Helt siden jeg var liten har jeg hørt historiene om storfisken i høyfjellsvannet Gråvatn. Denne sommeren var tiden overmoden for å avlegge stedet et besøk.
Stabile temperaturer midt på 20-tallet selv i 900 meters høyde gjorde det ypperlig å å ta med seg både kone og barn til vannet, som ligger nord for Bergsdalen i Hordaland. At min bror Eirik også ville bli med var bare en stor bonus. Med start i Øvre Rasdalen visste vi at dette ville bli en krevende, men magisk tur. Vi hadde gått store deler av ruta før, men aldri helt opp til Midtre Gråvatni.
Det vrimlet av småfisk i elva på vei oppover dalen, men det var ikke disse vi var på jakt etter. I løpet av vinteren hadde jeg gang på gang dagdrømt om vakringene av stor fisk som slurper i seg alt som måtte finnes både over og under vannfilmen. Da vi etter noen timers gange i variert og praktfull natur omsider ankom vannet så alt veldig bra ut. Det hadde vaket i flere av de mindre vannene på veien, og en fløyelsmyk fønvind ønsket turfølget velkommen.
Åtteåringen, som forlengst har lært seg at «første kast er magisk», fikk æren av å innvie ettermiddagens fiskeøkt. Haspelstanga var rigget med en kobber og rød Spesial, og etter få kast kunne vi konstatere at det var fisk i vannet. Flere ørreter fulgte etter sluken, nappet forsiktig i den eller strøk langs de oppvarmede bergene som omringer vannet. Størrelsen var dog ikke særlig lovende. Ingen så ut til å være mer enn to hekto.
Første fisk på land var heller ikke et eneste gram større enn det. Åtteåringen var likevel begeistret de første minuttene før han konfronterte faren med det han hadde sagt på vei opp de bratte stiene: «Alle fiskene i dette vannet er store». «Det kan jo være de større dukker opp i løpet av kvelden», unnskyldte jeg.
De gjorde ikke det. Poden hadde flere napp og følgefisk av småtasser, men hadde ikke hellet med seg. Heller ikke storesøster på 10 år hadde bedre hell, men broderen mistet en fisk like ved land. Den var om mulig enda mindre enn den første.
Da det begynte å nærme seg leggetid for de minste rigget far fluestanga med museimitasjon og snek seg bort på et berg på et parti der vannet var litt innsnevret. Nå får det briste eller bære, tenkte jeg. Musa vrikket seg perfekt fremover i vannet mens småfiskene skvatt rundt. Med 120 i puls viste jeg med håndsignaler til åtteåringen, som sto 100 meter lenger borte, at status fortsatt var null storfisk. Heller ikke Streaking Caddis, bille eller Hareørenymfe endret status. Det gjorde ingen ting. Her befant jeg meg i praktfull natur i 900 meters høyde, og jeg sto fortsatt i t-skjorta uten å fryse. Det var nesten som jeg måtte klype meg i armen. Dessuten viste det seg at broderen hadde båret opp turpils til meg uten at jeg visste om det. Med edle dråper på lommelerke som dessert hadde de voksne en herlig kveld med en ubetalelig solnedgang og med temperaturer vi vestlendinger som oftest må reise til andre landsdeler eller land for å få oppleve.
Morgenfisket var ikke bedre. Noen forsiktige napp ble det, og vi så sporadiske tegn av småfisk før vi badet og pakket sammen. Jeg mistenker at dette vannet forlengst har hatt sin storhetstid, men det blir garantert ikke siste gang vi drar hit. Mange teltovernattinger denne sommeren til tross: Dette var en av våre aller mektigste og vakreste turopplevelser vi har hatt sammen.
Og inntil vi kommer tilbake skal drømmene om storfisken her få lov til å leve videre.
