på hytta, var trangen min etter å dra ut på tur med fluestanga godt over normalen.

I løpet av disse ukene har jeg diskutert mye med Jarl Isaksen fra friluftsbutikken Nubben hvordan man mest effektivt fisker fra bellybåt på denne årstiden. Vi konkluderte med at innkjøp av synk 5-snøre kunne være en god start.

Valget av vann falt på Hålandsvatnet, et hyppig omtalt vann her i Stavanger. Der hadde Jarl med seg Lars Nilssen på tur (omtalt i siste utgave av magasinet Alt Om Fiske). Hålandsvannet er kjent for å huse svært stor fisk men den kan være vanskelig å komme i kontakt med. Dette var ikke tilfellet da jeg var der.

Jeg ankom vannet i 18 tiden og startet riggingen. Været var som det pleier her på sørvestlandet, og bød på striregn. Skal man ha stor fisk nytter det ikke å gå ut med badegjestene, da er det ofte møkkavær som gjelder.

Jeg kom meg på vannet og startet fiskingen. Noe av det siste Jarl sa til meg, var at sist han fikk en tokilos ørret i Hålandsvannet, ventet han i 25 sekunder før han startet å dra inn snøret. Der sto fisken nemlig dypt. Vel, dette måtte jeg jo teste, så da snøret var plassert ut var det bare å telle til 25. Etter bare 3-4 inndragninger kom det et voldsomt rykk i den andre enden. Jeg har aldri kjent slike enorme krefter i stillevann før! Fisken her har ikke de største utrasene, men den har enorme krefter og dete skulle jeg virkelig få slite med. Fisken nektet å la seg presse til overflaten. Til tider var nesten hele stanga under vann. Jeg pressa og pressa det jeg maktet, men fisken nektet å gi seg!

Etter over 30 minutters kamp kom fisken til overflaten og jeg fikk sjokk! Dette var et beist jeg aldri før hadde sett maken til i stillevann. Dette måtte være godt over kiloen, tenkte jeg. Fortsatt var ikke fisken noe interessert i å gi opp, men etter ytterligere dykk ned i dypet fikk jeg endelig beistet i håven og en nydelig sølvblank brunørret på 1,6 kilo lå i bellyen! Dette var ny personlig rekord med god margin.

Været var begynt å bli enda verre, og i min iver etter å sende rundt bilder av fisken, drev jeg ut til midten av vannet på grunn av sterk vind. Fullstendig utslitt i begge armene og med sterk motvind prøvde jeg å padle meg nærmere land, der jeg startet fisket. Etter intens padling rikket jeg meg nesten ikke av flekken, og jeg innså at jeg måtte søke nødhavn og startet padlingen inn mot nærmeste land.

Mens jeg padla meg innover tenkte jeg at jeg like godt kunne fiske. Da snøret var dratt ut og jeg hadde padla avgårde et stykke, var det på tide å dra inn for siste gang. Jeg startet å telle til 25 men kom kun til 23 før jeg igjen kjente et kraftig rykk og en tilsvarende fisk på kroken! Utslitt i armer, bein og resten av kroppen, bestemte jeg meg for å være tøffere med denne fisken og fikk dratt den opp på mer normal tid. En nydelig sølvblank hunnfisk på 1,5 kilo ble nå landet. Det var nesten ikke til å tro, to persefisk på samme dag!

Kilosørret 1

Kilosørret 2Fornøyd og utslitt kom jeg til land, og etter en kjapp fotosession var jeg endelig i bilen på vei hjem.

Det ble en dag jeg neppe glemmer med det første.

Laksefiskande aurefiskar fekk heilt feil fisk

Publisert av
2

I år har eg slitt med ei identitetskrise. Då midten av juni kom, hadde eg kraftig elvefiskeabstinens. Eg heiv meg over eit dagskort i Bjerkreimselva. Vassføringa var dårleg, og det var lite synleg laks i elva. Når eg etter kvart hadde vore fleire turar utan resultat, kjende eg meg fanga. For å rettferdiggjere den høge døgnprisen MÅTTE eg få ein laks. Det førte til ytterligare to blanketurar, og 800 kroner mindre.

IMG_20160622_214023

Regnet forsvann

Med jobb og lite tid, var det plutseleg juli. Eg bestemde meg for å ta ein tur til den rimelegare Sokndalselva for å krysse ut årets laks. Etter nokre dagar med regn tenkte eg at vassføringa måtte vere riktig så bra. Men før turen lot seg gjennomføre, hadde eg eit par dagar med familiære forpliktingar. Då eg kom til Sokndal var vassføringa tilbake til det vanlege: Ikkje noko å skrive heim om. Heller ikkje der betalte fiskekortet seg.

”Aurebekken” min på Jæren opna med flaum. Då går laksen opp. Eg tenkte meg opprinneleg på ein auretur som skulle gi meg ro i sjela, men eg hadde laksestonga i bilen. Det skulle ikkje mange plaska til før eg fekk sølvfeber og rigga ho i hu og hast. Laksen beit ikkje og dagen var snart over.

Synet av laks sette blodet i kok

Nokre dagar seinare besøkte eg bekken igjen på lågare vassføring. Då plar det vere mogleg å lure fin aure, og det hadde eg planar om. For no måtte eg finne roa. Elva viste seg å vere steindaud. Berre å få sjå ein flott fisk i overflata, er nok til å halde meg gåande i timevis, men utan det minste teikn, er det lett å miste gnisten. På vegen heim stoppa eg innom ein nedre sone med meir vatn. Berre for å kikke ned frå brua. Der stod det sju store laksar som såg ut som dei åt nymfer som kom drivande. Blodet kokte. No hadde eg sjansen! Skjelvande kjøpte eg fiskekort på telefonen og rigga stonga, først med trufaste Frances, so med ei lita nymfe. Laksen dreit i, og forsvann. Dei stadige sidespranga til laksen tok energi. Eg fekk aldri roa. Skulle eg vere aurefiskar som brukte tida på å ikkje få laks?

Lot grovutstyret ligge

På søndag la eg frå meg alt grovt utstyr heime. Eg pakka glasfiberstonga, mi gule Redington Butter Stick på 7,6 fot og fylte termosen. No skulle eg oppnå zen.

Bekken hadde fin aurevassføring. Vêret var stille, insekta mange, men igjen gjekk timane utan fisk. Elva eg i fjor trudde eg hadde knekt koden for, viste seg å vere ei ekte kjerring. Ein aurefant på eit par hekto var etter kvart alt eg hadde å vise til.

(Saka fortset under bildet)IMG_20160717_125640

Nymfa drog opp to åndssvake auge

I eit djupt stilleparti som før har gitt meg fin sjøaure, bestemde eg meg for å gå djupare. Eg bytta til ei tyngre kulehovudnymfe i storleik 12 som eg lot slepe langs botnen. Under eit perfekt kast og eit perfekt flyt tenkte eg at om det ikkje skjer no, då skjer det aldri. Mens eg tenkte tanken spente stonga seg opp. AAH, FORLØYSING! Smørstonga fekk full bøy, fisken måtte ha storleik. Men litt for snart gav han opp, og eg kunne røske han til overflata. Det var då skuldrane knytta seg. To store auge kikte åndssvakt på meg. Det var auga til ei flyndre.

(Saka fortset under bildet)IMG_20160717_141809

I elvestrekket kilometervis frå havet og med ein innsjø på vegen, fekk eg altså ei dum nymfespisande dassflyndre. Skrubb kan gå opp i elver, men så langt hadde eg aldri trudd.

Det var historia om korleis aurefiskaren som brukar si vesle fisketid på mislykka laksefiske, greidde å gjere identitetskrisa komplett. Det skal mykje til for å redde sesongen.IMG_20160717_141733 (1)

 

Når det løsner

Publisert av
Svar

I løpet av uka løsnet det endelig for meg igjen. Mens Richard fikk full klaff.

Onsdag ettermiddag fikk jeg endelig tatt meg en tur til skogs igjen. La en Pheasant Tail mellom to bjørker og inn på en steingrunne. Denne tok hardt og tungt - og dermed ble ryggsekken 100 kilo lettere etter tre uker uten fast fisk.

Onsdag kveld fikk jeg endelig tatt meg en tur til skogs igjen. La en Pheasant Tail mellom to bjørker og inn på en steingrunne. Denne feite ørreten på fire-fem hekto tok hardt og tungt – og dermed ble ryggsekken 100 kilo lettere etter tre uker uten fast fisk. Fikk også en noe mindre, men svært sterk fisk like etterpå. Så forsvant vinden – og knotten meldte sin ankomst.

I helga inviterte Richard på tur til et nytt vann, og jeg kunne naturligvis ikke si nei. Det hadde seg slik at vi hadde funnet et vann på kartet som så for spennende ut til å stå uprøvd. Som alltid før fisketurer sleit jeg med å få blund på øyet natta før. Kunne det virkelig tenkes at vannet rommet storfisken vi alle drømmer om?

Morgenfriske karer på vei til nytt vann.

Morgenfriske karer på vei til nytt vann. Upåklagelig stemning mens høydemeterne ble tilbakelagt.

Den første timen var det totalt dødt i vannet. Det vrimlet av øyestikkere på størrelse med middels store droner, og vi begynte å forberede oss på at dette kunne bli en ny fiskelaus-tur i rekka. Men da vi sneik oss ut på myrkanten skjedde ting fort. Først spotta vi et mega-vak rett ved land. Så tok Richard en særdeles pen ørret på fersken mens den solte seg på grunna. Deretter hadde han et solid napp like ved. Håpet var tent igjen - og pulsen bykset til nye høyder.

Vannet så svært lovende ut, men den første timen var det totalt dødt. Det vrimlet av øyestikkere på størrelse med middels store droner, og vi begynte å forberede oss på at dette kunne bli en ny fiskelaus-tur i rekka. Men da vi sneik oss ut på myrkanten skjedde ting fort. Først spotta vi et mega-vak rett ved land. Så tok Richard en særdeles pen ørret på fersken mens den solte seg på grunna. Deretter hadde han et solid napp like ved. Håpet var tent igjen – og pulsen bykset til nye høyder. Jeg prøvde både vått og tørt uten resultat.

Etter et par resultatløse timer med mye denging smalt det plutselig til på Richards hareørenymfe med ryggskjold. Jeg hørte hylet hans og skimtet pen fisk prøve akrobatiske kunster for å lure fiskeren. Han gjorde imidlertid alt riktig, og etter en fin fight kunne han løfte dette prakteksemplaret av en ørret opp fra vannet. 840 gram og ny pers på fluefisket brunørret!

Etter et par resultatløse timer med mye denging (jeg prøvde både vått og tørt i alle mulige varianter) dreide vinden, og temperaturen steig merkbart. Da smalt det plutselig til på Richards hareørenymfe med ryggskjold. Jeg hørte hylet hans og skimtet pen fisk prøve akrobatiske kunster for å lure fiskeren. Han gjorde imidlertid alt riktig, og etter en fin fight kunne han løfte dette prakteksemplaret av en ørret opp fra vannet. 840 gram og ny pers på fluefisket brunørret! Slett ikke vanlig kost i våre trakter.

Nå visste vi at det egentlig bare var å pakke ned. Vår tilmålte tid var snart ute, og vi visste det skulle mye til å toppe denne opplevelsen. Noen kast ble det (til vår fortvilelse observerte vi selvsagt nye vak) før vi pakket sakene og begynte tilbaketuren. Vi konkluderte med at dagen hadde vært helt topp, og at dette er et sted vi skal tilbake til så raskt sjansen byr seg.

Tusen takk for turen – og gratulerer så mye med ny pers, Richard. Det var deg vel unt!